Innspill fra Humana Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) – til NOU-arbeidet om BPA.

Humana Omsorg og Assistanse er en samfunnsaktør med betydelig kompetanse og erfaring som leverandør av BPA-tjenester til funksjonshemmede i Norge. Vi ser at BPA er et fantastisk frigjøringsverktøy for funksjonshemmede som åpner for muligheten til selvbestemmelse, frihet og livsutfoldelse, samtidig som vi ser at manglende statlige forskrifter og uklarheter i kommunale regelverk stikker kjepper i hjulene for en velfungerende BPA-løsning for mange. Noen viktige utfordringer oppsummerer vi dette notatet. Løsningen ligger etter vårt syn i å på plass en statlig forskrift/rundskriv/retningslinje som gir kommuner og funksjonshemmede trygghet for hvordan BPA-verktøyet skal håndteres for å sikre at det fungerer etter intensjonen.

  1. Funksjonshemmede trenger en statlig skriftlig retningslinje som pålegger kommuner å dokumentere at de har vurdert BPA som en løsning når innbyggere trenger hjelp. Det må komme krav om at kommuner i enkeltvedtak må dokumentere hvorfor de IKKE anbefaler BPA som rett hjelpeform.

Det er overveldende dokumentasjonen på at BPA er en vellykket reform. Likevel opplever fortsatt mange funksjonshemmede som søker hjelp hos kommunen uten at kommunen i sin jakt på løsning vurderer BPA som en egnet hjelpeform for vedkommende. Vi ser at tradisjonelle tjenester svært ofte velges framfor BPA. Tegn på dette er at vi i Norge fortsatt har kommuner uten et eneste BPA-vedtak. Og også det faktum at den nasjonale vekstkurven ikke ble brattere etter at BPA ble en rettighet. Det må komme krav om at kommuner i enkeltvedtak må dokumentere hvorfor de IKKE anbefaler BPA som rett hjelpeform.

  1. Funksjonshemmede trenger en statlig skriftlig retningslinje som slår fast at kommuner må innvilge BPA-timer til ledelse der hvor BPA-vedtakseieren ikke kan lede selv.

Tradisjonelt har BPA-arbeidslederen ledet sin egen assistanseordning og det er da ikke i behov av timeressurser til å lede sin egen BPA-ordning. Etter utvidelsen av BPA-målgruppen i desember 2005 (Rundskriv I-15-2005) oppsto det imidlertid i en del tilfeller et behov for å kunne lønne en BPA-arbeidsleder.

Eksempel for å illustrere: 52 år gamle utviklingshemmede Berit bor alene i egen eid leilighet, hun har så langt hatt sin mor (og verge) til å lede BPA-ordningen for seg. Far er død. Berits mor har i 15 år gratis ledet BPA-ordningen for Berit. Mor er nå 85 år og dement og kan ikke lengre lede. Assistansen er døgnbasert med 10 ansatte pluss vikarer. Det er mye jobb å lede BPA-ordningen. Det må bl.a. legges turnus og tilkalles vikarer til alle døgnets tider. Den nye vergen lykkes ikke med å finne noen til å lede assistansen gratis. Kommunen nekter å bevilge ekstra timer til ledelse og sier de ikke er pliktig til å bevilge BPA-timer til ledelse i BPA-ordninger.

  1. Funksjonshemmede trenger en statlig skriftlig retningslinje som slår fast at kommuner må innvilge BPA-timer til personalmøter.

For å få større BPA-ordninger til å fungere, er man avhengig av at alle assistentene jevnlig kan møtes til helt vanlige personalmøter for å diskutere turnus, rutiner, arbeidsmiljø osv. Slik man gjør på alle andre arbeidsplasser. Ofte nekter kommuner å bevilge BPA-timer til dette. Det er viktig å få en forskriftsfesting på plass som knesetter BPA-timer til å ha personalmøter.
Eksempel for å illustrere: 25 år gamle Ola benytter respirator og har et 24 timers assistansebehov. Hans kommune har bevilget 168 BPA-timer i uka (24×7=168). Med stort og smått, leder Ola et team på 12 personlige assistenter. Ola leder selv, så det er ikke nødvendig med lønn til ledelse. Men, når Ola hver måned skal ha et 2-timers personalmøte, så finnes det ikke BPA-timer til å lønne mer enn 1 av de i alt 12 innkalte møte-deltakerne. Møtene får derfor null deltakere fordi assistentene selvsagt vil ha lønn for å jobbe. Her må kommunen bevilge 22 månedlige ekstra BPA-timer for å få dette til å fungere. Dette nekter ofte kommunene, da retningslinjene er uklare.

