BPA må anerkjennes også som et verktøy til at foreldre med assistansebehov skal kunne utføre foreldrerollen på lik linje med andre foreldre. Ev. partner må ikke lenger kunne brukes som argument for å innskrenke timeantall/ikke innvilge BPA, slik det er stort rom for i kommuner for å gjøre i dag. Partners rolle skal selvsagt medregnes i utregning av timer men må altså ikke brukes som argument for færre timer/avslag, et eksempel er ved barnestell, ofte søkes det om et visst antall timer til dette, som blir halvert av kommunen fordi partners del regnes med selv om man har søkt med partners rolle i tankene. Dette gjelder BPA til mødre såvel som til fedre, men hos fedre ser vi at BPA-timer faktisk har blitt avfeid totalt i enkelte tilfeller. https://www.uloba.no/vag-bpa-lov-rammer-oss-foreldre/ 

Vi ser at all den tid det ikke står noe om foreldreskap og BPA i retningslinjer og rundskriv, så utsettes våre medlemmer for diskriminering og skadelige holdninger i form av kommentarer som «vi har aldri hørt om at foreldre kan ha BPA, hvem skal ta seg av ungen?», «Vi vil ikke at BPA skal bli en latskapspute for forelderen», «Men du har jo en partner, skal ikke hen gjøre noe, da?», at kommuner gjennom vedtak bestemmer hvor mye og hva ev. partner skal gjøre i familieenheten, uten at det er avklart med noen av partene, og at kommunen faktisk går til det steget å sende inn bekymringsmeldinger til barnevernet basert utelukkende på funksjonsnedsettelse hos forelder. Nedsatt funksjonsevne blir altså sidestilt med manglende omsorgsevne, og man blir behandlet deretter, når alt man gjør er å ta de nødvendige steg for å få en likestilt hverdag og muligheten til å utfylle rollen sin som forelder, partner og samfunnsborger. Viser her til spørreundersøkelse utført av ULOBA og belyst i Handikapnytt 12. Okt. 2020: https://www.handikapnytt.no/soker-assistanse-for-a-vaere-foreldre-blir-truet-med-barnevernet/ 

Vi opplever at kommuner henger seg unødvendig mye opp i omsorgsevne og hva partner gjør og ikke gjør når fokuset egentlig skal ligge på hva behovet er og hvordan man best kan fylle det. Vi opplever også at foreldre avfeies fordi de «har klart seg frem til nå». Når man har barn å ta seg av har man åpenbart ikke anledning til å vente til man står fullstendig uten krefter og funksjonsevne før man søker assistanse, og av våre medlemmer er det ingen som ikke setter egne barn først, til og med før egen helse når det kreves, slik alle andre foreldre gjør. Altså er mange av våre medlemmer allerede nærme bristepunktet på det tidspunktet de søker, selv om det ikke er intensjonen med BPA at man må være ved bristepunktet for å kunne få det innvilget. Flere foreldre blir sågar nektet å søke av kommunen sin. Vi har også fått tilbakemeldinger fra saksbehandlere i flere kommuner at regelverket oppleves svært mangelfullt og forvirrende når det gjelder BPA til foreldre og at de trenger klokkeklare retningslinjer rundt dette. Derfor må retningslinjene også tydelig omfatte foreldre med assistansebehov, slik at kommuner i sin saksbehandling ikke bruker unødvendige ressurser eller behandler saker med et ufullstendig begrep om tjenesten, og også slik at man sikrer at de foreldre som har krav på og behov for BPA får en forsvarlig tjeneste uten at de må gjennom en tidkrevende, psykisk og fysisk utmattende opplevelse når de skal søke. Det er ikke bare foreldrene som må vente på gode tjenester, det er også barna som er involverte, og som trenger og har krav på en forelder som har mulighet til å være tilstede og følge dem opp. Når denne muligheten kan innfris gjennom BPA, er det som et slag i ansiktet på disse familiene at omsorgsovertakelse er første tanke hos kommunen når de mottar en søknad om BPA. Med klare retningslinjer og veiledere som spesifikt innlemmer foreldre med assistansebehov, vil vi kunne unngå at familier må gjennomgå uverdig saksbehandling.