Det har ofte vært snakk om folkehøgskolens nytte, og hva folkehøgskolen kan bidra med for samfunnet. Det er nærliggende å spørre hva nytte er? Jeg vil mene at folkehøgskolen er nyttig slik den i større eller mindre grad har vært så lenge den har eksistert. Folkehøgskolen er en dannende skole, en skole som jobber med å styrke eleven og utvikle eleven videre.
Folkehøgskolen skal ikke utdanne til et bestemt yrke, det har vi andre institusjoner som gjør.
Folkehøgskolen skal heller ikke løse samfunnets utfordringer til enhver tid. Det har vært snakk om at folkehøgskolen skal ta seg av «drop-outs» fra videregående skole. Det er en særdeles dårlig idé. Videregående skole må se hva som gjør at elever slutter. Det har nok noe med skoleslaget å gjøre, og ikke med eleven. Får eleven det tilbudet som passer, vil eleven ikke slutte. En slutter bare når tilbudet ikke er godt nok for den enkelte.
Et tankeeksperiment: Folkehøgskolen konsentrerer seg om elever som ikke passer inn i andre skoler. Vil det da fortsatt være en skole? Eller vil det ligne mer på en institusjon som skal «fikse» samfunnets problem? Folkehøgskolen skal være en skole og ikke en helseinstitusjon. Helsevesenet er faktisk bedre på det.
Når folkehøgskolene har svært god erfaring med enkeltelever som ikke får det til i videregående skole eller høgskole, så handler det om at en har en velsmurt og funksjonell skole der det legges stor vekt på å se og ivareta den enkelte. For at den enkelte skal få modning og vekst som trengs for å være klar til å fullføre skoleløpet, så må eleven være i et trygt og solid miljø med andre ungdommer. Et godt skolemiljø drar den enkelte opp. Et skolemiljø med mange som sliter, vil trekke alle ned. Og det kan umulig være samfunnsnyttig.
Folkehøgskolen er en 24/7-skole. Internatet er en helt nødvendig del av skolen. Det betyr stabilitet og trygghet for elevene. Dette er plattformen den enkelte skal modnes på.
For «blårussen»: For å sette det på spissen, kan en si at folkehøgskolen er «nyttig» fordi den er «unyttig». Det at folkehøgskolen er der for den enkelte og ikke for å løse en konkret oppgave, er nemlig skoleslagets kvalitet. Mange er de elevene som har fått trygghet, tro og motivasjon til å gå tilbake til ordinært skoleløp. På den måten blir de etter hvert lønnsmottakere og skattebetalere. En skal ikke støtte
så mange slike elever før det blir samfunnsøkonomisk lønnsomt. Alternativet for noen kan være at skolene «pusher» disse ut i hjelpeløshet, og at de blir avhengige av offentlig stønad. Det blir dyrt i lengden.
Min påstand er at skoleslaget i et større perspektiv er samfunnsnyttige og lønnsomme fordi, en har den friheten en har. Mange lærere bruker svært mye tid på elevene for at de skal vokse som menneske. Skulle en begrense denne friheten, må en konsekvensutrede hva det vil føre til. Alle de som i dag får den støtten som skal til i folkehøgskolen vil da ikke ha et tilbud. Vi hjelper nemlig mange elever hvert år. Men vi må gjøre det med de ressurser og muligheter vi har. Å nærmest fylle skolene med unge med ulike utfordringer vil være helt ødeleggende for de unge. En kan ikke bli løftet når alle sliter.