Norsk Forbund for Utviklingshemmedes krav til BPA-ordningen

NFU er en menneskerettsorganisasjon, som arbeider for full deltakelse og likeverd, og mot diskriminering. NFU skal ivareta interessen til mennesker med utviklingshemming og deres familier, overfor sentrale, regionale og lokale myndigheter. NFU har ca. 8500 medlemmer.

NFU deltok på utvalgets innspillskonferanse 2.12.2020. Vi ønsker med dette å sende inn en skriftlig versjon av det muntlige innspillet vårt. I etterkant har vi også forsøkt å systematisere litt mer hvilke absolutte krav vi har til BPA-ordningen, for at det skal være en god ordning, som ivaretar rettssikkerheten til norske borgere.

Innspill fra innspillskonferansen
Norsk Forbund for Utviklingshemmede mener at BPA fortsatt må være én ordning for alle. BPA må fortsatt være et ikke-diskriminerende tilbud. Ingen må direkte eller indirekte stenges ute fra ordningen på grunn av sin funksjonsnedsettelse. Et krav om at personen må kunne være arbeidsleder for assistentene sine på egenhånd, er et diskriminerende vilkår. Det er også diskriminerende å ha særregler for enkelte funksjonshemminger. En slik løsning er ikke i tråd med nasjonal lovgivning eller internasjonale menneskerettigheter.

FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne, artikkel 5, er klar og tydelig: Alle er like for loven, og har den samme rett til beskyttelse etter loven og samme fordel av loven, uten noen form for diskriminering.

Etter likestillings- og diskrimineringsloven § 9 er forskjellsbehandling på grunn av funksjonsevne bare tillatt når forskjellsbehandlingen har en saklig grunn, er nødvendig for å oppnå formålet og ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den som forskjellsbehandles.

BPA er et viktig likestillingsverktøy. Vi blir kontaktet av mange, som opplever å ha et veldig begrenset liv med ordinære kommunale tjenester. Kommunene evner ikke å sikre at tjenestene er tilpasset behovene til hver enkelt. Vi hører mange historier om personer som blir tvunget til å spise middag eller dra på aktiviteter sammen med en nabo de ikke trives sammen med. Det er ikke ressurser til at personen kan lage middag i egen leilighet, eller dra på fotballkamp, slik hun selv ønsker. Med BPA får man frihet til å bestemme over eget liv. En får mulighet til å ha en aktiv hverdag, basert på egne ønsker og preferanser. En får mulighet til å være et selvstendig menneske, i likhet med resten av Norges befolkning. Dette er ikke et helsespørsmål, men et spørsmål om likestilling.

I mange tilfeller ser man at behov for bruk av tvang og makt reduseres eller blir borte når tjenestene endres fra ordinære kommunale tjenester til BPA. FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne artikkel 14 er klar på at staten må sikre at personer med nedsatt funksjonsevne har rett til frihet og personlig sikkerhet, og at ingen skal berøves friheten på ulovlig eller vilkårlig måte. I helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 er det presisert at det skal jobbes kontinuerlig med å forebygge behov for bruk av tvang og makt. BPA er en viktig forebyggende faktor for mange.

Når en ser de enorme positive effektene BPA kan ha på muligheten til å kunne leve et selvstendig og likestilt liv, er det ingen tvil om at et vilkår om selvstendig arbeidsledelse vil være svært inngripende for personer med utviklingshemming. Det er svært inngripende å bli nektet et aktivt og likestilt liv, fordi diagnosen din gjør at du ikke kan håndtere ordningen på egenhånd. Et slikt vilkår vil være i strid med både norsk lovgivning og Norges internasjonale forpliktelser.

Etter FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne artikkel 5 er Norge forpliktet til å forby alle former for diskriminering, og til å iverksette alle hensiktsmessige tiltak for å sikre rimelig tilrettelegging. Det innebærer at personer som trenger hjelp til arbeidsledelse ikke kan stenges ute fra en tjeneste. I stedet må det sikres at de som trenger det får nødvendig tilrettelegging for å ivareta arbeidslederrollen.

Den som bistår med arbeidsledelsen må kjenne personen godt, og må kjenne personens kommunikasjon. Hjelperen må involvere personen i arbeidsledelsen, så langt det er mulig. På denne måten vil organiseringen av tjenestene styres av personens vilje og preferanser. Så lenge det er personens vilje og preferanser som styrer tjenestene, er det ikke til hinder for god brukerstyring at andre hjelper til med den praktiske arbeidsledelsen.

For personer med utviklingshemming er assistert arbeidsledelse et hjelpemiddel, på samme måte som en rullestol er et hjelpemiddel for personer med fysiske funksjonsnedsettelser, eller som en førerhund er et hjelpemiddel for blinde. Ingen har noen gang betvilt at en person som bruker rullestol eller førerhund går dit hun vil, fordi hun bruker hjelpemiddel for å komme til målet. På samme måte blir arbeidsledelsen styrt av personens vilje og preferanser, når en får hjelp av noen som kjenner en godt.

Våre absolutte krav til BPA-ordningen
Vi mener det aller viktigste, og helt grunnleggende kravet til en BPA-ordning, må være at også de som trenger bistand til å lede ordningen omfattes av samme regelverk.

Andre absolutte krav:
• Regelmessige helsetjenester kan ytes av ufaglærte assistenter, etter at de er gitt opplæring.
• Rett til BPA bortfaller ikke når det er behov for fagkompetanse hos tjenesteyter.
• Rett til BPA bortfaller ikke pga. tvangsvedtak.
• Rett til BPA gjelder uavhengig av boform.
• Det skal ikke være en vurdering av om BPA er en forsvarlig måte å organisere tjenestene på, bare en vurdering av hvordan BPA-tjenestene må tilrettelegges for å kunne gjennomføres på en god måte for den enkelte, for eksempel to assistenter, krav om fagkompetanse ol.
• BPA må kunne tas med på reise innenlands og utenlands.
• Barn må ha en selvstendig rett til å få BPA.

I tillegg mener vi det vil styrke rettsikkerheten til tjenestemottaker om det innføres noen begrensninger i kommunens mulighet til å trenere saken/fatte vedtak som fylkesmannen opphever. For eksempel ved å gi fylkesmannen tydeligere mandat til å omgjøre kommunens vedtak. Vi mener dette må til for at en skal få oppfylt rettighetene sine, uten å måtte kjempe for det i årevis.