Det frie musikkfeltet i Norge består av 2 kategorier utøvere: Den ene er oppdragstakere hos offentlig finansierte orkestre og institusjonsteatre, som spiller musikk komponert av andre. Det er mange oppdrag å få, og denne kategorien utøvere betales etter gjeldende satser og tariffer for både prøver og konserter.
Den andre kategorien utøvere er de som selv skaper det musikalske innholdet, og har status som både opphavere og utøvere. Disse utøverne eller ensemblene representerer et stort mangfold av sjangere og formater. Her er rock, viser, jazz, folkemusikk, minoritetsuttrykk og samtidsmusikk. Det frie skapende musikkfeltet står for en stor andel av den innovasjon og mangfold som finnes i Norge i 2025, og som oppfattes som en viktig del av både kulturlivet og demokratiet. Feltet har et stort publikum og er viktig for både større og mindre konsertarrangører.
Den store utfordringen for det skapende musikkfeltet er ikke nødvendigvis å få betalt for konserter. Den store utfordringen er å kunne ha inntekt og betale andre utøvere når musikken skapes, eller under prøver og preproduksjon. Som regel må opphaveren selv betale sine evt. medmusikere for prøver. Publikum kjøper ikke konsertbilletter for å overvære en prøve. I orkesterfeltet eller på institusjonsteatre for engsjerte musikere betalt etter satser for prøver. På dette området bør alle tilskuddsordninger sees over.
Norge har 8 store orkesterinstutusjoner, samt et antall kammerensembler med ansatte musikere. I tillegg kommer Forsvarets Musikkorps, der 4 av 5 korps finansieres med 40% over det sivile kulturbudsjettet i staten. Disse institusjonene mottar nærmere 90% av alle statlige midler øremerket lønn og honorar til musikere. med årlige økninger og prisomregning fører det til at det skapende frie feltet skvises mer og mer. Det bør være mulig å gradvis endre den statlige fordelingsnøkkelen, slik at det skjer en proporsjonal utligning mellom institusjonene og det frie feltet.
I Nord-Norge finnes det et konkret eksempel på at en orkesterinstitusjon kveler annet viktig kulturliv, f. eks for barm og unge. Ordføreren i Bodø ser ingen annen utvei enn å stoppe sine betalinger til Arktisk filharmoni, og har bedt om en møte med statsråden. Man har ikke lenger råd til den kommunale andelen på ca 12 millioner kroner per år. Orkestret har ca 100 millioner kroner i årlig offentlig tilskudd, hvorav 30 millioner kommer fra de to vertskapskommunene samt de berørte fylkeskommunene. Hvis Arktisk filharmoni skulle bli et fullt ut statsfinansiert ensemble, betyr det at ytterligere 30 millioner statlige kroner per år båndlegges til en orkesterinstitusjon.
Dessuten er det en voksende opinion i nordnorsk kulturliv som er svært forbauset over att dette kostbare orkestret rett og slett gir blaffen i å utføre de oppgaver som er vedtatt i den nordnorske kulturavtalen mellom de 3 nordlige fylkeskommunene. Det framgår klart av avtalen at Arktisk Filharmoni skal framføre opera i hele landsdelen. Det gjør man ikke; angivelig fordi man mener det er for dyrt. Man har ikke satt opp en operaforestilling siden 2017, og operasjefen ble sagt opp i 2023. Likevel tar man seg råd til å lage kammermusikkfestival på Svalbard og Europaturnéer. Mange i det nordlige musikklivet opplever at Arktisk filharmoni ikke kommuniserer med det øvrige kultur- og musikklivet, og ikke kan påvirkes mht. programvalg og samarbeid. Orkestret er lokalisert til både Tromsø og Bodø, og har ofte mange vikarer innleid. Det er neppe en organisering man hadde valgt med dagens fokus på bærekraft. Reisekostnadene er formidable.