InMo konsulenttjenester, ved Morten Ingvaldsen og Emil Mohr
1.1 Bærekraftig landbruk som del av den nasjonale totalberedskapen
En trygg og forutsigbar matproduksjon er en viktig del av landets totalberedskap. Geopolitiske forhold og globale ressursbegrensninger kan ramme import av driftsmidler som dagens produksjonssystemer i landbruket er helt avhengig av. Reell mattrygghet i et langsiktig perspektiv forutsetter produksjonssystemer basert på forny- og resirkulerbare innsatsfaktorer som alltid er tilgjengelig nasjonalt og lokalt. Faglig og politisk ansvarlighet krever planer og handlinger som tar dette på alvor og som forebygger at alvorlige forsyningskriser kan oppstå.
Sett fra et helse- og ressursperspektiv må en større andel av samlet matforbruk dekkes av korn, belgvekster, frukt og grønt. En trygg og ressursforsvarlig produksjon fremmes når matvekster og fôrvekster veksler med hverandre på det samme arealet i et vekstskifteforløp. Grovfôrvekster som gras, kløver og andre belgvekster til husdyr nærer jorda med nitrogen fra lufta og frigjør mineralske plantenæringsstoffer fra jorda. Denne form for næringsforsyning er grunnleggende forskjellig fra driftsopplegg basert på industrifremstilte gjødselprodukter.
Gjennom vekstskifte tilføres også jorda organisk materiale som bygger opp humus, dvs. organisk materiale som er brutt ned av mikroorganismer, sopp og smådyr og som binder klimagasser. Humusrik matjord er dessuten mer motstandsdyktig mot tørke, vind og ekstrem nedbør som følger klimaendringene. Husdyr som storfe bidrar på denne måten til en klimavennlig matproduksjon, snarere enn det motsatte, og forsyner oss med melk og kjøtt. Klimamessige utfordringer knyttet til grovfôretende husdyr, som får mye oppmerksomhet i dag, er bare relevant i forhold til et kraftfôrbasert, geografisk konsentrert og spesialisert husdyrhold.
1.2 Utfordringer i det norske matsystemet, knyttet til landbruk
Regional spesialisering i et visst omfang er fornuftig for å tilpasse matproduksjonen mest mulig optimalt til ulike naturgitte forutsetninger i fjord-, fjell- og lavlandsbygder. Men spesialiseringen kan ikke videreføres i samme omfang som i dag med utstrakt «kanalisering» av grovfôretende husdyr og grovfôrproduksjon til fjord- og fjellbygder, og ensidig korn- og grønnsakproduksjon til åkerbruksdistrikter langs Oslofjorden, Trondheimsfjorden og i Innlandet. Et større innslag av husdyr i disse områdene er nødvendig for å oppnå vekstskiftefordeler og fungerende kretsløp, og for å sikre en trygg og forutsigbar forsyning av husdyrprodukter over hele landet.
Landbruket forvalter store deler av landets biologiske produksjonsarealer og har derfor et stort ansvar for å utvikle produksjonsformer som kan bli en del av løsningen på klima- og naturkrisen. Men målinger viser at humusinnholdet i matjord i typiske åkerbruksdistrikter med ensidig korn- og grønnsakproduksjon svekkes hvert år. Vekstskifter med fôrvekster og tilførsel av husdyrgjødsel, eller annet organisk materiale som kompost og grønngjødslingsvekster, vil motvirke dette.
Dagens spesialiserte og ensidige driftsformer fører til utslipp av klimagasser fra matjorda og avrenning av jord og plantenæringsstoffer til vann og vassdrag. De negative konsekvensene er til dels betydelige, blant annet i Oslofjorden. Samtidig fører omfanget av konsentrert husdyrhold i fjord- og fjellbygder til en større produksjon av husdyrgjødsel enn det planteproduksjonen der kan nyttiggjøre seg. Dette medfører en uønsket avrenning av plantenæringsstoffer til vann og vassdrag også i disse områdene.
1.3 Økologisk landbruk som virkemiddel for en miljøtilpasset, trygg og forutsigbar matberedskap
Økologiske produksjonsformer har som mål å mobilisere lokale ressurser som grunnlag for selvbærende og vedvarende kretsløpsbasert produksjon. Allsidige driftsformer legger grunnlaget for en fruktbar matjord uten tilførsel av handelsgjødsel fra energikrevende industriprosesser i inn- og utland, og uten avhengighet av kjemisk-syntetiske plantevernmidler som representerer en risiko for helse og natur. Avlingsmendger per arealenhet er gjennomgående lavere enn i konvensjonell produksjon. Men korrigert for tørrstoffinnhold, proteinkvalitet og lagringsdyktighet reduseres forskjellene. Kvantitet og kvalitet i vid forstand, både i produktene og for miljøet, utgjør en samlet helhet som peker mot et overordnet mål om bærekraft.
