Forslaget befinner seg på kanten av avgrensningen i mandatets punkt 4 om «innretningen av leiemarkedet som sådan».
For å få flere ut av leiemarkedet og inn på eiermarkedet, foreslår jeg en «grunnrente»/eiendomsskatt beregnet basert på sekundærboligers markedsverdi.
Dessverre er det slik at både private spekulanter og kommersielle aktører presser markedet inn i bobler, som i tur driver leieprisene opp for å holde tritt med deres låneutgifter. Denne spiralen vedlikeholder seg selv i dagens system. I praksis samler disse på penger som Skrue McDuck ved at verdiene kun blir sittende i boligen, og ikke føres tilbake til markedet i form av forbruk eller annen økonomisk aktivitet. Dette er fullstendig passiv kapital, og som ikke tjener noen funksjon utover å projisere «suksess» på skattelistene.
Formålet er å holde spekulanter som presser (geografisk) lavtlønnede ut av boligmarkedet og inn på leiemarkedet, utenfor boligmarkedet. Mange glemmer at demokratiet Norge selv velger boligpolitikk, og vi kan selv diktere hvilket system vi vil ha her i landet. Jeg mener at flest mulig bør eie egen bolig. Dette er et mål de aller fleste bør kunne enes om; jo flere som eier egen bolig og investerer i denne, dess tryggere står disse økonomisk i dyr- og motgangstid. Dessuten vil dette være konfliktreduserende, all den tid færre kommer til å leie.
Forestill dere en grunnrente-/boligskatt-sats på 10% av sekundærboligers markedsverdi.
· Utleieleiligheten innenfor Ring 3, på 60m2 til 4 mnok, vil nå utløse en skatteplikt på 400 000 kroner.
· Det er det ingen som gidder å betale for å leie leiligheten, og det skjønner markedet.
Konsekvensen er naturligvis at boligprisene faller til et tålelig nivå. Kanskje til og med halveres de over natta. Å dekke utleiers skatteplikt på 200 000 kroner over leia er tross alt overkommelige boutgifter. Men, i tillegg kommer kommunale, låne- og vedlikeholdsutgifter som vil gjøre boligen fullstendig uattraktiv som investeringsobjekt. Dette skjer i praksis uten direkte statlig innblanding i markedet, jf. mandatets avgrensninger. I de fleste områder vil da langt flere ha muligheten til å investere i egen bolig; å øke sine midler, heller enn utleiers.
Ved å frigjøre disse spekulantenes kapital fra boligmarkedet, kan disse midlene benyttes til forbruk, som arbeidende kapital eller på et eller annet vis som faktisk stimulerer økonomien. Når spekulantenes bidrag til boligprisene nulles ut, vil vi sitte igjen med et mer organisk marked der det reelle behovet for bolig er førende for markedsprisen, ikke spekulantenes betalingsvilje. I pressområder vil eiendomsskatten/grunnrenta utgjøre en så høy utgift for spekulanten at utleie vil være umulig. Han må betjene skatten uavhengig av boligens bruk. Kanskje vil prisen innenfor Ring 1 forbli den samme, men da reflekterer den i alle fall et reelt behov.
I en overgangsperioder vil dette gi staten større inntekter, som i tur kan nyttes til å forestå verdivurderinger, mv. Unntak til grunnrentesatsen kan begrunnes der det leies ut for å dekke et reelt behov for midlertidig bolig. Som studentboliger, flyktninger eller andre sosialt trengende. Ei heller bør denne beskatningen gå utover dem som leier ut husrom i egen primærbolig.
Det samme prinsippet bør også gjelde for fritidsboliger.
En bakside er måten dette kan påvirke byggebransjen. For å dekke byggebransjens utgifter vil nypris nødvendigvis måtte ligge x antall prosent over bruktpris, slik at varen «bolig» kan sammenlignes med varen «bil» som, som kjent, mister 10-20% av sin verdi når den forlater forhandleren. Jeg innvender at når befolkningsveksten avtar, bør byggebransjen heller spesialisere seg på bygge varige bygg som ikke må byttes ut etter et halvt århundre, og heller vedlikeholder disse enn å bygge nybygg.