8. Norge bidrar best til klimamålene gjennom tett og forpliktende samarbeid med EU

I den globale klimainnsatsen er EU den ubestridte lederen. Gjennom EUs grønne giv («Green Deal») har EU utviklet en klimapolitikk som omfatter tilnærmet alle deler av økonomien, og all politikk skal utformes slik at den tar EU i retning av målet om klimanøytralitet i 2050.Norge har gode forutsetninger for å være i front i innsatsen for et grønnere Europa, men vi har så langt kuttet mindre utslipp nasjonalt enn de fleste andre europeiske land. Vi har nådd våre klimamål, men mye har vært i form av kvotekjøp. Dersom et norsk lavutslippssamfunn skal være innen rekkevidde, må Norge akselerere innsatsen, ha en tilnærming for hele økonomien som ligner mer på EUs grønne giv og utvikle politikk som utnytter den drahjelpen vi kan få fra EU. Det betyr at Norge må utvikle teknologi i samspill med EU, samarbeide om infrastruktur og energi og gå i retning av en langt mer sirkulær økonomi som drar veksler på utviklingen i resten av Europa.

Norges klimaavtale med EU styrker langsiktigheten og troverdigheten i klimapolitikken. Med klimaavtalen med EU er Norge en del av hele EUs klimaregelverk, ikke bare EUs kvotesystem for bedrifter. På tross av at rundt halvparten av norske utslipp er med i EUs kvotesystem, er de fleste norske bedrifter ikke underlagt kvoteplikt. For disse bedriftene er annet regelverk under EUs grønne giv, som taksonomien og EUs strategi for sirkulærøkonomi, mer relevant. Klimaavtalen med EU innebærer at vi har et forpliktende mål for utslipp og opptak fra skog og annen arealbruk og et forpliktende årlig utslippsbudsjett for de ikke-kvotepliktige utslippene. Årlige utslippstak og forpliktelser til å rapportere fremgang bidrar til mer forutsigbarhet og troverdighet i politikken. EU-kommisjonen har foreslått at de ikke-kvotepliktige utslippene utenom jordbruket over tid skal innlemmes i et europeisk kvotemarked, samtidig som jordbruk og skog og annen arealbruk (LULUCF) skal håndteres med et felles regelverk. 

Norges deltakelse i EUs kvotesystem for bedrifter må ikke bety at nødvendig omstilling utsettes. Norge har siden 2008 vært en integrert del av EUs kvotesystem. EUs kvotesystem gir fleksibilitet på tvers av landegrenser. Mange utslippskutt i norske kvotepliktige bedrifter er relativt dyre og forutsetter at ny teknologi utvikles og tas i bruk. Mange norske bedrifter har ikke gjennomført slike tiltak i en situasjon hvor kvoteprisene har gjort fornybar energi konkurransedyktig, men ikke vært høye nok til å motivere utslippskutt som krever mer teknologiutvikling. Dermed kan investeringer som burde vært foretatt nå for å kutte utslipp kostnadseffektivt på lengre sikt, ha blitt utsatt. Etter hvert som kvotesystemet strammes inn, må vi forvente mye høyere kvotepriser, og prisøkningen kan komme brått. Hvis vi ikke støtter opp under teknologiutvikling og -implementering nå, risikerer vi at vi ikke klarer omstilling i industrien uten nedleggelser mot 2040 og 2050. Vi må ta hensyn til risikoen for svekket konkurransekraft for norsk industri og at en brå omstilling kan gi arbeidsledighet og forskjeller mellom ulike deler av landet som blir vanskelig å håndtere fordi vi får høye omstillingskostnader over en kort periode. Vi trenger derfor andre virkemidler i tillegg til EUs kvotesystem for å skape et norsk velferdssamfunn med et levedyktig næringsliv uten utslipp av CO₂ innen 2050.

