I fjor sommer kom huseier ned og banket på døren. I det jeg åpnet kunngjorde han at jeg måtte flytte ut innen juni var over. Dette var siste uka i mai. Han ga meg ingen andre grunner enn «det har jeg bestemt» og «sånn blir det bare.» Et par måneder i forveien hadde han forsøkt å sende meg et oppsigelsesbrev som jeg ved hjelp fra sosionom via sykehuset fant ut at var ugyldig. Han hadde foretatt gjennomgang av leiligheten på et tidspunkt jeg klart og tydelig sa ifra passet dårlig fordi jeg var mye trøtt pga oppstart av ny medisin. Jeg fikk ingenting til svar og tenkte han hadde lagt det fra seg, helt til jeg våknet opp av at han sto midt på gulvet og så på meg mens jeg lå naken i senga og sov. Da hadde han foretatt kontroll uten at vi ble enig om tidspunkt. Jeg lot det allikevel gå, som alt annet ulovlig han hadde gjort tidligere, fordi jeg visste at om jeg sa i fra ville det kun gå utover meg. Siden han fant ingenting alvorlig feil når han foretok denne ulovlige inspeksjonen sin, bestemte han seg for at han skulle kaste meg ut på grunnlag av at gulvet i boden var skitten, jeg hadde spikret opp to bilder og en dør manglet. Bildene hadde jeg fått tillatelse til å henge opp på tekstmelding (og det sto ingenting i kontrakt om at dette ikke var lov, men jeg ba om tillatelse uansett), døren var på plass der den skulle være og bare åpnet helt inntil veggen. Da sto han igjen med et gyldig argument, og sand på gulvet i en bod er ikke grunn nok til å forlange at folk skal flytte fra hjemmet sitt. Jeg sendte en skriftlig klage på oppsigelsen, som husleieloven sier man skal, som han nektet å bry seg om. Denne utleieren visste overhodet ingenting om hvordan loven for det han holder på med for å tjene ekstra penger til seg selv fungerer, og trodde han hadde all makt over meg fordi han var eier av huset. Siden han avfeide min klage på oppsigelsen og ikke gjorde det han lovpliktig skulle ha gjort, tok jeg kontakt med sosionom nok en gang, som ba meg om å bare kaste inn håndkle og flytte ut. Han hadde holdt på med mange andre (også ulovlige) ting mot meg i 3 år (som jeg også da tok kontakt med sosionom om, som gjorde at han la det fra seg midlertidig.) Jeg følte meg aldri trygg i mitt eget hjem, og ble nærmest redd for å sjekke postkassa fordi der kunne jeg finne hans neste påfunn for å få meg ut. Jeg kranglet aldri selv på ting jeg visste var ulovlig fordi jeg var livredd for å si noe som helst mot han og ende opp hjemløs. Til og med de som jobber med lignende til vanlig fortalte meg flere ganger at det var ingen vits å krangle, men å bare gå med på det han ville. Så jeg godtok også dette. Selvom jeg skulle fått 3 måneders oppsigelsestid fikk jeg litt over 4 uker på meg på å flytte ut. Da ble jeg hjemløs og var det helt fram til slutten av september 2023.
