Det vises til at det regjeringsoppnevnte utvalget for å vurdere endringer i ordningen Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) har bedt om innspill til deres arbeid.

Virke organiserer de fleste av bedriftene som er spesialister på leveranse av BPA tjenester. Våre medlemsbedrifter har størstedelen av omsetningen av BPA tjenester der hvor BPA er satt ut til privat leverandør. Virke har i over 10 år jobbet målrettet med bla. rettighetsfesting av BPA, tydeliggjøring av hva BPA er, innspill/dialog/samarbeid med myndigheter og organisasjoner, opprettelse av standard leverandørvilkår (NS 8435), kontinuerlig dialog med kommuner/offentlige innkjøpere og opprettelse av Landsoverenskomst for BPA (Landsoverenskomst for BPA mellom Fagforbundet/LO og Virke).

Assistanseordninger for funksjonshemmede skal gjøre det mulig for flere å delta i utdanning, arbeid og i samfunnslivet. Dette er i tråd med FNs konvensjon for likestilling av funksjonshemmede (CRPD), som Norge ratifiserte i 2013.

Det er om lag 3 500 personer som i dag har BPA. Det er et lavt antall, tatt i betraktning antallet som er kvalifisert for BPA. Vi er kjent med at det er betydelige forskjeller i hvordan ordningen praktiseres av kommunene, som har ansvar for ordningen. Et stort antall kommuner opplyser ikke om ordningen i sin kommunikasjon med innbyggerne, og det er fortsatt kommuner som ikke tilbyr BPA – på tross av brev og rundskriv fra Helse- og omsorgsminister Bent Høie til kommunene fra 2018 om at samtlige kommuner skal tilby BPA.

Flere funksjonshemmede trenger assistanse for å kunne delta i arbeid, utdanning, familielivet og samfunnet. I dag er dette fragmentert i ulike ordninger, noe som gjør det krevende å sy sammen den assistansen som det er behov for. Dette er også utfordrende for de som skal yte assistansen, da de må forholde seg til flere arbeidsgivere. Det enkleste for de fleste med assistansebehov og for den som utfører assistansen, er at dette samles i en ordning som dekker behovene i hverdagen, i arbeid og utdanning. Imidlertid er det også viktig at personen selv, eller nærstående, kan velge den assistanseløsningen som passer for den enkelte. For noen vil det være en god løsning å kombinere BPA med for eksempel tjenester fra bofelleskapet, samlokalisert bolig osv.

Assistansen som kommunene i dag bidrar med, gjelder som hovedregel ikke for studenter. Universiteter og høyskoler er selv gitt ansvar for å legge til rette for at funksjonshemmede skal velge og fullføre høyere utdanning. Universitets- og høyskoleloven begrenser imidlertid lærestedenes ansvar, slik at «Retten gjelder tilrettelegging som ikke innebærer en uforholdsmessig byrde for utdanningsinstitusjonen». I denne vurderingen skal det legges særlig vekt på tilretteleggingens effekt for å fjerne barrierer for disse studentene, kostnadene ved tilretteleggingen og institusjonens ressurser» (Universitets- og høyskoleloven §4-3). I praksis innebærer det at rettighetene for funksjonshemmede innenfor høyere utdanning ikke er gitt den enkelte, men opp til lærestedene selv å avgjøre.

Den samfunnsmessige gevinsten ved økt deltagelse i arbeid og utdanning ved at flere får BPA er betydelig. Med utgangspunkt i funn fra Econs evaluering av BPA-ordningen i 2010 vil et nedre anslag på gevinstene av økt arbeidsdeltagelse kunne være 100 000 – 250 000 kroner per BPA-bruker. Et konservativt anslag knyttet til utvidelse av ordningen til flere brukere vil ifølge rapporten innebære en samfunnsøkonomisk gevinst på 350 millioner kroner til 750 millioner kroner. Deres beregning er basert på anslag om at BPA vil kunne gi 6,6 timer økt arbeidsdeltagelse i gjennomsnitt per uke per voksne arbeidsleder. Arbeidsinnsatsen til familiemedlemmer av BPA-brukere vil kunne øke med 14,7 timer per uke. De konstaterer også at uten BPA ville 67 prosent av funksjonshemmede studenter ikke kunne gjennomføre studier, mens øvrige 33 prosent ville bruke lenger tid på gjennomføring av studier ( https://docplayer.me/51957-Rapport-2010-026-borger-brukerstyrt-personlig-assistanse-i-et-samfunnsokonomisk-perspektiv.html).

