Den alminnelige bruken av tidsbestemte kontrakter gir ikke leietakere en stabil boligsituasjon over tid. Mange innbyggere i f eks Oslo har ikke råd å kjøpe bolig, særlig ikke med gjeldende regler for lån. Det er både sosialt prekært og økonomisk ugunstig for leietakere å tvinges flytte hvert tredje år, spesielt for barn som ofte må bytte barnehage eller skole i den sammenhengen. Det må få være mulig å leie sin bolig over lang tid uten disse merkostnadene sammenlignet med å ha banklån.
I praksis bruker mange utleiere minimumsperioden til å kaste ut leietakere så fort som mulig. Dette skjer oftest ved å sette opp leien til «markedspris», ofte uten annen motivering enn at «markedsleien» har økt, noe som i sin tur er et direkte resultat av at utleiere stadig maksimerer inntekten gjennom akkurat denne praksisen. Utleier trenger ikke en gang å motivere ovenfor tidligere leietaker hvorfor kontrakten ikke blir forlenget, eller hvorfor leien plutselig er 20-30% høyere enn dagen før, når boligens standard er vesentlig lavere enn for tre år siden. I det svenske leiemarkedet må utleier i hvert fall vise til nødvendige oppgraderinger av boligen for å sette opp leien – disse oppgraderingene må være mere inngripende enn hva tre år av vanlig slitasje kan påføre boligen, et slitasje som leietaker uansett allerede har kompensert for nettopp ved å betale leie.
Mange som eier en større sekundærbolig foretrekker å leie ut til unge studenter enn barnefamilier, siden dette gir større utskiftning på leietakere og derved øker sjansene å få prisjustert leien utover KPI innenfor tre år. Rask og størst mulig avkastning er hovedregel i dette markedet. Legg til at depositum kan brukes som en ekstra inntektskilde når unge, uerfarne leietakere flytter ut på kort tid. Erfarne leietakere vil oppfattes som vanskeligere, og blir utsortert allerede før visning. Det er heller ikke uvanlig at noen som får samboer eller barn i løpet av et leieforhold blir nødt til å flytte ved utgang av tidsbestemt kontrakt, selv om boligbehovet neppe har forandret seg. Hele opplegget med tidsbestemt kontrakt er faktisk til utleiers største fordel. I tidligere studier har forskere spekulert i om tidsubestemte kontrakter vil føre til diskriminering/skjevseleksjon av leietakere, men utleiere selv virker å synes at tre år er for lang tid, siden de allerede åpent driver med slik seleksjon.
Når utleieres avkastning er helt uavhengig av fornøyde kunder, og når lange kundeforhold ses som en ulempe, da er noe galt med markedet. Hvis utleiere avkreves en mere langsiktig forvaltning av boligbestanden, gjennom økt kontroll av leieboligers forholdsmessighet og myndighets auktorisering av hver enkel aktør, vil dette markedet begynne å fungere for flerparten. Om det fantes smutthull for leietakere i gamle dager, så er smutthullene i dag forbeholdt utleiere.
Bolig er et grunnleggende gode som leietakere også har rett til, uten å måtte betale mer enn andre for sammenlignbare objekter, dessuten til dårligere vilkår. Med tiårige kontrakter eller tidsubestemte kontrakter ville loven ha fremmet mer seriøs drift av utleie i Norge, og mulig tilgjengeliggjort flere boliger i storbyene til dem som har størst behov, enten det er gjennom oppkjøp i kommunale boligselskaper eller salg til startlånsmottakere. Privat småskala utleievirksomhet driver frem ulikhet i storbyene mer enn å fylle et behov, og noen grep må tas for å verne leietakere fra vedvarende fattigdom. Boligspekulasjon må holdes nede til et minimum for å ikke oppmuntre usosial økonomisk virksomhet.
Jeg vil henvise utvalget til to rapporter:
1: NIBR-rapport 2009:31 som legger til grunn at tidsubestemte kontrakter bør være lovens hovedregel og at det ved inngåelse av nye kontrakter kun skal være mulig å justere leien til gjengs leie, ikke «markedspris».
2. Innst. O. nr.27 (2008–2009) fra kommunal- og forvaltningskomiteen om lov om endringer i husleieloven, der flertallet ønsket «å få vurdert en presisering som gjør tidsubestemte avtaler til hovedregel», nettopp med henvisning til de allerede anerkjente problemene ved leiemarkedet.