Våren 2025 inviterte Nasjonalt forum for lærerutdanning og profesjonsutvikling (NFLP) til erfaringskonferanse, hvor temaet var å styrke lærerprofesjonen i en tid i endring.
På konferansen ble det gjennomført et gruppearbeid hvor deltakerne ble invitert til å gi innspill på fellesverdier og -kompetanser som bør inngå i fellesdel av den nye rammeplanen (se gjerne oppdraget til Faglig råd). Gruppearbeidet ble ledet av medlemmer i Faglig råd for Lærerutdanning 2025.
Representanter fra nasjonale myndigheter, lærerutdanningsinstitusjoner, og eiere, ledere og lærere i barnehage og skole ble invitert. På konferansen var det ca 180 deltakere som i gruppearbeidet ble fordelt på 14 grupper. Følgende spørsmål ble diskutert:
- Å være lærer i de neste 10 årene: Hva tror du kjennetegner utviklingen av barnehagen, skolen og lærerprofesjonen i et tiårsperspektiv? Hvordan påvirker dette behovet for lærerkompetanse?
- Å bli lærer i de neste 10 årene: Hva bør være felles i rammeplan for alle lærerutdanninger for å møte fremtidens behov for lærerkompetanse?
Rådet har oppsummert deltakernes innspill fra gruppearbeidet.
Deltakerne opplever at demografiske og strukturelle endringer i samfunnet påvirker utviklingen i barnehager og skoler. Utdanningsfeltet er under press utenfra med tanke på økonomi, klima, demokratisk beredskap. En av utfordringene deltakerne også påpekte er at institusjonaliseringen av barn starter tidlig; for mange før de er 1 år. Rommet for den frie leken, hvor kompetanse i improvisasjon, å utforske og finne løsninger har blitt mindre enn tidligere, men denne evnen trengs for å finne løsninger i en omskiftelig verden.
Barnehagen og skolen både er og vil bli mer mangfoldig, både med tanke på barn og elever, men også foreldre og lærere. Dette kan utfordre de ulike aktørenes felles referanse-, begreps- og verdigrunnlag.
Utvikling i lærerprofesjon er også preget av økt politisering og flere interessenter er mer engasjert enn før (politikere, foresatte, media…). Det er en frykt for mer detaljstyring av utdanningssystemet fremover og det er viktig at lærerprofesjonen bevarer autonomi.
Deltakerne ser en økende individualisering i samfunnet, og de materielle og individuelle tendensene er i konflikt med felleskapet. Det vil være behov for stødige lærere som i fellesskap kan veilede både barn, elever og foreldre framover. Det blir også et økt behov fremover på å avklare ansvarsforhold mellom barnehage, skole, hjem og andre tjenester.
Sannheter og kilder til kunnskap og innsikt blir utfordret av teknologisk utvikling og et digitalt informasjonssamfunn. Lærere må forholde seg til digital hverdag og kunstig intelligens som griper i læring og vurdering. Digitale plattformer gjør at lærerne må være mer tilgjengelig hele tiden.
For å møte disse utfordringene, peker innspillene fra gruppearbeid på flere sentrale områder som bør være felles i rammeplanen for alle lærerutdanninger:
Profesjonsidentitet og samfunnsmandat bør stå sentralt. Rammeplanen må bygge en tydelig profesjonsstolthet og synliggjøre lærerens viktige samfunnsrolle og -mandat. Dette inkluderer et felles verdigrunnlag basert på overordnet del i læreplanverket i skolen og rammeplan for barnehagen, et tydelig menneskesyn og samfunnssyn, samt forankring i et danningsperspektiv. Lærerstudenter må rustes til å være en motvekt mot negative samfunnstrender og bidra til demokratisk beredskap, bærekraft og livsmestring. Profesjonelle fellesskap er essensielt for å bygge en kollektiv orientering og styrke profesjonstanken. Lærerstudenter må forstå sin rolle som fremtidige ledere og hvordan profesjonelle fellesskap fungerer.