BPA er med andre ord ikke bare viktig for den enkelte, men et vesentlig verktøy for å realisere bærekraftsmål knyttet til deltakelse i arbeidsstyrken og kvalifisering til arbeid. Dette vil gi betydelige samfunnsmessige gevinster.

Vi har forventninger til at det regjeringsoppnevnte BPA-utvalget går inn i disse problemstillingene, men sikte på å etablere assistanseordninger som kan gjør det mulig for flere å ta utdanning og delta i arbeidsstyrken. Vi mener utvalget blant annet bør legge vekt på:

  • At flere funksjonshemmede kan få tilgang til assistanse som gjør det mulig å delta i utdanning, arbeid og i samfunnslivet ellers
  • At assistanseordninger for arbeid og utdanning i NAV kan samordnes med BPA, slik at det for den enkelte kan gis et samlet tilbud som gjør det mulig å ta utdanning og delta i arbeidsstyrken
  • At alle kan få tilgang til samme type assistanseordninger på lik måte, uavhengig av bostedskommune. Utvalget bør vurdere i hvilken grad sentralisering av BPA kan medføre bedre samordning av assistanseordningene

BPA bransjen ble samlet i Virke fra 2010. Virke har i i overkant av 10 år gjort noen hovederfaringer basert på tilbakemeldinger fra bla. medlemsmassen, brukere, organisasjoner og myndigheter, samt ukentlig kontakt/påvirkning/dialog med diverse kommuner:

BPA ordningen forvaltes av 356 kommuner i Norge. I disse kommunene er det igjen mange saksbehandlere/innkjøpsansvarlige. Det er også en del turnover blant disse saksbehandlerne. Virke sin erfaring er at det er svært stor forskjell i kompetansen til nevnte innkjøpsansvarlige. En del kommuner og deres saksbehandlere har høy kompetanse på BPA, dette gjelder typisk noen av de aller største kommunene. Imidlertid er det alt for mange kommuner og innkjøpsansvarlige med liten eller ingen kompetanse på anskaffelse av BPA tjenester. F.eks.  har Virke bare siden nyttår hatt inngående kommunikasjon med tre kommuner, som alle har sett seg nødt til å avlyse sin anskaffelse og starte på nytt. I nevnte eksempler har dialogen med Virke vært svært god og to av disse kommunene har relativt raskt kommet ut med ny utlysning hvor Virke sine råd og innspill har blitt tatt til følge. Den tredje kommunen sier også at de vil ta Virke sine innspill til følge i ny utlysning. Det er således evnen og ikke viljen det skorter på i mange kommuner. I noen kommuner er det vanskeligere å få til nevnte dialog, viljen i kommunen er ikke til stede. Andre kommuner igjen har størst fokus på budsjett og ikke bruke for mye penger på BPA, selv om betydelige midler er overført til kommunene uten at disse er blitt benyttet til BPA. Kommunene har også forskjellige syn på utgift side og inntekt side med BPA. Med 356 kommuner og alle utlysninger som finner sted har Virke ingen mulighet til å følge opp alle feil som gjøres.

Den enkelte funksjonshemmede blir, slik situasjonen er beskrevet ovenfor, svært avhengig av bostedskommune i forhold til om rettigheten til BPA blir oppfylt. Dette er en situasjon som ikke kan fortsette.

Noen grep som i betydelig grad kan løse de store utfordringene som er beskrevet, kan være å sentralt bestemme noen kjernefaktorer for BPA:

  • NS 8435 skal legges til grunn
  • Anskaffelse av BPA skal skje ved konsesjonsutlysninger.
  • Hva timeprisen for en BPA-tjeneste skal være.
  • Landsoverenskomsten for BPA skal legges til grunn
  • BPA er ikke en helsetjeneste og krav om journalføring og rapportering på systemer som er kjent fra helseanskaffelser skal ikke finne sted uten at dette er særskilt begrunnet.

