Det bør ikke være adgang til å benytte leiekontrakter med bindingstid på ett år eller mer. Slike kontrakter gangner kun utleier og særlig de store utleiefirmaene i studentbyene. Kontraktene gjør det tilnærmet umulig for leietaker (særlig studenter som er resurssvake i møte med utleiefirmaene) å si opp leieavtalen, selv om man har aldri så gode grunner til å ønske seg løst fra kontrakten før det har gått ett år.
Tidsbestemte kontrakter legger til rette for at utleier kan leie ut boliger som ikke holder akseptabel standard, uten risiko for at leietaker kan si opp. For leietaker kan kontrakten få store økonomiske konsekvenser ettersom man ikke har anledning til å si opp ved endringer i livssituasjon e.l. Dette må også sees i sammenheng med at personer som har studier som sin hovedbeskjeftigelse ikke har samme rett til økonomisk støtte ved bortfall av arbeidsinntekt eller studieplass som personer som er i arbeid.
Utleiefirmaene argumenterer gjerne med at det er frivillig å inngå slike kontrakter. Realiteten i studentbyene er imidlertid at slike kontrakter er så utbredt at det kan være vanskelig å finne bolig uten å måtte akseptere minst ett års binding. Noen reell frivillighet ved inngåelsen av slike kontrakter er det derfor ikke snakk om. Som følge av mangelen på studentboliger ved studiestart inngås dessuten mange av kontraktene uten at leietaker har hatt anledning til å se husrommet. Dette styrker utleiers posisjon ytterligere på bekostning av leietakeren.
Når utleiefirmaene viser til statistikk over hvor utbredt slike kontrakter er (hør f. eks. debatt i dax18 august 2022) spesifiseres det ikke hvilke områder statistikken gjelder for. En statistikk for hele landet vil på ingen måte gjenspeile situasjonen i storbyene/studentbyene. Dette kan derfor ikke vektlegges som argument for at det er frivillig å inngå tidsbestemte avtaler.
Husleieloven er den eneste forbrukerloven som ikke gagner forbrukeren. Utleiers adgang til å benytte tidsbestemte leiekontrakter er en av hovedgrunnene til dette. Interessene til leietaker må ivaretas ved at utleiers adgang til å si opp kontrakten lovreguleres på en tilfredsstillende måte, ikke ved at leietaker tvinges inn i kontrakter med bindingstid. Dersom utleier plikter å dokumentere en gyldig grunn ved oppsigelse av kontrakten vil dette ivareta leietakerens behov for forutberegnelighet på en tilfredsstillende måte uten de negative følgene ved tidsbestemte kontrakter.
Et minimum må være at slike kontrakter forbys i tilfeller hvor leietaker kun leier ett rom og deler fellesarealer med andre (kollektiv).