Jeg kommer fra festivalbransjen (By:Larm, Hove-festivalen, Tons of Rock, Norwegian Wood, Steinkjerfestivalen,…) og er opptatt av den sterkt økende trenden av konsolidering i festival-Norge og hva dette gjør kulturtilbudet i Norge.
Konsolideringen i festival-Norge er et resultat av at både internasjonal og nasjonale aktører forsto at det kan være store penger å tjene på festivalbransjen. Dette er ikke noe norsk fenomen, men skjer over hele verden, spesielt de 5 siste årene. Som i de fleste bransjer, så er det markedskreftene som rår, også i festivalbransjen.
Festivalene i Norge har vært svært viktige for utviklingen av norske artister, og de har vært viktige for et «kulturtilbud i hele landet». Gjennom mange festivaler har artister kunne presentert seg for et publikum i hele landet, tjent greit med penger til å drive med musikk gjennom året, og fått kompetanse og «øving» på veien. I det perspektivet har festivalene rundt omkring i Norge vært svært viktige for (den positive) utviklingen av norsk musikk og artister generelt. Festivalene har egentlig vært det viktigste navet i utviklingen av norsk musikk.
De som startet og drevet festivalene rundt omkring i Norge har gjort det i kjærligheten til musikken, svært ofte i ren dugnadsånd og aldri med en motivasjon av å tjene mye penger.
Dette er helt endret seg med med inntoget av de store internasjonale og nasjonale aktørene som har begynt å kjøpe opp og skape nye festivaler. Motivasjonen er å tjene penger til sine eiere. Det disse festivalene også gjør er naturligvis å fange opp de største og mest attraktive norske artistene for sine festivaler, og krever eksklusivitetsavtaler for sin region. Mao; blokkerer for at de uavhengige festivalen utenom de større byene og ute i distriktene ikke lengre får tilgang til de samme artistene som de hadde for få år siden. Til overkommelige priser. Samtidig ønsker selvsagt artistene (og deres agenter) å spille de store festivalene. I teorien styres i dag festival-Norge at 3-4 aktører som til sammen i sine konsolideringer eier de 15-20 største festivalen i Norge. Og alle er logisk nok konsentrert i de store byene der stort publikumspotensial gir god økonomi.
Det gir flere effekter:
A) Mange norske artister blir blokkert via eksklusivitetsavtaler å spille de festivalene rundt om i Norge de før gjorde. Skal man «sloss» med Elitefestivalen må man betale store summer, som de mellomstore og små festivalen ikke har økonomi til lengre.
B) Flere av de store festivalen setter på kun artister som er «billettselgere», dvs, de dropper de nye up-and-coming artistene. Mao de scenene og slot’ene som tidligere har vært superviktige for ferske artister å eksponere seg og «trene» blir færre og færre. Agentene sier nå selv, åpent, at det har blitt færre og færre steder å få inn artistene.
Martin Nielsen i Live Nation sa selv fra scenen under Trondheim Calling at de ikke lengre brydde seg om å sette på de mindre, uetablerte artistene, rett og slett fordi «de selger ikke billetter». Argumentet er lett å forstå, særlig i forhold til at dette er aktører som er drevet av en motivasjon av kort gevinst til sine eiere. De har ingen motivasjon eller «moral» til å være med å bygge nye artister. Den umiddelbare gevinsten er viktigere enn å produsere for fremtiden. Det er ingen som er «slemme» i dette gamet, men kun et resultat av en forskjellig motivasjon for å drive festivaler.
C) Konsentrasjonen av konsoliderte festivaler til storbyene betyr helt konkret færre artister ute i distriktene. Som igjen kan ha effekten av flere festivaler utenom storbyene går på ryggen. Kulturtilbudet utenom storbyene blir mindre.
D) Det fører i forlengelsen til at publikum, og spesielt den yngre generasjonen, lærer seg til at skal de ha de store kulturopplevelsene med de største og mest spennene artistene, så må de inn til storbyene.
D) I sum er dette vi nå ser en kultursentraliseringen til storbyene der distrikts-Norge er taperen. I det perspektivet handler dette i bunn og grunn om distriktspolitikk. Vil vi ha «kultur i hele landet»?
Jeg mener dette skjer ‘Nå’, og er mine antagelser riktige, så må det gjøres grep NÅ. Støtteordningene som finnes må ses på nytt, trolig med sterkere geografisk fokus enn i dag.
Svein Bjørge