Hvis BPA skal være et bærekraftig likestillingsverktøy, bør det være en dreining i perspektiv fra individ til omgivelser. Altså, hvordan kan omgivelsene sikre at alle mennesker har like muligheter til å bestemme over seg selv, bo selvvalgt og lede assistansen de er i behov av? I dag tildeles BPA på bakgrunn av individets behov for assistanse, forsterket i en særrettighetslov for de som har et visst omfang og varighet i behovet. Allerede her er blikket til den som søker og den som tildeler BPA svært fastlåst på individets behov, ikke på muligheter og rettigheten til å lede eget liv. I gjeldende forvaltningspraksis er det lite å hente av veiledning for både søker og saksbehandler når det kommer til punktet om at søkeren må ha evne til å lede alene eller med en nærstående. Hva denne evnen innebærer er ganske lite dokumentert og ofte vurdert fra saksbehandlers skjønn som igjen er basert på vurdering av en søknad og et møte med en søker. I møtet skal søker altså utvise «selvinnsikt» i eget behov og vilje/evne til å lede for en saksbehandler som kanskje ikke selv har erfaring med at folk mestrer dette. Dette er veldig interessant. Kunne vi ha oppnådd mer for samfunnets bærekraftsmål, der alle kan gi og få etter evne og behov, der alle kan delta i utdanning og arbeidsliv, hvis vi fokuserte mye mer på å bygge et system som løftet folks selvtillit, selvinnsikt, evne og vilje til å lede (alene eller med en nærstående)? Der barn, unge og voksne alle hadde like muligheter til å bli møtt av kompetente folk som viste dem vei inn i et riktig mind-set (jf. Ed Roberts?). Der saksbehandler også naturlig var formet av forventninger fra sin leder om å gi folk tillit og tiltro til å ta dette ansvaret, helt uavhengig av omfanget behov? I et menneskerettighetsperspektiv bør kommunale myndigheter gi alle innbyggere rett til å bestemme i eget liv, helt uavhengig av hvor mye assistanse de trenger. Når BPA er et av de beste verktøyene for å sikre selvstyrte tjenester fra kommunen til innbyggerne med assistansebehov, så kan det ikke være avgrenset i særvilkår som handler om alder eller omfang av behov. (Husk også på at CRPD ikke gir grunnlag for å diskriminere vekke enkelte diagnoser eller aldersgrupper fra menneskerettighetene). Løsningen: Da må det bygges opp et nytt bygningsmonument som symboliserer hele kraften i BPA-ordningens natur. For hva ivaretar holdninger og kultur opp gjennom tidene bedre enn en institusjon med vegger og mennesker i? Altså, en bygning som forvalter muligheter og menneskerettigheter. Mitt forslag på tampen av alt det viktige arbeidet deres er i alle fall at det blir anbefalt et statlig finansiert kompetansesenter eller flere sentra i landet vårt. Senteret bør være en blanding av Independent Living instituttene i statene, og en forsterket variant av ROs funksjon siden 2000. Det kan ikke være et senter som kun gir opplæring i form av 1-2 dagers kurs og individuell veiledning til de kommuner som selv tar initiativ. Der mange arbeidsledere og assistenter ikke får opplæring på mange måneder og år etter at BPA-ordninger er etablert. Det må være et mer helhetlig oppbyggende program for kommunene som skal forvalte BPA, hos dette instituttet/sentrene. Jeg tenker at den som søker om BPA fra sin kommune skal gjennomføre et program ved instituttet som resulterer i et sertifikat som «arbeidsleder/medarbeidsleder» og ekspert i eget liv med assistanse i. Deretter vil søkeren vende tilbake til kommunen og avklare nærmere hvor mye assistanse som skal til for å få oppnådd et likestilt liv med andre medborgere. Detaljene i et slikt program skal jeg la ligge, men de store trekkene er at senteret både bygger opp selvtillit, selvinnsikt i eget assistansebehov og evne til å sette seg mål for assistansen basert på egen vilje og ved å trekke inn veiledning fra fagfolk med bakgrunn hos f.eks. Sunnaas. Jeg er sterkt inspirert av Adolf Ratzka når jeg mener at folk selv må velge om de skal bruke tid på å vaske gulvet selv eller om det er bedre om assistenten gjør denne oppgaven fordi man selv vil bruke livet på andre ting når man har en funksjonsnedsettelse osv. Derfor må senteret være bærer av en større forståelse for menneskerettigheter, det å leve med funksjonsvariasjoner og barrierer i samfunnet som kan endres på. BPA har alltid