Helseoppfølging:
Alt helse- og sosialfaglig og pedagogisk personell bør få obligatorisk autismeopplæring.
Den britiske regjeringen har nå ute på høring et forslag om obligatorisk autismeopplæring til ansatte helse- og sosiale tjenester:
Det er grunn til å tro at psykofarmaka blir brukt uten at det er grunnlag for det. DPS’ene og andre mangler kunnskap om spektrumet og setter folk unødig på medisiner.
I møte med det ordinære helsevesenet kan personer med ASD bli møtt med uforstand og diskriminering, som igjen fører til at de ikke får de helsetjenestene de trenger.
Helsepersonell har ingen eller svært lav kunnskap om ASD. Det kan føre til at de ikke fanger opp viktige ting i samtaler med pasienter med ASD, eller de iverksetter tiltak som skaper unødig belastninger for pasientene.
Dette skyldes bl.a. flere dødsfall som har vært et resultat av manglende autismekompetanse i helsevesenet. Det er grunn til å bekymre seg for at lignende ting har eller kan skje her i Norge også.
På sykehus får ikke personer på spektrumet den oppfølgingen de trenger fordi leger og sykepleiere oppfatter dem som brysomme og til tider utagerende. Dette fører til diskriminering.
Her er en artikkel fra avisen Independent:
Helsesøstre bør ha god autismekunnskap slik at de kan henvise barna til utredning så tidlig som mulig.
Skole og utdanning:
Barnehagene bør gjøres mer sensorisk tilpassede. For mange barn på spektrumet må det være en stor utfordring å oppholde seg i en barnehage. Personalet må også få mer kunnskap.
Mer autismevennlige høgskoler og universitet vil være en fordel for alle elever og studenter.
Bruk av tvang og makt i skolen:
Barn med funksjonsnedsettelser blir ofte utsatt for tvang og makt i sin skolehverdag. Dessverre har vi ikke god forskning på hvor stort omfanget av dette er, men I Spesialpedagogikk nummer 4, 2012, skriver Finvold og Westad om tvang og rettsikkerhet i opplæringssektoren. I artikkelen Tvang og rettssikkerhet i opplæringssektoren redegjør de for gjeldende lovverk, samt at de har intervjuet spesialpedagoger og assistenter. Artikkelforfatterne slår fast at det blir brukt ulovlig tvang i opplæringssektoren, og at både elever og personalet er i en rettslig uavklart situasjon. (Hentet fra NAKUs nettside om tvang og makt i skolesektoren, 13.05.19).
I juni legger Tvangslovutvalget frem sin innstilling. Det er svært viktig at Opplæringsloven og Tvangsloven justeres ift. hverandre, og ift. CRPD. Norge har fått skarp kritikk fra FN på dette feltet.
Gjeldende lovverk på området er per i dag Straffeloven og opplæringsloven, samt en åpning for bruk av gjeldende vedtak etter helse- og omsorgstjenestelovens kapittel 9a dersom skoleeier samtykker. (Det vil si at hvis eleven har et vedtak etter kap.9A kan helsepersonell iverksette tvangsvedtak på skolen).
Tvang brukes i skolen, og det er opp til hver enkelt skole og lærer å finne ut av hvordan man skal håndtere det ifølge Kunnskapsdepartementet (2011). De ansatte burde inneha kompetanse om lovverk og om ulike måter å gripe inn på, men har som regel ikke det.
Dette representerer en rettssikkerhetsmessig risiko for barn og unge. I Norge finnes det ingen kvalitetssikring av de tilbyderne som holder kurs i bruk av fysiske teknikker. Hvem som helst kan lære bort teknikker til ansatte i skoleverket. Dette fører bl.a. til at mageleie/nedlegging blir brukt. Dette er en teknikk som i verste fall kan få fatale følger (jmf. Obiora-saken i Trondheim og pasienten som døde i gangen på Legevakten i Oslo). Politiet kan ikke holde noen nede lengre enn det tar å ta på håndjern. Ansatte på skoler og i helsetjenester kan sitte på dem i timevis uten konsekvenser.
I skoleverket er kunnskapen om bruk av risikovurderinger og fysiske teknikker lav og noen steder helt fraværende. De barna som trenger den høyeste fagkompetansen får støtte av ufaglærte assistenter. Lav kompetanse fører til økt bruk av makt og tvang. Enkelte skoler har såkalte «stillerom». Vi er bekymret for at bruken av disse kan oppleves som straff.
Vi ser også en mulig korrelasjon mellom bruk av tvang og makt i skolen og skolevegring. Konsekvensene for barn som blir traumatisert av vold i skolen er store for det den enkelte, men det utgjør også et samfunnsmessig problem.
Det er også et utbredt problem at barn og unge blir ekskludert fra skolen pga. utfordrende atferd. Dessverre har vi lite norsk forskning på dette, men denne rapporten fra Skottland kan gi oss noen indikasjoner: https://www.notengaged.com/
Arbeid og bolig:
Kunnskapen hos Nav er alt for lav mht. autismespekteret. Arbeidssøkere blir gitt alt for store utforinger og får ikke den støtten de trenger for å klare arbeids- og bosituasjonen sin. Det trengs mentor ordninger og flere tilrettelagte arbeidsplasser.
Her er en nyttig norsk utgave av en verktøykasse fra et europeisk prosjekt ledet av European Union of Supported Employment:
https://www.euse.org/content/supported-employment-toolkit/EUSE-Toolkit-2010-Norwegian.pdf
Kommunene bør sørge for at personer på spektrumet får hjelp til å klare seg på boligmarkedet, og med hjemmetjenester når det er nødvendig, også de såkalt «høytfungerende».
Utredning:
PPT og DPS trenger også mer kunnskap, særlig om Asperger syndrom, jenter og kvinner på spektrumet, og eldre på spektrumet.
Kunnskap om mental helse hos personer på spektrumet, med eller uten utviklingshemming, bør også styrkes.
Rettigheter:
Norge bør ratifisere FNs tilleggsprotokoll slik at enkelt individer kan holde staten ansvarlig for de rettsikkhetsmessige brudd som blir gjort.
Norge bør få en «Autism Act» tilsvarende den som ble innført i England i 2009:
https://www.legislation.gov.uk/ukpga/2009/15/contents
Her er en oppfølgingsrapport fra 2014, med eksempler på god praksis:
Beste praksis:
Her er en veileder fra National Institute for Clinical Excellence:
https://www.nice.org.uk/guidance/qs51
Dette er en veileder som viser hva som til enhver tid bør være beste praksis i tjenestene. En slik veileder burde vi ha her til lands også.