Bakgrunn
Samboerskapet har siden midten av 1970-tallet vokst frem som en samlivsform av samfunnsmessig betydning. Av norske par som bor sammen, er rundt hvert fjerde par samboere. Samboerskapet velges av en del som et livslangt alternativ til ekteskap. For mange er det en mellomstasjon på veien før ekteskapet, andre velger samboerskap når de etablerer seg på nytt etter at et ekteskap har tatt slutt ved brudd eller død. Samboerskapet er en fleksibel samlivsform som kan tilpasses ulike behov og forventninger til et samliv. Ikke minst gjelder dette for par som ønsker mindre grad av rettslige eller økonomiske forpliktelser enn det som følger av å inngå ekteskap. Særlig ved langvarige samboerskap kan samlivet imidlertid påføre partene fordeler og ulemper av økonomisk art uten at disse nødvendigvis fordeles på en måte som er tilsiktet eller omforent mellom partene. Samboerskap kan slik medføre særlige utfordringer for likestillingen. Den økonomisk svakere parten i forholdet, ofte en kvinne, kan komme uventet dårlig ut økonomisk ved oppløsning av samboerskap.
Mer enn halvparten av alle barn blir i dag født av en ugift, men ofte samboende, mor. Samboerskapet vil derfor også utgjøre vesentlige rammer for barns oppvekstsvilkår. Barneperspektivet er viktig når behovet for regulering av det økonomiske forholdet mellom samboere skal vurderes. Både i barneretten og i velferdsretten har hensynet til barna allerede begrunnet lovfesting av rettigheter og plikter for samboende foreldre.
Vi har i Norge i dag ingen generell regulering av de økonomiske forholdene mellom samboere underveis i samlivet eller ved brudd. Enkelte regler finnes, blant annet de ulovfestede reglene om erverv av eiendomsrett gjennom indirekte ervervsbidrag underveis i samboerskapet, den ulovfestede retten til vederlag ved oppgjøret etter endt samboerskap og reglene om rett til å overta bolig og innbo (naturalutlegg) i husstandsfellesskapsloven.
Behovet for regulering av samboeres rettigheter og plikter har vært vurdert en rekke ganger. Slike spørsmål ble blant annet behandlet i NOU 1980: 50 Samliv uten vigsel, St.meld. nr. 50 (1984–85) Om familiepolitikken og NOU 1988: 12 Husstandsfellesskap. I NOU 1999: 25 Samboerne og samfunnet ble behovet for lovregulering av det økonomiske forholdet mellom samboere både underveis i samlivet og ved samlivsbrudd vurdert inngående. Forslagene på det økonomiske området ble imidlertid i liten grad fulgt opp.
I St.meld. nr. 29 (2002-2003) Om familien – forpliktende samliv og foreldreskap ble det foreslått regler om rett til arv og uskifte for samboere. Ved endringslov 19. desember 2008 nr. 112 til arveloven 1972 ble dette forslaget fulgt opp. De nevnte reglene ble videreført i lov 14. juni 2019 nr. 21 om arv og dødsboskifte, som trådte i kraft 1. januar 2021, slik at vi i dag har en komplett regulering av samboeres rett til arv og uskifte i arveloven.
Stortinget fattet 3. februar 2022 et enstemmig anmodningsvedtak (nr. 372) i samsvar med innstilling fra familie- og kulturkomiteen (Innst. 121 S (2021-2022)). Vedtaket lyder slik: «Stortinget ber regjeringen utrede en fravikelig samboerlov.»
Mandat
Utvalget skal utrede behovet for en nærmere rettslig regulering av samboeres økonomiske plikter og rettigheter underveis i samboerskapet og ved samlivsbrudd. Utvalget står fritt til å foreslå ulike løsninger, herunder vurdere om det bør utarbeides en egen fravikelig samboerlov, eller om en eventuell regulering bør inntas i eksisterende lover. Uansett skal de reglene utvalget foreslår, være fravikelige.
Samboeres rett til arv og uskifte er regulert i arveloven, som trådte i kraft 1. januar 2021, og disse reglene ble grundig vurdert i forbindelse med vedtakelsen av loven. Utvalgets mandat avgrenses på denne bakgrunn mot en nærmere vurdering av arve- og skifterettslige spørsmål, herunder retten til uskifte.
Utvalget bes særlig om å vurdere følgende:
- ulike måter å sikre en fravikelig regulering på, herunder om reglene bør kreve at partene er enige for at reglene skal gjelde, eller om enighet skal kreves for å fravike reglene
- hvilke samboergrupper som bør omfattes av de foreslåtte reglenes virkeområde, samt hvilke formuesverdier som bør omfattes
- behovet for regler underveis i samboerskapet. Det skal særlig tas stilling til behovet for
- gjensidig opplysningsplikt om økonomiske forhold
- rådighetsbegrensninger for felles bolig og innbo, tilsvarende det som gjelder etter ekteskapsloven
- lovfesting av de ulovfestede reglene om erverv av eiendomsrett gjennom indirekte bidrag
- regler om gjensidig forsørgelsesplikt der paret har felles barn
- behovet for regler ved opphør av samboerskap. Det skal særlig tas stilling til behovet for
- regler om deling av nærmere angitte verdier eller eiendeler som er akkumulert underveis i samlivet, samt regler om gjeldsavleggelse
- regler om vederlag der samboerskapet har ledet til en tilfeldig økonomisk fordel for en av partene
- regler om hvorvidt en giver og/eller arvelater bør ha adgang til å fastsette at gaven eller arven skal eller ikke skal deles i et fremtidig samlivsbrudd
Reglene skal tilpasses samboerskapenes egenart. Det kan foreslås ulike regler for ulike grupper samboere, for eksempel avhengig av om partene har barn.
Dersom utvalget foreslår en egen samboerlov, skal det vurdere behovet for endringer i andre lover og utforme forslag til lovendringer.
Konkrete forslag til lovbestemmelser skal utarbeides og begrunnes. Forslagene skal utarbeides i samsvar med Justis- og beredskapsdepartementets veileder «Lovteknikk og lovforberedelse». Utredningen skal ellers følge de relevante kravene i utredningsinstruksen, og synliggjøre hvordan utvalget har vurdert likestillingshensyn. Utredningen skal inneholde en redegjørelse for økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene.
Forslagene bør være utformet i et klart lovspråk, slik at de så langt mulig kan anvendes av samboere selv. Forslagene som utarbeides, skal ligge innenfor rammen av Norges menneskerettslige forpliktelser, herunder EMK artikkel 8, EMK P 1-1 og FNs kvinnekonvensjon. Utvalget skal gi en oversikt over nordisk rett og ta i betraktning relevante nordiske rettsregler på området. Utvalget kan, i samråd med Justis- og beredskapsdepartementet, etablere en referansegruppe for å hente innspill til utvalgets arbeid.
Departementet kan supplere og presisere mandatet dersom det anses hensiktsmessig.
Utvalget skal avgi sin utredning innen 1. mai 2025.