Frilansere og selvstendige næringsdrivende har i praksis lite beskyttelse mot seksuell trakassering, diskriminering og annen ukultur.
Det er forbudt å diskriminere og seksuelt trakassere. Men det skjer likevel.
Norsk likestillingslovverk har blitt omtalt som en Rolls Royce på folkevognmotor. Lovtekstene er solide og beskriver et sterkt vern, men det skranter når rettighetene skal omdannes fra teori i praksis.
Det er arbeidsgiver som har ansvar for å forebygge og håndtere saker som oppstår på arbeidsplasser. I kulturlivet byr dette på utfordringer – for det er ikke alle som har en (fast) arbeidsgiver.
I en nettverksbasert bransje kan det å granske og håndtere saker ofte innebære habilitetskonflikter. At ansvaret for forebygging og håndtering ligger hos arbeidsgiver, byr på problemer for alle som ikke har en fast arbeidsgiver. Frilansere og selvstendig næringsdrivende har i praksis begrensede muligheter til å håndheve sine rettigheter.
Oppdragsgivere har ansvar men kun for en begrenset tid. Mange frilansere opplever å møte på personer som tidligere har trakassert dem, når de går inn i nye prosjekter. De har da mulighet til å varsle til nåværende oppdragsgiver, men nåværende oppdragsgiver har ikke myndighet til å granske saker som har skjedd andre steder og tilbake i tid. Det som ofte skjer er at den som er blitt trakassert trekker seg fra samarbeidet. Dette er både grådig urettferdig for den utsatte, og det er et samfunnsproblem og et problem for kunsten, fordi vi ender opp med å gå glipp av mange talenter.
Det trengs et bedre varslings- og håndhevingsapparat for denne gruppen, utover Diskrimineringsnemnda som klageorgan. Vi mener det trengs et støtteapparat som ivaretar både arbeidsgiver, varslere, og omvarslede i vanskelige saker i kulturlivet.
Vi håper dere vil belyse denne tematikken i NOUen, som et viktig første steg i å jobbe for et bedre håndhevingsapparat, og bedre arbeidsvilkår, for kunstnere.
Vennlig hilsen,
Victoria Steinland for Balansekunst