Husleielovutvalg skal foreslå endringer som styrker leietakers rettigheter og «botrygghet». Dette må nødvendigvis gå på bekostning av utleiers rettigheter og trygghet i en situasjon der leier i realiteten allerede har overtaket i leieforholdet.
To eksempler fra virkeligheten:
Jeg leide ut et rom i et kollektiv til en ung mann, som etter kort tid ville ut av leieforholdet. For å sikre stabilitet og forutsigbarhet for begge parter hadde vi inngått en treårs uoppsigelig kontrakt, men med en ekstra bestemmelse om gjensidig oppsigelighet etter det første året. For meg som utleier var det umulig å komme ut av leieforholdet det første året. For leier var det enkelt: Han bare sluttet å betale husleien og flyttet ut først når han kunne kastes ut, etter tre måneder. Jeg satt igjen med depositumet, som ikke dekte mitt økonomiske tap.
Jeg eide en treroms leilighet som jeg valgte å leie ut da jeg skulle flytte til en ny bolig. Leietakerne var to unge venner med referanser som ikke indikerte noe galt. Kort tid etter innflyttingen kom det rapporter fra mine gode eksnaboer om hasjrøyk fra vinduer og balkong samt økt trafikk av ukjente i trappeoppgangen. Som sameier havnet jeg i en forferdelig situasjon, da narkotikamisbruk og -trafikk i seg selv ikke er oppsigelsesgrunn. Til slutt involverte noen politiet, som gjennomførte razzia i gården og leiligheten. Til slutt ble leietakerne uvenner og avsluttet leieforholdet selv.
Disse og andre hendelser var medvirkende til at jeg valgte å selge begge sekundærboligene og slutte helt og holdent med utleie. Interessant nok meldte NRK Nyheter nylig at rekordmange utleieboliger nå legges ut for salg pga. skjerpede skatteregler. Spørsmålet man bør stille seg, er om myndighetene i det hele tatt ønsker private utleieaktører på boligmarkedet. I så fall er det dessverre det motsatte man legger opp til, noe husleieutvalgets mandat er et godt eksempel på.