7. For å komme til lavutslippssamfunnet trengs ytterligere teknologiutvikling og bedre spredning av teknologi som allerede finnes

Teknologiutvikling er en nøkkel til å bygge bro mellom et fossilbasert samfunn og et energi- og ressurseffektivt lavutslippssamfunn. Energiomstillingeninnebærer at fornybar energi produseres, transporteres og lagres i tilstrekkelig omfang og til en pris som gjør den til et fullgodt alternativ til fossil energi. Nullutslippsteknologi i transport og industri må videreutvikles og tas i bruk. Teknologien må gi mer effektiv material- og energibruk, og basere seg på sirkulærøkonomi. Innovasjon må lede til materialer som gir mindre utslipp, økt ressurseffektivitet og mer sirkularitet. Investeringene i fornybar energi må øke. Mange av de teknologiene som kreves i overgangen til et lavutslippssamfunn, er allerede kjente. Det er likevel krevende å sikre at de får stor nok utbredelse i et tilstrekkelig raskt tempo, samtidig som man reduserer material- og arealbruk og tar hensyn til naturmangfold. På noen viktige områder mangler fortsatt teknologien som skal til for å fjerne utslippene, eller den er svært umoden. Særlig gjelder dette langdistanse transport på sjø og i luft, deler av prosessindustrien og utslipp knyttet til produksjon av mat.

Et kjernespørsmål er hvilken rolle politikken kan og bør ha for å fremme utvikling og bruk av ny teknologi. Klimarelatert politikk, kombinert med rask teknologisk utvikling, har allerede bidratt til en rivende utvikling innen sol-, vind- og batteriteknologi og løsninger for nullutslippstransport. Kombinert med stram klimapolitikk og prising av karbonutslipp kan teknologiutviklingen vi nå ser, gi store og hurtige endringer i globale og regionale energimarkeder, transportsystemer og i industrielle prosesser. Men teknologi til ulike formål er på ulike stadier av modenhet, og politikken for å fremme utvikling og spredning av teknologi må tilpasses disse stadiene for å virke best mulig. Det er ofte vanskelig å vite hvilke teknologier som vil vinne frem. Det betyr at det er en risiko knyttet til å plukke ut vinnere ved at man gir støtte til en enkelt teknologi. Samtidig er det en risiko ved å støtte bredt ved at teknologiutviklingen kan gå tregere. I en tidlig teknologiutviklingsfase er det ofte nødvendig med støtte til å utvikle og ta i bruk den nye teknologien. Etter hvert som teknologien modnes, kostnadene reduseres og eventuelle barrierer mot å ta teknologien i bruk, som manglende infrastruktur, kunnskap eller kompetanse, er redusert, er det riktigere å bruke prising og regulering som virkemidler for at teknologien skal spres. Det er viktig at politikken er fleksibel nok til å tilpasse virkemiddelbruken underveis, og at dette også er forutsigbart og forventet i bedrifter og husholdninger. Samtidig må forventninger knyttet til sirkularitet, mer effektiv ressursbruk og hensyn til naturmangfold være tydelige gjennom hele utviklingsløpet for at den nye teknologien ikke skal forsterke andre utfordringer.

På noen områder kreves internasjonalt samarbeid på sektor- og bransjenivå. I for eksempel internasjonal skipsfart og luftfart forutsetter lavere utslipp koordinering mellom en rekke enkeltaktører som inngår i et større system. I disse sektorene kreves det utvikling av felles standarder på tvers av landegrenser, i tillegg til (koordinering av) teknologiutvikling. Samspill mellom nasjonal politikk og internasjonale bransjeorganisasjoner kan bidra til at dette skal lykkes. Samtidig kan internasjonale bransjeorganisasjoner også være en bremsekloss for strammere klima- og miljøregulering, og andre typer internasjonalt samarbeid kan være mer effektivt. For eksempel er det mange eksempler på både foregangsland og -bedrifter som går sammen om mer ambisiøse mål, politikk og tiltak.

At ny teknologi tas i bruk forutsetter også nye forretningsmodeller og digitalisering, og at fysiske, sosiale, regulatoriske og administrative barrierer bygges ned. Omstillingen vi skal gjennom, betyr at nye næringer vil oppstå basert på ny teknologi og nye forretningsmodeller, men også eksisterende næringer må gjennom store omstillinger, og i visse tilfeller avvikles. Nye forretningsmodeller som delingsløsninger kan redusere utslippene selv om teknologien er den samme. For eksempel kan bildeling redusere utslippene ved å redusere behovet for at alle skal eie sin egen bil. Slike løsninger er mulig på grunn av digitalisering, som på mange områder kan legge til rette for mer effektive løsninger og for at prismekanismer virker bedre. Et eksempel på det siste er automatisk måleravlesning (smartmålere), som betyr at den enkelte kan tilpasse strømbruken sin til perioder med lavere priser, eller også bli en strømleverandør fra elbilbatteri eller solceller når prisene er høye.  Samtidig må de fysiske, sosiale, digitale, regulatoriske og administrative rammene rundt teknologien legge til rette for at smarte og utslippseffektive løsninger kan tas i bruk. Ett eksempel kan være regulering som gjør at lokal kraftproduksjon kan bidra inn i kraftsystemet.

