v/ David Persson
Veterinærforeningen takker for muligheten til å gi innspill.
Veterinærforeningen organiserer majoriteten av norske veterinærer og våre medlemmer jobber overordnet med dyrehelse, dyrevelferd, trygg mat og folkehelse – det som kalles Èn helse-tankegang. Veterinærkompetansen har stor betydning for samfunnet, og vil være en kritisk ressurs for Norge i tiden fremover. Veterinærene er avgjørende for å ivareta egen befolkning når det gjelder trygg mat, dyrevelferd og dyrehelse, zoonoser og smitteberedskap.
Veterinærene har en særlig innsikt i skjæringspunktet mellom dyrehelse, mattrygghet, folkehelse og beredskap, og følgelig en avgjørende rolle i matsystemet.
Vi arbeider daglig for å sikre god dyrehelse, trygg mat, lav antibiotikabruk, smitteberedskap og helhetlig folkehelse – primært nasjonalt, men også i et globalt perspektiv.
I dette innspillet gir vi våre anbefalinger på Matsystemutvalgets tre spørsmål, samtidig som vi belyser hvordan veterinærkompetansen er relevant for å løse utvalgets mandat og formål for å
– utvikle et bærekraftig matsystem i tråd med FNs definisjon,
– møte nasjonale og internasjonale forpliktelser og mål, inkludert folkehelse, klima og handel,
– øke selvforsyning og beredskap gjennom bedre utnyttelse av naturressurser og distriktsbasert matproduksjon.
De mest sentrale mulighetene, dilemmaene og utfordringene i det norske matsystemet
Norges matsystem har betydelige fortrinn i et globalt perspektiv. Norge har lav antibiotikabruk, god dyrevelferd og trygg matproduksjon basert på lokale ressurser. Disse kvalitetene er i tråd med FNs definisjon av et bærekraftig matsystem, og utgjør samtidig et bidrag til global matsikkerhet. Samtidig ser vi tydelige dilemmaer og utfordringer. De fleste sektorer i norsk landbruk er avhengig av innsatsfaktorer fra det internasjonale markedet. Dette gir en stor grad av sårbarhet i våre forsyningslinjer, særlig ved økt geopolitisk uro og klimaendringer.
Veterinærberedskap og tilstedeværelse svekkes, særlig i distriktene. Landbruk i hele landet er et uttalt politisk mål, men uten tilstrekkelig tilgang på dyrehelsetjenester svekkes matproduksjon, beredskap og dyrevelferd. Dette påvirker selvforsyning og distriktsutvikling.
Handel og import skaper konkurransefortrinn for produkter med lavere dyrevelferd og lavere helsestandarder, som undergraver nasjonale mål og forbrukertillit. Zoonoser og antibiotikaresistens øker globalt. Norge er foregangsland, men er likevel utsatt. Et mer integrert system for beredskap og overvåkning trengs – nasjonalt og i samspill med internasjonale regelverk.
Dette viser at det norske matsystemet må styrkes både i et folkehelseperspektiv og gjennom mer helhetlig politikk, hvor matsikkerhet, beredskap og miljø sees i sammenheng med matproduksjonens organisering og rammevilkår. Dette betinger en langsiktig matsystemstrategi som tar inn i seg det fulle omfanget av det norske matsystemet, som er forpliktende og politisk uavhengig.
• Øke matproduksjonen i hele landet med god dyrevelferd og lav antibiotikabruk
Norge har i dag en selvforsyningsgrad på cirka 45% og bare 3% av landarealet er fulldyrket jord. For å produsere mest mulig mat i Norge, må matproduksjonen tilpasses ressursgrunnlaget vårt. Et kaldt klima, en kort vekstsesong og et lite jordbruksareal begrenser mulighetene våre til å dyrke plantevekster. Til tross for et lite jordbruksareal, er store deler av landarealet vårt klassifisert som god beitemark som drøvtyggere, som ku og sau kan utnytte. En matproduksjon der vi tar i bruk alle tilgjengelige ressurser bidrar til økt selvforsyning, som igjen er viktig for norsk matsikkerhet og dermed beredskap. I tillegg har Norge et svært lavt forbruk av antibiotika til produksjonsdyr og dyrevelferden er generelt god.
• Øke beredskapen for dyrehelse og mattrygghet, med veterinærmedisinsk kompetanse som kjerne, både i privat og offentlig sektor. God veterinærdekning i hele landet er en forutsetning.