Robuste kjernekompetanser og samhandling blir viktigere. Med økende kompleksitet og utfordrende barne- og elevsituasjoner, er kjernekompetanser som pedagogisk ledelse, ledelse av barnegrupper og klasseledelse viktige. Kreativitet, lek og utforskende læring må vektlegges. Barndommens egenart, lek og medvirkning skal være en del av læringsprosessen. Overganger mellom barnehage og skole, samt ulike trinn er viktige, og det må være et godt samarbeid rundt dette. Sterk relasjonskompetanse, evnen til samarbeid og kommunikasjonskompetanse er avgjørende, både i barne- og elevgruppa, og i foreldregruppa. Det er et stort behov for lærere som kan håndtere mangfold og ivareta inkludering og tilrettelegging for ulike behov. Lærerstudenter må lære hvordan de kan inkludere foreldre i arbeidet med å skape et godt lag rundt barnet. De må få kunnskap om hvordan barnehage og skole fungerer innenfor styringssystemet og utvikle metodikk for å bygge samhandling med andre profesjoner. Kompetanse for tverrprofesjonell samhandling i «laget rundt barnet/eleven» og styrket hjem- barnehage/skole samarbeid er nødvendig for å se barn og unge i et helhetlig perspektiv.
Urfolksperspektiv må integreres i lærerutdanningene. Dette inkluderer forståelse av hvordan kultur og identitet påvirker barn og elevens trivsel. Samiske verdier og læringsmetoder skal integreres i en felles rammeplan, og det må være en grunnleggende forståelse av samisk kultur og språk.
Kritisk refleksjon og endringskompetanse bør utvikles. Kunnskapssyn og forskningsforståelse er viktige komponenter i lærerutdanningene. I møte med rask teknologisk utvikling, spredning av feilinformasjon og utfordringer som truer vitenskapelig kunnskap, må lærere ha solid kompetanse i kritisk tenkning og kildekritikk, samt profesjonsfaglig digital kompetanse. Evnen til refleksjon, dømmekraft og vurdering er sentral. Utdanningen må ruste lærere med endringskompetanse og en forventning om livslang læring for å møte fremtidens uforutsigbare utfordringer.
Relevant og kvalitativ god praksis ble understrekt som et av de viktigste felles elementene i en felles rammeplan er en styrket og bedre integrert praksisopplæring. Praksis må være veiledet, variert og vurdert. For å redusere «praksissjokket» må utdanningen bedre forberede studentene på den faktiske arbeidsvirkeligheten og håndtere komplekse situasjoner. Omfang av praksis bør forskriftsfestes og flere ønsker å øke antall dager med praksis. Økt fokus på praksisforberedelse og utvidet tilnærming til praksis, i tillegg til ordinær praksis, ble fremhevet som viktig. Det må være en tydelig plan for hva som skal skje i praksis og hvem som har ansvar for hva for å sikre relevans, kvalitet og likeverdighet.
Partnerskap i ulike former som kan tilpasses de spesifikke behovene til de involverte er viktig å etablere. Disse partnerskapene bør også forskriftsfestes for å sikre kontinuitet og kvalitet i samarbeidet. Tverrinstitusjonelt samarbeid er essensielt for å bidra til læring i fellesskapet og fremme inkluderende praksis. Ved å samarbeide på tvers av institusjoner kan man dele ressurser, kunnskap og erfaringer som styrker utdanningen og gir bedre læringsutbytte for alle involverte.
Tilpasning og fleksibilitet er også viktige kompetanser. Lokal tilpasning av utdanningsløp må balanseres med felles kunnskaps- og verdigrunnlag. Det er viktig med styrkede felles rammer for innholdet i praksisopplæringen. En balanse mellom campusbasert utdanning og fleksible utdanningsløp sikrer tilgang på kvalifiserte fagfolk over hele landet.
Helhetlig innhold og struktur ble understreket. Rammeplanen må sikre et solid profesjonsfaglig fundament og god sammenheng i utdanningsløpet, fra barnehage til videregående. Den må balansere nasjonale krav for likeverdighet med rom for lokale tilpasninger. Det bør også legges til rette for profesjonsnære bachelor- og masteroppgaver som er relevante for arbeidet i barnehagen og skolen. En felles rammeplan bør også klargjøre sentrale begreper og ha en bruksverdi som forventningsavklaring for studentene. Den bør også rigge for fleksibilitet og mobilitet for studenter og lærere.