bært i seg noe større enn sitt eget format, og dette bør forvaltes bedre i landet vårt. Senteret bør ha ansatte fra IL-bevegelsen, fagfolk i alle slags relevante former og fasonger i og med at BPA også varierer stort med tanke på hva slags assistanse folk har. Et slikt senter bør følge opp både søker og saksbehandler med ekspertise og kyndighet som kommunene lener seg mot. Det bør til og med være et krav at alle som skal ta i en BPA-sak i kommunen, enten de er politikere, ledere eller saksbehandlere, skal ha bestått instituttets eget opplæringsprogram for disse rollene/myndighetene. Da er vi i forkant. Og kanskje kan all den innsikten og erfaringen som ofte i dag kommer til uttrykk gjennom politisk kamp og kritikk av kommunene få en plattform som gjør det mulig å samarbeide, overføre kunnskap og verdier i tråd med en ny og bedre lovtekst. Jeg tenker ikke at det skal bli for akademisk og høytsvevende dette med opplæring, men tvert i mot et institutt som setter premissene for hva det lokale selvstyret innebærer og hva som er «spikret» av lovmessige krav og intensjoner. Jeg håper at kommunene blir sett på som ressurs etter hvert av både søkere og leverandører og av «sin egen organisasjon» på BPA. At det kan bli en bedre åpenhet, tiltro, respekt og felles forståelse som utvikles i samskaping av bedre BPA-forvaltning og drift i et slikt institutt/senter. Jeg ønsker at også arbeidsledere som trenger støtte til enkelte oppgaver i BPA-ordningen vil få dette kartlagt med instituttet og dermed få et grunnlag for tydeligere beskrivelse til den arbeidsgivermodell og arbeidsLEDERmodell som velges – hva trenger jeg støtte og hjelp til? Jeg vil også gå så langt at jeg ser for meg at arbeidsledere får lønn for den administrative biten av å lede egen assistanse. Jeg vil også at kommunene og instituttet ser ressursene i mennesker som har gjennomført opplæring, bestått en kvalifiseringstest til å drifte egen assistanse – og senere tilegne seg mer ekspertise i form av erfaring. Der disse menneskene kan være med på å forme fremtidens tjenester, som ansatte i instituttet, betalte likepersoner i kommunen og i andre verv og jobber. Til sist vil jeg slå et slag for at assistenter skal få en tydeligere avgrenset yrkesrolle som ikke er til å misforstå. Der man har sterkere rett til å få opplæring av både arbeidsleder, arbeidsgiver og gjennom et program ved instituttet, der de lærer seg mer om bakgrunnen for IL-bevegelsens prinsipper, for BPA, hvilke rettigheter de har i arbeidslivet, hvilke plikter de har etter lovverket (vil taushetsplikten være lik hvis BPA tas ut av helse- og omsorgstjenesteloven, ergo også helsepersonelloven?). Jeg vil at arbeidsledere skal ha tillit til at en assistent som lærer seg mer om BPA og tilegner seg ferdigheter som er relevante til yrkesutøvelsen ikke sporer av og tror de er sjef for ordningen. Det er i alle fall en følelse jeg har sittet med i mange år når jeg har forsøkt å snakke fram assistenters ønsker om å få mer eierskap til eget yrke, at det for noen vil høres ut som om at man da skal profesjonalisere yrket ut av ideologiens rammer. Det blir helt feil og det er ikke intensjonen. Men hva med et slikt senter? Med både fysioterapeuter, erfarne arbeidsledere, medarbeidsledere, unge, eldre, IL-grundere, dyktige jurister, saksbehandlere, assistenter, vernepleiere (pga. lovverk om tvang og makt f.eks.), folk som er gode på rehabilitering, helsepersonell osv.? Et senter som er der fra staten for kommunene og folket. Der kommunene er forpliktet å samarbeide og gjennomføre opplæringen som tilbys i langt større grad enn den tradisjonen vi har hatt til nå. Der instituttet er med på å godkjenne tjenestekonsesjoner og veilede kommunene på selvstyret de har og ikke har. Det krever mer tydelig lovverk også. Jeg vil også avslutte med å si at den som trenger noe annet enn BPA vil kunne møte et bedre trent kommuneapparat som kanskje blir bedre på å tilpasse øvrige tjenester og kultur i kommunen, om de blir bedre på BPA og er stolte av det. Med mer individuell oppfølging og tilpasning av tjenester ut fra enkeltindividets ønsker, evner og potensiale til å lykkes (som igjen avhenger av omgivelsenes evne til å imøtekomme potensialet på en god måte), vil Norge bli et bedre sted. Takk for oppmerksomheten. Lykke til.