Selv om fornybar energi i mange sammenhenger er det mest lønnsomme, gjenstår det likevel utfordringer.  Store mengder variabel kraftproduksjon skal integreres i kraftsystemene, og samtidig skal kraftig økning i kraftetterspørselen håndteres; fra ny industri, omlegging av eksisterende industri og omstilling av ulike transportområder. Utfordringene er både knyttet til den fysiske infrastrukturen, reguleringen og markedene. Samtidig må kapital være tilgjengelig for ny fornybar kraftproduksjon i et stort omfang, og relevante beslutningsprosesser for å gi tillatelser være gode og effektive. I tillegg må ikke arealbruken til fornybar energi forsterke naturkrisen. På transportområdet ser vi utviklingen mot at stadig tyngre kjøre- og fartøy kan drives med batteri, også over lengre avstander, men batteridrift kan fortsatt ikke alene drive store skip eller fly over lange avstander. Ammoniakk, hydrogen og biodrivstoff er aktuelle alternativer. Alternative energibærere forutsetter også gjerne annen infrastruktur og nye markeder, forretningsmodeller og løsninger. Viktige industrisektorer i Norge med store prosessutslipp, som sement-, aluminium- og mineralgjødselindustrien har fortsatt ikke mulighet for å ta i bruk nullutslippsteknologi, men det pågår flere teknologiløp med potensial for å klare dette. En del av utslippsreduksjonene vil mest sannsynlig baseres på prosessomlegging og resirkulerte ressurser, ofte i kombinasjon med karbonfangst og –lagring. Samtidig er det grenser for hvor mye CO₂ som kan lagres.

Vi må ha vilje, kapasitet og kompetanse for å ta teknologien i bruk. Utbredelse av teknologi forutsetter at både bedrifter og husholdninger er villige til å ta den i bruk, og at den er lett tilgjengelig for forbrukerne. Politikken må legge til rette for gode prosesser og involvering av berørte, slik at endringene innføres på en måte som sikrer aksept og gode løsninger. Ett eksempel på dette kan være utviklingen i elbilmarkedet. I tillegg til at elbilene i starten hadde kort rekkevidde, var mange lite villige til å kjøpe elbil fordi det var uvant og man ikke hadde kunnskap om lading osv. Dette var også til dels basert på reelle utfordringer knyttet til tilgang på ladeinfrastruktur. Samtidig som rekkevidden har blitt bedre og ladeinfrastrukturen har blitt bygd ut, har det blitt lettere å sette seg inn i hvor og hvordan man kan lade og de fleste kjenner noen som har elbil, noe som har redusert barrierene for å velge elbil. I mange tilfeller forutsetter nullutslippsløsninger en annen kompetanse enn tidligere, og uten tilstrekkelig tilgang på kompetanse vil også kostnadene for samfunnet ved omstillingen bli mye høyere. Eksempelvis ser man at kostnadene knyttet til installering av solcelleanlegg har variert mye mellom land, og noe av forskjellene kan delvis forklares med tilgang på kompetent arbeidskraft. Bilmekanikere må ha kompetanse til å reparere elektriske biler. Ansatte i kraftselskaper må kunne utnytte de mulighetene som ligger i smartmålere (automatisk måleravlesning). Det må finnes håndverkere som kan installere solceller, og arkitekter, ingeniører, tømrere, snekkere og elektrikere må vite hvordan energieffektive bygg kan bygges. Myndighetene må ha kompetansen og kapasiteten som skal til for å legge til rette for, administrere og regulere et utslippsfritt energi- og transportsystem som er mer digitalisert og knyttet sammen på tvers av landegrenser, og med nye forretningsmodeller.

Teknologi kan ikke løse alt. En sentral utfordring knyttet til vurderingen av hvordan Norge kan bli et lavutslippssamfunn i 2050, blir nettopp å vurdere hvor stor utslippsreduksjon en kan tillegge implementering av eksisterende og kommende teknologi. Det er avgjørende å få til et godt samspill mellom endringer i adferd, ressursbruk og teknologi, hvor det ene utfyller det andre. 

Les mer

Prosess 21. Hovedrapport. 2021

FNs Klimapanel, arbeidsgruppe III. Summary for Policy Makers. 2022  

IEA. Energy Technology Perspectives 2020. 2020 

Victor et al. Accelerating the low carbon transition. 2019