Robuste systemer for forskning, sykdomsvarsling, laboratoriekapasitet og dyrehelseovervåking er avgjørende for å møte både klimaendringer og internasjonale trusler. Dette inkluderer styrking av Mattilsynet, Veterinærinstituttet, NMBU, klinisk veterinærberedskap og funksjonelle vaktordninger. Skal Norge øke selvforsyningen, må matproduksjon kunne opprettholdes i hele landet. Da trengs tilgjengelige veterinærtjenester i distriktene, med støtteordninger og rekrutteringsstrategier. Dette er avgjørende for å utnytte nasjonale naturressurser, bevare bosetting og landbruk i hele landet og styrke beredskapen.
• Styrke veterinær samfunnsmedisin og forebyggende helsearbeid
Forebyggende helsearbeid gir friske dyr, lavere antibiotikabruk og tryggere mat. For å lykkes må finansieringsordninger og rådgivningstjenester prioritere langsiktig helse, god velferd i tillegg til effektiv behandling av dyr. Dette bidrar til god folkehelse, økonomisk bærekraft og lavere miljøbelastning.
• Etablere en sektoruavhengig og tverrfaglig nasjonal Én helse-strategi
En nasjonal én helse-strategi bør samle arbeidet med antimikrobiell resistens, dyrehelse, zoonoser, matsikkerhet, folkehelse og miljø i en helhetlig ramme. Dette er avgjørende for å møte utfordringer som zoonoser, antibiotikaresistens, klimaendringer og fremtidige pandemier. Norge har i dag ingen samlet én helse-strategi, men har relevante enkelttiltak, blant annet innen antibiotikaresistens og zoonoseberedskap. Det finnes også samarbeid mellom sentrale aktører som Mattilsynet, Veterinærinstituttet og Folkehelseinstituttet. Likevel mangler en overordnet og forpliktende nasjonal strategi, slik flere andre land har etablert. En slik strategi vil styrke beredskap, samhandling og forebygging, og bidra til å oppfylle FNs bærekraftsmål, WHO/FAO sine anbefalinger og Norges forpliktelser under det globale helsesamarbeidet.
• Etablere beredskapslagre for kritiske innsatsfaktorer
Norge bør etablere beredskapslagre for kritiske innsatsfaktorer som medisiner til produksjonsdyr, råstoff som er nødvendig i fôr (selen, Vit E, etc) og også andre innsatsfaktorer som er kritiske for å opprettholde matproduksjon. Dette vil øke sannsynligheten av å kunne opprettholde matproduksjon i en krisesituasjon.
Veterinærprofesjonen ønsker å understreke behovet for følgende i fremtidens matsystem:
• Selvforsyning og distriktsutvikling: Uten veterinærdekning svekkes dyrevelferd, produksjon og trygghet i distriktene. Dette undergraver målet om økt selvforsyning og effektiv utnyttelse av norske ressurser.
• Folkehelse og veterinær samfunnsmedisin: Veterinærer har sentrale roller i forebygging av zoonoser, matsikkerhet og smittevern. Profesjonen bør i større grad inkluderes og anerkjennes som en del av samfunnsmedisinen og beredskapsstrukturen.
• Økt sirkularitet er et globalt ansvar: Norge har et ansvar for å bidra til et mer bærekraftig globalt matsystem. Vi kan gjøre dette ved å opprettholde lav antibiotikabruk, gode dyrehelsetjenester og styrke beredskapen. Det norske matsystemet har også et stort potensiale for økt sirkularitet og bedret ressursutnyttelse, på mange nivåer. For at dette potensialet skal kunne hentes ut, er det avgjørende man finner veier for sirkularitet som ikke samtidig resirkulerer smittestoffer og uønskede stoffer. Her spiller veterinær kompetanse en svært viktig rolle på veien mot et bærekraftig matsystem med økt sirkularitet under trygge helsemessige rammer.
• Styrke bærekraftskrav i handelspolitikken: Norge må jobbe for at matimport underlegges strengere bærekraftkriterier – særlig knyttet til antibiotikabruk, smittevern og dyrevelferd. Handelsregelverk må i større grad støtte opp under klima- og helsemål, og hindre at god dyrevelferd og bærekraft blir et konkurransehandikap for norske produsenter.
Et bærekraftig matsystem må være helhetlig og langsiktig. Veterinærprofesjonen besitter kunnskap som er avgjørende for å ivareta mattrygghet, folkehelse, dyrevelferd og (beredskap – og for å støtte opp under FNs bærekraftsmål både nasjonalt og globalt).
Vi takker for muligheten til å bidra og stiller oss til disposisjon for videre dialog.