NS 8435 ble første gang ferdigstilt i 2011 etter ett og et halvt års arbeid med 16 heldags komitémøter hvor partene i arbeidslivet, myndigheter, interesseorganisasjoner, leverandør og oppdragsgiversiden var godt representert. NS 8435 var gjenstand for revisjon i 2017 hvor kun mindre presiseringer var nødvendig da utgangspunktet var en solid og gjennomarbeidet kontraktstandard som brukes i vid forstand (se forord i NS 8435). Undertegnede har blitt valgt til komitéleder av deltakerne. Mer enn 200 kommuner har lagt standarden til grunn gjentatte ganger. Det er unntaksvis at noen kommuner ikke legger standarden til grunn. Oftest på grunn av uvitenhet. Andre kommuner gjør så mange endringer og tilføyelser at standarden i realiteten er fraveket på mange vesentlige punkter.  Der hvor NS 8435 ikke legges til grunn, ser man ofte bruk av konsulenter, advokater eller interne innkjøpere med størst kompetanse på anskaffelser innen helse. Lovgivningen sier p.t. at der hvor det finnes fremforhandlede standardkontrakter (som NS 8435), skal disse som hovedregel brukes ved offentlige anskaffelser. Noen kommuner har brukt advokatbistand for å finne ut at; «som hovedregel» betyr at man ikke er «juridisk» forpliktet til å legge NS 8435 til grunn, selv om forskriften og myndigheter, departement og politikere har lagt sterke føringer for at slike standarder må brukes hvis det ikke finnes særskilte grunner til å fravike denne type standarder. Når fravik finner sted er det ofte ved å pålegge leverandøren helt urimelige og unødvendige krav, frata leverandøren forutberegnelighet og økonomisk trygghet for å kunne levere tjenesten osv. Denne type fravik er således svært uheldig hvis BPA skal være det lovgiver har forutsatt.

Konsesjonsutlysning brukes i de aller fleste tilfeller ved anskaffelser av BPA. Brukerstyring medfører også at bruker av tjenesten må ha mulighet til å velge mellom et bredt utvalg av leverandører. Dette oppnås best ved konsesjon. Anbudskonkurranse, som brukes typisk når man skal anskaffe en vare eller et serviceresultat, er av flere grunner lite egnet ved anskaffelse av BPA tjenester.

Timeprisen varierer mye. Den typiske måten å anskaffe BPA tjenester er som nevnt konsesjon hvor kommunen setter en fast timepris som skal dekke alle utgifter. Laveste timepris vi har sett for løpende konsesjon nå er Oppdal kommune med kr. 397 pr. time (det betyr underskudd hvis man skal følge lønns- og arbeidsvilkår i Landsoverenskomsten som er lovpålagt og ivareta nødvendig kvalitet). Den høyeste vi har sett for løpende konsesjon nå er Øvre Romerike med kr. 476 pr. time (dette gjør det mulig å levere god kvalitet i tjenesten og også få et lite overskudd). En timepris må gjøre det mulig å etterleve Landsoverenskomsten, krav som settes til leverandøren, god nok opplæring av arbeidsleder/bruker, assistenter og riktig kvalitet i tjenesten. Igjen avhenger dette for mye av hvilken kommune bruker bor i. Det aller meste av satt timepris går til lønn og arbeidsvilkår i h.h.t. Landsoverenskomsten og opplæring. Det er således ingen grunn til store prisforskjeller slik at timeprisen bør fastsettes sentralt.

Landsoverenskomsten for BPA skal legges til grunn når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår for assistentene, jfr. forskrift om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter § 5,3. ledd. Flere kommuner har ikke fått med seg dette. I de tilfeller Virke oppdager dette, blir konsesjonsutlysninger ofte avlyst for så utlyses på nytt. Det er også aktører som prøver å påvirke kommuner til å legge lavere lønns- og arbeidsvilkår til grunn. Dette vil være med på å undergrave seriøsiteten i bransjen.

BPA er ikke en helsetjeneste, dette er slått uttrykkelig fast gjentatte ganger (selv om såkalte lettere helsetjenester og bruk av tvang etter helse- og omsorgstjenesteloven særskilt kan avtales – i sist nevnte tilfelle kreves også særskilt avtale for å sikre at tjenesten blir forsvarlig).

En rekke innkjøpsansvarlige i alle våre 356 kommuner, har som nevnt svært liten kompetanse og/eller erfaring med anskaffelse av BPA. Flere har dog større erfaring og/eller kompetanse med innkjøp av helsetjenester. Eller at «klipp og lim» metoden blir brukt fra helserelaterte anskaffelser. Dette er svært uheldig da det medfører feilfokus, en rekke unødvendig og ikke gjennomførbare krav blir stilt. Kontroll og dokumentasjonskrav, gjerne med avanserte kommunale rapporteringssystemer (som BPA leverandørene for øvrig som regel ikke har) fjerner ressursene fra å bli brukt til BPA med god kvalitet og medfører ofte en innskrenkning av den personlige friheten til bruker av BPA. Dette kan da bli stikk i strid med hva BPA skal være og helt unødvendig kontroll og rapporteringssystemer som hører hjemme ved helsetjenester. Det kan også være i strid med personopplysningslovgivningen. Assistentene er også som hovedregel ufaglærte uten noen forutsetning til å følge opp et slikt helseregime.