Undersøkelser tyder på at utslipp av klimagasser per produsert enhet reduseres, og at binding av klimagasser i jordsmonnet forsterkes med godt gjennomførte økologiske driftsformer. Erfaring viser også at det biologiske mangfoldet i natur- og kulturlandskapet stimuleres ved omlegging til allsidige økologiske driftsformer, jf. EUs begrunnelser for en større satsing på omlegging til økologisk landbruk. EU har satt som mål at minst 25 prosent av det utnyttede jordbruksarealet i unionen skal være økologisk innen 2030. I 2022 var ca. 10,5 prosent av EU sitt utnyttede jordbruksareal økologisk, mens andelen i Norge var 4,2 prosent.
1.4 Dilemmaer knyttet til kursendring
Allerede i 1989 utga Landbruksdepartementet en rapport med en vurdering av økologisk jordbruk sitt potensiale til å dekke viktige samfunnsbehov. Rapporten resulterte bl.a. i en statlig tilskuddsordning for å stimulere til større omlegging. Økologiske produksjonsformer fikk senere status som spydspiss for utvikling av landbruket generelt, og har fortsatt den statusen i departementets «Nasjonal strategi for økologisk jordbruk 2018-2030». Og flere enkelttiltak har etter hvert kommet til anvendelse, også i det konvensjonelle landbruket, bl.a. teknikker for mekanisk ugrasregulering og biologisk skadedyrbekjempelse.
Et dilemma er at økologisk landbruk i Norge stort sett betraktes som en alternativ produksjonsmetode som har hatt og skal ha et begrenset omfang, sett i forhold til det dominerende konvensjonelle landbruket. Denne beskjedne utbredelsen skal ifølge dagens politiske føringer videreføres, jf. målet om at 10 prosent av alt jordbruksareal i Norge skal være økologisk innen 2032. I EU er det en langt mer offensiv satsing og et videre perspektiv på hva økologisk landbruk kan bidra med miljømessig, helsemessig og samfunnsøkonomisk. Målsettingen er en del av «Farm to Fork»-strategien og den bredere «European Green Deal». Blant annet vises det til at økologisk jordbruk skal gjøre matproduksjonen mer robust og mindre avhengig av innsatsfaktorer som kunstgjødsel og sprøytemidler, som ofte er importerte, og som er energikrevende å produsere, samt at økologiske driftsformer betraktes som en modell for mer sirkulære og ressursbesparende produksjonssystemer.
1.5 Sentrale muligheter
De utfordringene som er skissert over reiser spørsmålet om det er behov for et mer gjennomgripende systemskifte. Er tiden inne for å la spydspissen føre hele spydet i retning av produksjonssystemer med større bærekraft som gir en tryggere og mer forutsigbar matproduksjon i et langsiktig fremtidsperspektiv?
Dagens dominerende produksjonssystemer er i stor grad basert på industrielt fremstilte produksjonsmidler med plantedyrking i monokulturer som er avhengig av lettløselig mineralgjødsel og kjemisk-syntetiske plantevernmidler. Størrelsen, den geografiske konsentrasjonen av husdyrbesetninger og ytelsesnivået, krever fôrtilførsler langt utover det gårdene selv kan produsere. Dagens førende produksjonssystemer viser derfor åpenbare svakheter i møtet med aktuelle og fremtidige utfordringer.
Erfaringsgrunnlaget fra økologisk landbruk vil, dersom det videreutvikles på en faglig god måte og understøttes av en sterkere satsing på forskning og utvikling, kunne åpne nye muligheter for en trygg og forutsigbar matberedskap. Dette forutsetter at kanaliseringspolitikken slik vi kjenner den i dag blir revurdert og til en viss grad reversert. Dette igjen vil forutsette en revurdering av produksjonsomfang og lønnsomhetsmål som grunnlag for en bærekraftig driftsøkonomi i landbruket.
De følgende punktene bygger på de foregående som omhandler sentrale muligheter, dilemmaer og utfordringer i det norske matsystemet.
2.1 En differensiert utviklingsstrategi som beredskap for å trygge bærekraften i det norske matsystemet
Med en differensiert utviklingsstrategi menes å utrede muligheter og konsekvenser av ulike utviklingsscenarier, og av ulike faglige og politiske veivalg.
