Innspill fra en leietaker:
1) Om kontraktslengde
Reglene i dag om tidsbestemte konrakter er ikke i tråd med behovene til oss som ikke leier i en kortvarig livsfase (og inntrykket er at det har blitt en del flere av oss med tiden). Studenter kan nok tåle treårskontrakter, men vi som f.eks. har jobb men ikke råd til boliglån, trenger nok bolig på samme sted i et lengre perspektiv. I denne sammenhengen er tre år lite.
Samtidig ser det (anektdotisk) ut til å være lite av tidsubestemte kontrakter på markedet, så realiteten er at «tre år av gangen» er regelen, og ikke unntaket.
Dette gir usikkerhet for leitetakerene, hvor vi må enten forsikre oss om at utleier ikke kaster oss ut etter tre år, eller belage oss på å flytte (med de økonomiske kostnadene det innebærer) hvert tredje år. For leietakere med barn skaper dette også problemer med tanke på stabilt skolemiljø og sosialt miljø for barna.
Minstelengden på tidsbestemte kontrakter bør dermed økes betraktelig, f.eks. til ti år.
Leitakere som er i faser hvor de ønsker kortere botid, f.eks. studenter, kan flytte før det har gått ti år, så dette bør ikke påvirke dem negativt.
For øvrig: Flere på utleiersiden som har gitt innspill hittil mener lengden på tre år fungerer godt, og utleiemegleren oppgir en gjennomsnittlig på 22 måneder i sitt innspill. Jeg vil advare mot å ukritisk forstå dette inntrykket fra utleiersiden som at de aller fleste lever godt med treårstiden. Dette kan like gjerne være et resultat av dynamikken «tre år som standard» skaper, heller enn at leitakere rent faktisk vil flytte etter så kort tid.
(for eksempel: dersom utleier er treig med å klargjøre om leietakeren vil få ny kontrakt, vil leietakeren måtte lete etter ny bolig og forberede flytting lenge før tre år har gått, rett og slett fordi at leiemarkedet er begrenset, og det å finne en egnet bolig av riktig størrelse og kvaltiet kan være svært vanskelig).
2) om oppsigelsesvernet
Oppsigelsesvernet for tidsbestemte kontrakter bør strammes inn. I dag, om jeg leser loven rett, kan det avtales treårskontrakter (§ 9-2) og tidsubestemte kontrakter (§ 9-4) hvor leietaker ikke har anledning til å si opp kontrakten.
Dette virker heller merkelig, og ser ut til å være rettet mot næringsleie, men samtidig gjelder det oss som leier bolig.
Det bør være et krav i loven at leietakere skal kunne si opp leiekontrakter. Det kan lett tenkes at leietaker inngår en kontrakt uten oppsigelsesmulighet, uten at hen egentlig ønsker det (f.eks. fordi hen trenger bolig og det er ikke noe annet tilgjengelig, eller fordi hen ikke forstår norsk godt nok til at hen får med seg dette), og dermed bli tvunget til å bli boende på en plass hen ikke ønsker å bo, fordi hen ikke har de økonomiske/juridiske musklene til å komme seg ut.
Dette vil isåfall hemme (den grunnleggende) friheten til å bosette seg hvor man ønsker, og det er samtidig vanskelig (for en lekperson) å skjønne hvorfor denne muligheten i det hele tatt eksisterer. Bestemmelsene i §9-6 bør være en slags standard (som godt kan være fravikelig, men det må være en reell mulighet til oppsigelse i loven).
Videre: Mulighetene til oppsigelse fra utleier sin side bør ikke utvides. Retten til bolig er grunnleggende, og bør stå langt over utleiers ønsker om å bruke enheten til andre formål, å kvitte seg med en «slitsom» leietaker, å tilpasse leieperioden til svingninger i etterspørselen i markedet (et tema som innspillet fra bybroen bolig AS tar opp) eller andre mindre viktige ønsker. Dette gjelder også (som i dag) om leietakeren har betalingsproblemer i en kort periode.
3) om «gjengs leie»
Systemet for gjengs leie bør revurderes, selv om utvalget skulle ønske å behodle dagens standardlengde på kontrakten.
Ettersom det ikke fins noen offisielle tall på hva som er vanlig leie i markedet, er det vanskelig å skjønne at dete blir noe annet enn at utleier tenker på et tall og setter en pris etter eget forgodtbefinnende. Dette er isåfall prisdrivende, ettersom enhver kommersiell aktør vil søke å maksimere utbyttet.
Som et minimum bør utvalget se på muligheten til å gjøre det enklere (for leietakere) å forstå hvordan gjengs leie fastsettes og evt. hvilke data som skal kunne legges til grunn. Det bør være et krav at muligheten til å bestride fastsettelsen etter §12-2 blir opplyst om når utleier krever justering til gjengs leie.
Evt. bør hva som er «gjengs leie» bestemmes av en egen instans (f.eks. SSB) fortløpende, slik at man slipper hyppig bruk av et formodentlig mer byråkratisk og tid- og pengekrevende individuelt klagesystem.
4) om bofellesskap
Dersom utvalget vil regulere bofellesskap særskilt, bør det være presise på hva som menes med bofellesskap. Et kollektiv på en håndfull personer som kjenner hverandre/samarbeider og oppfører seg relativt autonomt er forskjellig fra hybelhus (som f.eks. samskipnadene har) hvor leietakerne riktignok deler noen felles fasiliteter, men utover dette har de primært en relasjon til utleier og ikke hverandre (at de bor sammen er altså reint tilfeldig, og et produkt av hvor utleier har plassert dem).
Enten det er snakk om studenter eller andre, bør ikke særskilt regulering av bofellesskap være et hinder for at ulike konstellasjoner av folk deler bolig, eller at det blir vanskeligere å ta opp personer i boligen enn i dag. Det fins mange ulike boformer folk imellom, og regulering av bofelleskap bør ikke gi utleiere anledning til å frata individer friheten til å velge boform i større grad enn i dag. Altså bør ikke regulering av bofellesskap gi utleire større innsigelsesrett enn § 7-1 gjør i dag.
(et tenkt eksempel: man kan ønske å ta inn f.eks. et voksent søsken i boligen fordi søskenet er pleietrengende. Dette søskenet begynner å betale en del av leia. Dette kan regnes som «bofellesskap», men er samtidig vesensforskjellig fra f.eks. tilfeldige studenter som deler kjøkken og bad. Å regulere disse konstellasjonene på samme måte kan være svært uheldig, avhengig av hva som ligger i å skulle regulere bofelleskap særskilt.)