Norske ensembler
Norge har et rikt ensemblelandskap sammensatt av et stort antall mindre formasjoner og en håndfull større ensembler – alle høyspesialisert på produksjon og fremføring av nyskrevet musikk.
De største ensemblene er knyttet til Norges mest befolkede byer (Oslo, Bergen, Trondheim). Norges eldste ensemble i drift er Oslo Sinfonietta (1986). Cikada og BIT20 ble grunnlagt noen år senere (1989). Disse ensemblene har vært med på å forme norsk nyskapende musikkliv i snart 40 år og kan i dag regnes som institusjoner.
Gjennom sitt virke sikrer ensemblene en kulturarv og bidrar aktivt til nyskaping og vedlikehold av det økosystemet et levende musikkfelt er. Ensemblene fyller en plass i norsk musikkliv som orkestrene ikke gjør i tilstrekkelig grad, ved å bestille og formidle musikk av nålevende komponister, gjenspeile og fremme utviklingen av musikk som en inkluderende, nytenkende og mangfoldig kunstform. Komponistforeningens repertoarundersøkelse fra 2019 viser tydelig at ensemblene ikke bare spiller mest nyskrevet musikk, men at de også spiller mest norsk musikk og kan vise til en bedre kjønnsbalanse i programmeringen sin enn orkestrene.
Ensemblenes medlemmer er blant Norges fremste musikere og er faglige ressurser spesialisert på nye spilleteknikker. Mange av dem er frilansere, noen spiller til daglig i orkestrene eller underviser ved musikkakademiene. På denne måten bidrar ensemblene til kunnskaps- og kompetanseoverføring inn til institusjonsorkestrene og musikkutdanningene.
Norske ensembler er ambassadører for norske komponister i utlandet og bidrar til deres profesjonelle utvikling her hjemme. Samtidig tilfører ensemblene norsk musikkliv verdifulle impulser fra den internasjonale samtidsmusikkscenen gjennom samarbeid med internasjonale komponister og musikere, og plasserer dermed norsk samtidsmusikk i en internasjonal kunstnerisk kontekst.
Et blikk på ensemblenes aktivitetsportfolio de siste årene viser en stor rikdom av konserter, innspillinger, sceniske prosjekter, musikkteater, konserter på tvers av genregrensene, prosjekter for barn og unge, musikkfigurteater, talentutviklingsprosjekter, musikkinstallasjoner, komponistworkshops, filmkonserter, nabolagskonserter, komponistsamtaler og norske og internasjonale turnéer.
Virkeligheten:
Ensemblenes økonomi kan beskrives som et lappeteppe satt sammen av billett- og honorarinntekter, og et stort antall større og mindre bevilgninger fra offentlige, private, norske og internasjonale tilskuddsgivere.
Ensemblenes muligheter for egeninntjening er begrensede: Norge er et lite land, publikumsmassen er ikke stor nok for å kunne sikre at billettinntektene utgjør en stor nok andel av driftsinntektene. Men heller ikke nivået på arrangørhonorarene som tilbys i Norge dekker musikerhonorarene, og er ikke i nærheten av å dekke øvrige produksjonsutgifter. Det er en nasjonal utfordring at arrangørene verken har en økonomi som egentlig tillater dem å opprettholde et ønskelig aktivitetsnivå eller har økonomiske muskler til å ta et helhetlig ansvar for feltet.
Både festivaler og andre arrangører er avhengige av at ensemblene selv bidrar med egne midler fra drifts- eller prosjektstøtte.
De fleste ensemblene er i stor grad finansiert gjennom driftstillskudd fra Norsk kulturfond. Ensemblene opplever riktignok at grunnfinansieringen ikke gjenspeiler behovene og dermed ikke gir tilstrekkelig spillerom for hverken sikring eller stimulering av den kunstneriske virksomheten.
Det nåværende tilskuddsnivået – som ikke har økt i takt med prisutviklingen – tillater ensemblene ikke å opprettholde den etterspurte aktiviteten og samtidig tilby musikerne sine et anstendig honorarnivå.
Ensemblene bruker en stor del av sine administrative ressurser på søknads- og rapporteringsarbeid for individuelle prosjekter. På sikt fører underfinansieringen til slitasje på organisasjonene og den har en umiddelbar negativ innvirkning på ensemblenes arbeid.
Samlet sett er finansieringen av de større ensemblenes produksjoner, som ofte er kostbare, langt fra tilfredsstillende, verken fra ensemblenes eller arrangørenes side.
I tillegg til dette må ensemblene – spesielt i Oslo –, forholde seg til en situasjon der det er en kritisk mangel på egnede øvings- og innspillingslokaler. Det er betydelige administrative ressurser som legges ned i å finne egnede lokaler, og det er stor rift om de lokalene som finnes.
Det er også en stor mangel at det ikke finnes noe nasjonalt produksjons -og visningssted for samtidsmusikk i hovedstaden.
Merarbeidet som legges ned i å sikre ensemblenes økonomiske fremtid og produksjonsinfrastruktur betyr mindre kapasitet til formidling, mindre kapasitet til ambisiøse prosjekter, og til innsalg av ensemblenes prosjekter. Ensemblenes nedlagsfelt og handlingsrom minsker, noe som har fatale konsekvenser for hele feltet.
Den negative spiralen forsterkes av at ensembler som mottar fast tilskudd fra enkelte ordninger, er utelukket fra å søke enkelte andre tilskuddsordninger, eller kun unntaksvis prioriteres med henvisning til driftstilskudd. En bevissthet rundt konsekvensene av dette, samt å jobbe mot en løsning, er avgjørende for å kunne sikre en sunn drift av større ensembler og dermed norsk kunstmusikkliv.
Behov:
En anerkjennelse av de store ensemblene som kulturell infrastruktur av nasjonal betydning.
En betydelig styrking av kulturdirektoratet og overføring av de store ensemblene til Kap. 320, post 75 på statsbudsjettet.
At økonomien til norske samtidsmusikkfestivaler og -arrangører styrkes.
Et nasjonalt produksjons- og visningssted for samtidsmusikk i hovedstaden.
Tusen takk for oppmerksomheten!
Med vennlig hilsen,
Sarah Ludwig-Simkin (Daglig Leder Oslo Sinfonietta & Cikada)
På vegne av Oslo Sinfonietta, Cikada og Ensemble Ernst