For å belyse mandatet, ser jeg det viktig også å rette søkelys mot musikkterapien, et fagfelt med mye forskning og kunnskap.
I mandatet kan man lese «Utvalget skal identifisere ulike typer verdier som musikk bidrar til å skape for individer, grupper og samfunnet som helhet.» Musikkterapeuter jobber med mange ulike grupper, der de ulike verdiene av musikk blir synlig på ulike måter, både innen spesialpedagogikken, pediatri, psykisk helsevern, kriminalomsorgen, geriatri, m.m.
Selv arbeider jeg som miljø- og musikkterapeut på et bo- og behandlingssenter/sykehjem, primært med mennesker som har en demenssykdom. Der hurdalsplattformen har et mål om at « Folk skal ha tilgang til kunst og kultur, uavhengig av hvem de er og hvor de bor.», er også disse pasientene i høyeste grad inkludert. Ikke bare gir musikken lystig innhold i dagen, men kan også hjelpe for å opprettholde funksjonsnivå/minske effekt av degenerasjon i hjernen, eller skape det lille øyeblikket av igjen å være «meg selv».
(Se gjerne på Brean & Skeie, 2019, Musikk og hjernen.)
Her er den kulturelle vandringsstaven selvfølgelig et viktig bidrag, men viktig er det også med mer musikk i det daglige.
Det blir snakket mye om digitalisering, også innen kultur, men i møte med mennesker, og spesielt sårbare mennesker, er det viktig å beholde interaksjonen mellom mennesker. Å sette på musikk fra en digital plattform kan være fint, men å sette seg med «Kari, 88 år» med et akustisk instrument, få øyekontakt, kunne tilpasse volum og takt ut fra hva som skjer der og da, og fra hva som skjer med «Kari» her og nå – det er da magi oppstår.
Hos oss har vi også startet et kor for pasienter og pårørende, samt ansatte (som følger). Dette har blitt en viktig møteplass for pasienter på tvers av avdelinger. I tillegg har det vært noe pårørende og pasienter har kunnet gjøre sammen, der sykdommen ikke har vært det fremtredende. Pårørende har her også kommet i kontakt/blitt bedre kjent med andre pårørende, som kan gi en ekstra støtte i en utfordrende periode og hverdag. Vi har til og med hatt en familie som jevnlig møtte opp i 4 genererasjoner for å synge sammen – tenk hva det har gitt dem av tid og etterhvert minner.
For at musikkterapeuten kan holde en slik kvalitet som trengs i slikt arbeid, der en må være tilstede i nuet og tilpasse seg det (eller de) andre mennesket, trenger h*n også øvetid. I tillegg også tid til planlegging for å kartlegge, samt øve inn repertoar som virker best mulig for hver enkelt pasient/bruker. Dette da som en del av arbeidsdagen, noe som kan være lett å glemme i en eller hektisk hverdag i et presset helsevesen.
Dette er bare noen få setninger, som ser på overflaten av musikkterapien og dens betydning, men jeg håper likevel musikkutvalget også vil se nærmere på musikkterapien i arbeidet med NOU-en.