Først etter jeg var blitt hjemløs ble jeg gjort oppmerksom på en frivillig organisasjon som kunne hjulpet meg i denne saken, men som dessverre ikke kunne gjøre noe i ettertid uansett hvor ulovlig og urettferdig det som skjedde var. At jeg som leietaker hadde lest hele husleieloven og hadde størst forståelse for den, mens huseier ikke fulgte en eneste plikt han har som utleier og slapp unna uten noen form for straff gjør meg rett og slett målløs. Man skal ikke leve i en leilighet som tilfeldigvis tilhører privatpersoner og føle seg overvåket, være livredd for å ta for mye plass eller si i fra en gang for mye, sånn at man finner seg i ulovlige ting i et håp om å få bo i fred. Jeg følte ikke jeg hadde noen beskyttelse i det hele tatt som leietaker uansett om jeg ba om hjelp fra sosionom. Det virket rett og slett som om de tenkte at loven egentlig ikke var noe beskyttelse for meg som leietaker, og at det tryggeste jeg kunne gjøre for å ha en plass å bo var å finne meg i alt som skjedde. Jeg sto helt alene og gjorde alt riktig etter loven og ble allikevel hjemløs i flere måneder, å si i fra og følge loven selv ga meg ingen beskyttelse med en utleier som ikke brydde seg om å følge den samme loven. Dessuten synes jeg det er teit at man er nødt til å bli boende i et helseskadelig leieforhold kun for å kanskje sørge for et rettferdig utfall. Hvem vil bli boende en plass hvor man blir terrorisert, uansett om utleier tar feil eller ikke? At det finnes ingen måte å advare andre mot å leie hos samme person på, eller at de skal kunne få holde på helt uten konsekvenser med mindre man som leietaker tar på seg byrden av å stå i noe som går utover din psykiske helse synes jeg er en helt bakovervendt ordning. Utleiere burde få konsekvenser for hvordan de behandler leietakere uavhengig av om man bor der eller ikke. Det kan ikke være sånn at flytter man ut for å beskytte sin egen helse slipper utleier unna uten så mye som en anmerkning på sin egen oppførselen engang. Jeg hadde aldri gjort noe for å fortjene å bli behandlet slik utleier behandlet meg. Jeg betalte bestandig husleie og fulgte kontrakten, men han bestemte seg utav det blå for å ha et problem med meg og gjøre alt for å gjøre livet mitt kjipest mulig. Jeg tror problemet hans var at jeg hadde tidsubestemt kontrakt, hvor han ikke sto fritt til å øke leien med flere tusen når markedet endret seg. Så for å sørge for at han kunne ta høyere husleie fra noen andre måtte han få meg ut, og uten en god grunn til det prøvde han seg på alle mulige skitne triks han kunne tenke seg, helt til jeg ga opp og ikke klarte bo der mer fordi hele leiligheta ble en traumatisk plass å oppholde seg i. Leie ut til 3000 mer enn han leide ut til meg gjorde han også, to uker etter jeg flyttet ut. Enda i dag snart et år etterpå sliter jeg psykisk med det som skjedde, og har ikke kommet meg fra det. Jeg måtte slutte av utdanning og har vært hjemmeværende siden da, så det har også ødelagt for mine framtidsutsikter å måtte forholde meg til en sånn utleier.
Dette er skjebnen til en av de som lever under dagens ordninger. Jeg hadde ingen beskyttelse selv med sosionom i ryggen, og han fikk ingen straff fordi jeg ikke fikk noe støtte til å kjempe i mot mens jeg enda bodde der, og etterpå kunne ingenting gjøres. Jeg ønsker å minne husleielovutvalget at oppdraget deres er å bedre vilkårene for oss leietakere, og at det er våre stemmer som burde bli hørt og veie tyngst. Det jeg gikk gjennom er jeg dessverre ikke alene om, det var flere som tok kontakt med lignende historier når jeg delte min egen. Det kan faktisk ikke være sånn som det fungerer i dag. Det gikk mye utover min psykiske og fysiske helse og leve under et så ustabilt menneske som holdt min skjebne i hånden i nesten 3 år. Selvom jeg lot være å ta opp mange kamper i et håp om å få være i fred endte jeg opp som taperen som fikk all belastning, mens huseier selv fikk leid ut to uker etter jeg flyttet ut til mye høyere leiepris, og sitter selv og føler at han har gjort alt rett og at jeg var den som var urimelig. Sånn burde det ikke og kan det ikke være. Jeg håper dere ser på leietakerens rettigheter svært alvorlig og tar min historie til etterretning for hvor galt det kan gå når huseiere tror de har frie tøyler, og også slipper unna med å tro at de har det i dagens system.