AMBISJON
De aller fleste utslippene av klimagasser må fjernes for godt innen 2050
For å oppfylle Norges klimamål og bidra til å nå de globale målene i Parisavtalen, må så godt som alle utslipp av CO2 være fjernet innen 2050. Parisavtalen og kunnskapsgrunnlaget fra FNs klimapanel viser at globale utslipp må nå netto null rundt 2050.
At verden skal nå netto nullutslipp av klimagasser rundt 2050 betyr ikke at alle land skal nå dette målet på samme tidspunkt. Parisavtalen bygger på prinsippet om felles, men differensiert ansvar for å nå klimamålene. Det er store forskjeller mellom land når det gjelder velstand, ansvar og muligheter for utslippskutt og muligheter for opptak i naturlige systemer. De fleste analyser legger til grunn at rike land, som Norge, og land med store muligheter for opptak og/eller geologisk lagring av karbon, må nå netto null tidligere enn 2050.
For å nå et globalt mål om netto nullutslipp av klimagasser må de landene som har muligheter til det, bidra med lagring og økte opptak. Det er mulig å øke opptaket av CO2 i Norge for eksempel gjennom naturbaserte tiltak som endret forvaltning av landarealer og hav. Det finnes imidlertid grenser for hvor mye opptaket av CO2 kan økes samtidig som god økologisk tilstand bevares. Norge har et stort potensial for geologisk lagring. Oljedirektoratet har beregnet at det kan lagres 80 milliarder tonn CO2 på sokkelen. Samtidig er ikke lagring en løsning som kan erstatte reduserte utslipp. For mange utslippskilder vil fangst og lagring av CO2 være svært kostbart, og for noen kilder er det vanskelig å se for seg at det er teknisk mulig. Økte opptak må komme i tillegg til, og ikke i stedet for, reduserte utslipp.
Utslippene av andre klimagasser enn CO2 må reduseres kraftig. Enkelte biologiske prosesser, spesielt knyttet til matproduksjon, medfører utslipp av bl.a. metan og lystgass som det per i dag ikke er mulig å fjerne uten å legge ned aktiviteten. På globalt nivå vil oppvarmingen stabiliseres dersom utslippene av kortlevde gasser som metan holdes konstant, men for å nå et gitt temperaturmål kan det være nødvendig å stabilisere utslippene på et betydelig lavere nivå enn dagens. En kostholdsendring i retning av mindre konsum av animalske produkter og økt inntak av fisk og plantevekster kan bidra til å redusere metanutslippene, siden produksjonen må tilpasse seg etterspørselen. Men utslipp forbundet med matproduksjon kan i praksis ikke elimineres helt.
Klimadebatten har ofte dreid seg om hvilke utslippskutt vi skal prioritere, men i et 2050-perspektiv er spørsmålet heller hvilke små utslipp som fortsatt skal aksepteres. Dette vil innebære vanskelige avveiinger mellom sektorer der det er krevende og dyrt å kutte gjenstående utslipp. Eksempler på dette kan være jordbruk, skipsfart, luftfart og deler av industrien der det kan være krevende å fjerne alle utslipp dersom man samtidig skal opprettholde aktivitetsnivået. For å nå nasjonale og globale klimamål må dette sees på som et nullsumspill: Dersom noen sektorer skal tillates å ha utslipp i 2050, må andre sektorer kutte mer, eller CO2-opptak/-lagring må økes. Samtidig må det legges til grunn at det er grenser for hvor mye CO2 som kan tas opp/lagres i et evighetsperspektiv.
Mange beslutninger som blir tatt i dag vil påvirke utslipp og opptak også etter 2050. Dette gjelder spesielt utslipp knyttet til arealbruk, nedbygging av natur og store og langvarige investeringer i bl.a. industriell virksomhet. Dagens beslutninger om infrastrukturinvesteringer, utbygging og arealbruk vil påvirke fremtidig energibruk, transportbehov og arealutvikling i infrastrukturens og byggenes levetid, og kan legge føringer for utslipp utover levetiden for eksempel gjennom permanente arealendringer eller andre investeringer som følger av allerede eksisterende infrastruktur. Derfor må slike beslutninger med langtrekkende konsekvenser allerede nå ta hensyn til at de i tiårene fremover skal inngå i og bidra til et lavutslippssamfunn.
Det har en betydelig klimagevinst å gjennomføre utslippskutt så tidlig som mulig. Klimaendringene bestemmes av samlede utslipp over tid, og ikke utslippsnivået i et gitt år. Tidligere omstilling og utslippskutt i Norge vil trolig også bidra til mer til teknologiutvikling (grønn næringsutvikling) i Norge, og til at andre land kan lære av Norges erfaringer.
Samtidig må vi unngå beslutninger som gir utslippskutt på kort sikt, men ikke på lengre sikt. Raske utslippskutt på noen områder kan gjøre det vanskeligere med dype utslippskutt på lengre sikt fordi det låser inne infrastruktur og kanaliserer investeringer og andre ressurser til midlertidige løsninger og ikke permanente nullutslippsløsninger.
