Jeg er musiker, improvisatør og komponist med over 10 års arbeidserfaring fra det frie feltet i Norge, med base i Oslo.
Det er et alvorlig strukturelt problem at store deler av det frie feltet holdes i gang av ubetalt eller grovt underbetalt administrativt arbeid fra kunstnerne i feltet. I tillegg til dette er produksjon og innøving også som regel underbetalt og tidvis ikke betalt i det frie feltet. Når kunstneriske honorar for konserter, studioarbeid og komposisjon i realiteten ikke indeksreguleres, og renteøkning og inflasjon skaper vanskelige privatøkonomier, blir kunstnerne stående i en svært sårbar økonomisk situasjon hvor man i tillegg er avhengig av å legge ned mye underbetalt/ubetalt arbeid for å ha betalt arbeid og få det til å gå rundt. Ettersom de fleste prosjekter i det frie feltet lappeteppe-finansieres fra en rekke støtteordninger og bidragsytere havner man fort i en situasjonen hvor man er forpliktet til å gjennomføre prosjektet etter planlagt omfang pga én innvilging, samtidig som prosjektet ikke har blitt fullfinansiert grunnet avslag fra andre ordninger/bidragsytere. Dette er en gjenganger i prosjekter, spesielt i prosjekter med noe større omfang.
Finansiering av denne underbetalte og ubetalte kulturadministrasjonen og -produksjonen må komme i tillegg til den finansieringen som nå finnes for kunstnerisk arbeid. Kulturrådets grep med å gjøre det mulig å søke om støtte til produksjon sammen med støtte til komposisjon er en god tanke, men vi er mange som sitter igjen med følelsen av at det ledet til mindre penger til kompositorisk arbeid. Samtidig som jeg har opplevd flere ganger at det kun er komposisjonsdelen av søknaden som får støtte, og ikke produksjonsdelen. Disse harde arbeidsvilkårene gjør at mange kunstnere i det frie feltet på et eller annet tidspunkt blir utbrent, går over i administrative stillinger eller undervisningsstillinger eller omskolerer seg. Det underbygger også et klasseskille hvor de som er bedre økonomisk stilt eller har partnere med mer stabil økonomi har mulighet til å delta i det frie feltet, mens de som lever kun av egen inntekt ikke har det. Dette er svært uheldig, og underbygger også stereotypien om at kunst er for overklassen. Uten et kulturliv hvor kulturarbeiderne faktisk får betalt for jobben de gjør vil denne stereotypien dessverre til en viss grad være sann.
Coronapandemien viste oss også urettferdigheten i at største delen av kulturadministrasjonene er trygt ivaretatt med faste stillinger, mens kunstnerne, de viktigste verdiskaperne for feltet, sto på bar bakke (tross ekstraordinære støtteordninger som hjalp mange var det også tilfeldigheter som bestemte hvem som kvalifiserte og ikke kvalifiserte til støtte). Musikeralliansen ville løst denne urettferdige situasjonen og jeg håper det vil komme politisk vilje til å støtte dette viktige initiativet.
Til slutt vil jeg legge til at leie av lokaler har blitt så dyrt i Oslo at det spiser opp store deler av budsjettet ifm konsertarrangering eller preproduksjon. Det er et stort problem for hele det ikke-kommersielle musikkfeltet i Oslo. Den samme tendensen gjelder øverom/arbeidsrom for musikk. Der Oslo kommune har relativt bra tilbud om atelier til billedkunstnere til ok priser har de nesten ingenting til musikere/komponister. Det sies at vi kan bruke øvehotellet, men med stort og tungt utstyr er det for mange ikke et alternativ å ha det som sitt faste arbeidsrom. I stedet må mange leie på det frie leiemarkedet. Jeg betaler selv 3500,- i måneden for et delt arbeidsrom, og det er en betydelig månedlig utgift.