Gitt den usikkerheten for en trygg og sikker matproduksjon i et langsiktig perspektiv, som en videreføring av prinsippene for dagens konvensjonelle driftssystemer innebærer, er det påkrevd å utrede flere mulige veivalg. Og da må det fokuseres på produksjonssystemer som kan møte aktuelle og potensielle utfordringer med andre tilnærmingsmåter. Dette følger av en forsvarlig holdning til beredskap og til føre-var-prinsippet.
En differensiert utviklingsstrategi bør følge to hovedspor:
• Utrede muligheter og begrensninger for å videreutvikle konvensjonelle produksjonssystemer i en forsvarlig og bærekraftig retning – miljømessig, økonomisk og sosialt – og i et langsiktig perspektiv.
• Utrede muligheter og begrensninger for å videreutvikle økologiske produksjonssystemer i en forsvarlig og bærekraftig retning – miljømessig, økonomisk og sosialt – og i et langsiktig perspektiv.
Betingelser for og konsekvenser av omlegging til økologiske driftsformer i et vesentlig større omfang må utredes sammen med en analyse av hvilke effekter det vil få for ressursbruk, produksjonsomfang, matkvalitet og beredskap, klima, naturmangfold, bosetting og verdiskaping – lokalt, regionalt og nasjonalt. Det må avklares om reduserte produksjonsmengder kan veies opp av tilpasninger til et mer plantebasert kosthold, mindre matsvinn og en bedre ernæringsmessig kvalitet. Fordeler og ulemper i et bærekraftperspektiv må utredes på tvers av ulike fagsektorer og fagbudsjetter som er relatert til klima- og miljøspørsmål og til helse.
En utredning i form av en nasjonal masterplan kan tegne et bilde av hvordan norsk landbruk vil produsere og fungere nasjonalt, regionalt og lokalt dersom økologiske driftsformer blir dominerende og konvensjonelle driftsformer supplerende – motsatt av gjeldende politiske føringer.
En differensiert utviklingsstrategi vil bygge en samlet kunnskap med stor bredde som i vesentlig grad vil kunne forsterke mulighetene for å møte kjente og potensielle problemer og utfordringer på en trygg og sikker måte.
2.2 Utrede tiltak som i noen grad vil reversere dagens kanaliseringspolitikk og vurdere samfunnsmessige konsekvenser av slike tiltak
En større satsing på allsidige økologiske driftssystemer forutsetter en reversering av dagens kanaliseringspolitikk til et nivå som gjør det mulig å utvikle allsidige vekstskifter mellom matvekster og fôrvekster også i typiske åkerbruksdistrikter, fundert på lokal ressursmobilisering og stedegne naturressursgrunnlag.
Fôrdyrkingsarealer, som på den måten blir frigjort i fjord- og fjellbygder, må brukes til dyrking av matvekster i den grad naturgitte forutsetninger gjør det mulig. Politiske og økonomiske virkemidler må stimulere til maksimal planteproduksjon direkte til mat i alle distrikter, kombinert med en optimal utnyttelse av naturlige beiteressurser på ikke dyrket eller dyrkbar jord.
Husdyrhold med små- og storfe på flatbygdene må begrenses til det som er strengt nødvendig for et fungerende vekstskifte mellom matvekster og fôrvekster. Å finne måter å realisere dette på vil kreve en forsterket FOU-innsats.
2.3 Styrke folkeopplysning om betingelser for og konsekvenser av bærekraftige matsystemer i et langsiktig perspektiv
Dersom utredninger viser at en trygg og sikker tilgang på mat i et langsiktig perspektiv vil kreve en gjennomgripende omlegging av driftssystemene i jordbruket til mer lokalressursbaserte produksjonsformer, vil dette få konsekvenser for samfunnsøkonomien og for forbrukerne.
Og forbrukernes forståelse og aksept for endrede produksjons- og forbruksmønstre vil være en forutsetning for å kunne gjennomføre nødvendige endringer, politisk og økonomisk. Forbrukernes etterspørsel må påvirkes slik at den reflekterer og understøtter de produksjonssystemene som antas å ha den bærekraften som samfunnet vil være avhengig av på lang sikt.
Dette vil kreve bredt anlagte informasjonskampanjer for folkeopplysning som fokuserer på forbrukernes medansvar for å lykkes med strategier som skal sikre en trygg matvareberedskap i et langsiktig perspektiv – miljømessig, økonomisk og sosialt. Opplegg for og innhold i slike kampanjer kan utvikles parallelt med utredninger knyttet til en differensiert utviklingsstrategi.
Ingen supplerende innspill utover ovennevnte.