Eksempler på avveininger på kort og lang sikt
Elektrifisering av installasjoner på sokkelen: Å erstatte gassturbiner med kraft fra land vil redusere norske utslipp, samtidig som det vil kreve en betydelig mengde kraft og store investeringer. Dette er kraft og investeringer som kunne blitt brukt til langsiktig lavutslippsomstilling. Tiltaket som på kort sikt kan kutte utslipp i Norge, kan på lang sikt redusere Norges omstillingsevne og videreføre vår avhengighet av en fossil industri med høye utslipp globalt. På den annen side kan man se for seg at norsk gass kan brukes til å produsere hydrogen for eksport. Kombinert med karbonfangst og -lagring kan det gi en utslippsfri verdikjede, og gi store mengder hydrogen som kan være en viktig del av løsningen på klimautfordringen.
Bioenergi: Bruk av bioenergi kan forsinke utvikling av og overgang til nullutslippsløsninger, og samtidig legge beslag på viktige bioressurser til andre anvendelser eller føre til ytterligere nedbygging av arealer.
Kvotekjøp: Kjøp av kvoter i et internasjonalt marked, i stedet for å kutte utslipp i Norge kan være det billigste i et 2030-perspektiv. Hvis vi utsetter å kutte utslipp i Norge, kan vi imidlertid stå overfor en mer krevende, brå og dyr omstilling det siste tiåret fram til et lavutslippssamfunn i 2050.
Elbiler: Insentiver for overgang til elbiler gjør det mulig med utslippsfri veitransport, samtidig bidrar lavere kostnader ved bilkjøp og bilbruk til økt salg av biler og dermed til behov for bedre og flere veier som gir opphav til utslipp og reduserer bruken av kollektivtransport, sykkel og gange.
Spørsmål
1A) Er det noen tiltak som virker fornuftige fram mot 2030, men som ikke står seg i et 2050-perspektiv, og hvordan skal vi prioritere mellom ulike tiltak?
1B) Hvilke grep må gjøres nå, for å sikre at vi blir et lavutslippssamfunn i 2050? For eksempel: hvilke nye virkemidler og beslutningsverktøy må vi ta i bruk for å endre beslutningene som tas i dag?
1C) Hvilke sektorer skal fortsatt tillates å ha utslipp i 2050, og hvordan skal vi prioritere mellom disse?
1D) Hvordan kan vi sikre at oppnåelse av langsiktige klimamål blir prioritert også når beslutningstakere står ovenfor akutte kriser?
Utdyping av begreper
Kvoter eller utslippskvoter: En omsettbar rettighet til å slippe ut en gitt mengde klimagasser. Det europeiske kvotesystemet (EU ETS) setter et tak på utslippene fra de europeiske bedriftene og aktivitetene som omfattes av systemet, og mengden kvoter reduseres fra år til år slik at også utslippene reduseres.
Naturbaserte tiltak: Løsninger som er inspirert, kopiert eller støttet av naturen for å løse de miljømessige, sosiale og økonomiske utfordringene samfunnet står overfor på en bærekraftig måte. Dette kan være tiltak som ivaretar eller tilbakefører klimanytten av natur, og tiltak som bruker natur for å øke opptak av klimagasser.
Netto nullutslipp: En tilstand der mengden CO2 som slippes ut i atmosfæren fra menneskelig aktivitet er lik mengden CO2 som fjernes fra atmosfæren gjennom menneskelig aktivitet over en gitt tidsperiode.
Nullutslippsløsninger: har ikke direkte utslipp av klimagasser og eksos ved bruk. Det vil for eksempel si bruk av elektrisk motor i kombinasjon med batteri, direkte bruk av strøm eller brenselscelle som utnytter en karbonfri energibærer som hydrogen.
Nullsumspill: En situasjon der en gevinst for en part (eller et hensyn) gir et tilsvarende tap for en annen part (eller et annet hensyn), for eksempel fordelingen av en kake.
Sirkulærøkonomi: Verdikjeder der produktene/materialene på ulike måter brukes lengst mulig og om igjen i et kretsløp. I en sirkulær økonomi må produktene vare så lenge som mulig, repareres, oppgraderes og i større grad brukes om igjen. Når produktene ikke kan brukes om igjen, kan avfallet gjenvinnes og brukes som råvarer i ny produksjon. Slik utnytter vi de samme ressursene flere ganger og minst mulig går tapt.
Les mer
Miljødirektoratet. Norsk sammenfatning av IPCCs sjette hovedrapport fra arbeidsgruppe I. 2021
Statistisk sentralbyrå. Norges utslipp av klimagasser. 2021
Store norske leksikon. Netto nullutslipp av klimagasser. 2022
Store norske leksikon. Parisavtalen. 2021
FNs miljøprogram. UNEP Emissions gap report. 2021
Oljedirektoratet. CO2-lagringsatlas. 2019
Van Oort og Holmelin. Klimagassutslipp fra norsk mat. 2019