Støtte til industrien bør rettes mot teknologiutvikling, ikke for å opprettholde dagens situasjon med utslippsintensiv produksjon. Både Norge og EU prioriterer å opprettholde industriproduksjon, selv om utslippene er store. Det europeiske kvotemarkedet har flere mekanismer som skal forhindre at industrien taper konkurransekraft og produksjonen flyttes til land med mindre streng klimapolitikk. Mange virksomheter får tildelt en stor andel av utslippskvotene gratis, og Norge bruker betydelige midler på å kompensere industrien for økte kostnader på grunn av kvotesystemet (karbonpriskompensasjon). EU-kommisjonen foreslår å gradvis fase ut slike ordninger og erstatte dem med en grensejusteringsmekanisme (carbon border adjustment mechanism; CBAM). Formålet er å hindre flytting av industri til land med mindre streng klimapolitikk og legge til rette for utslippsreduksjoner uten nedleggelse av industri. Betydelige midler rettes mot teknologiutvikling i industrien. Blant annet bruker EU store deler av inntektene fra kvotesystemet på å støtte teknologiutvikling i kvotepliktig sektor. Dette vil gjøre det enklere å få aksept for et stadig strammere kvotesystem. Norge har også kompetanse til å utvikle teknologi som kan bidra til å gjøre det mer politisk gjennomførbart å stramme inn klimapolitikken. Støtte til industrien i Norge bør i større grad rettes mot teknologiutvikling fremfor kompensasjon. Kompensasjon bør brukes der det bidrar til endring, ikke for å bevare dagens utslippsintensive produksjon. EU-kommisjonens forslag til regelverk i Fitfor55 legger også opp til mange virkemidler som skal støtte opp under omstillingen og utslippsreduksjonene innenfor kvotesystemet. Også Norge har virkemidler som treffer kvotepliktige utslipp, og fremover er det viktig å ha en virkemiddelbruk som støtter opp under omstillingen i kvotepliktige virksomheter, og som er tilpasset klimaregelverket i EU.

EUs grønne giv handler ikke bare om å kutte utslipp, men å redusere avhengigheten av land utenfor unionen for viktige varer. Invasjonen av Ukraina har forsterket EUs motivasjon for en rask og omfattende omstilling av økonomien. EUs mål om selvforsyning innebærer at de selv skal produsere viktige innsatsfaktorer og bygge opp hele verdikjeder som de kan trenge i et lavutslippssamfunn. EU skal også bli mer selvforsynt ved å satse på en mer sirkulær økonomi, og dermed trenge færre ressurser fra andre land. Den raske og omfattende omstillingen som EU nå går gjennom, kan endre Norges rolle som EØS-land. Blant annet kan et EU som retter blikket innover, bety at Norge må jobbe mer aktivt for å være en strategisk partner når Europa går over til å selv produsere flere varer i hele verdikjeder som i større grad er basert på fornybar energi de selv produserer. Samtidig er norsk eksport av energi, særlig gass, nå sterkt etterspurt av EU for å redusere avhengigheten av Russland, men det er viktig å ha i mente at EUs langsiktige mål er å i større grad være selvforsynt med utslippsfri og fornybar energi. Også EUs arbeid for å fremme en mer sirkulær økonomi og mer ressurseffektivitet vil ha stor betydning for Norge og Norges utvikling til lavutslippssamfunnet.  Flere kommende regelverksendringer i EU har som hensikt å gjøre bærekraftige produkter til den nye normalen og styrke forbrukerens rolle i den grønne omstillingen.

Les mer

Regjeringen. EØS-notat om EUs grønne giv. 2020

Regjeringen. EØS-notat om EUs kvotesystem. 2022

CICERO. EUs nye klimaregelverk og betydningen for Norge. 2021

Norsk klimastiftelse. Klimastatus 2022. 2022

Det europeiske miljøbyrå. EEA greenhouse gas projections – data viewer. 2021

Norsk klimastiftelse. EUs grønne giv. 2020