  1. Det er behov for en statlig skriftlig retningslinje som slår fast at kommuner må innvilge BPA-timer til opplæring av nyansatte assistenter i arbeidet. For å få BPA-ordninger til å fungere må kommuner bevilge BPA-timer også til å kunne lære opp nyansatte.

Eksempel for å illustrere: 25 år gamle Ola benytter respirator og har et 24 timers assistansebehov. Hans kommune har bevilget 168 BPA-timer i uka (24×7=168). Når en ny assistent skal ha opplæring i arbeidet, kan ikke Ola selv lære opp assistenten, han er avhengig av at en erfaren assistent som allerede er på jobb viser den nyansatte hvordan arbeidet skal utføres. Dermed er det to på jobb samtidig, uten at det finnes BPA-timer og lønnsmidler til å lønne den nyansatte som er på opplæring. Kommuner nekter ofte å bevilge timer til slik opplæring av nyansatte, fordi forskrift mangler og retningslinjene er uklare.

  1. Det er behov for en statlig skriftlig retningslinje som slår fast at kommuner må innvilge BPA-timer til å være foreldre (fylle en farsrolle/morsrolle).

Eksisterende regelverk tar i forsvinnende liten grad hensyn til at også funksjonshemmede kan være foreldre og følgelig ha et praktisk assistansebehov i forhold til å fylle en foreldrerolle. Her er retningslinjene bortimot ikke-eksisterende. Dette må på plass i en forskrift, slik at kommuner må ta foreldrerollen med i vurderingen når de skal utmåle BPA-timer.

Eksempel for å illustrere: 28 år gamle Gunnar har en muskelsykdom som gir han rett til BPA og som gjør at han ikke kan løfte noe som veier mer enn 2 kilo. Gunnar blir far til en sønn og får bokstavelig talt over natten behov for å kunne ta halvparten av bleieskiftet og halvparten av papparollen. Dette betyr økt behov for BPA uten at Gunnars helsetilstand har endret seg. Det er hans dagligliv som har endret seg, på lik linje med alle andre fedres dagligliv endrer seg i det de får barn. Gunnar trenger en assistent til å løfte barnet, mens han selv kan skifte bleiene. Ofte nekter kommuner å bevilge BPA-timer til å fylle en foreldrerolle. Her må retningslinjer og forskrift på plass som sikrer at kommuner også gir BPA-timer til å kunne fylle en foreldrerolle. Den såkalte «Husmosaken» er et annet illustrerende eksempel. Her nektet Randaberg kommune å bevilge BPA-timer til at Inge Husmo kunne benytte personlige assistenter til å fylle en farsrolle.

  1. Det er behov for en statlig skriftlig retningslinje som slår fast at kommuner må tillate utgiftsdekning for assistenter, slik at intensjonen med BPA oppfylles.

Brukerstyrt personlig assistanse er ment for å sikre funksjonshemmede samfunnsdeltakelse på linje med andre. Samfunnsdeltakelse med «en assistent på slep», koster av og til penger. Disse pengene skal ikke tas fra funksjonshemmedes lommer. Her må det retningslinjer og forskrifter på plass som sikrer at selve utøvelsen av BPA ikke belaster funksjonshemmedes privatøkonomi.

Eksempel for å illustrere: 25 år gamle Ola benytter respirator og har et 24 timers assistansebehov. Med stort og smått, leder Ola et team på 12 personlige assistenter. Fordi han har folk på jobb må slipe 12 ekstra nøkler. Det koster penger. Når Ola skal fly til Bergen for å følge begravelsen til sin bestefar, må han kjøpe to flybilletter, en til seg selv og en til assistenten. Det må bli forskriftsfestede mekanismer som sikrer funksjonshemmede en garanti for at de ekstra nøklene og den ekstra flybilletten ikke belastes deres privatøkonomi. Slik det er i dag er det svært ulik praksis på dette området.