Det norske matsystemet er sammensatt, og verdikjeden fra jord til bord gir grunnlag for den største fastlandsnæringen i Norge. Bonden skaper verdier i hele landet fra Agder i sør til Finnmark i nord og gjennom det pleier den
kulturlandskap som gir grunnlag for biologisk mangfold, bidrar til matsikkerhet og beredskap, levende bygder, og skaper betydelige verdier og grunnlag for næringsliv i hele landet.
Det er positivt at utvalgsarbeidet tar utgangspunkt i det norske matsystemet som har et annet utgangspunkt enn det globale matsystemet. Norske bønder møter andre utfordringer, og har andre forutsetninger enn kollegaer i andre land. Da må også matsystemet vurderes ut fra disse forutsetningene. Det norske matsystemet og den norske landbruksmodellen svarer samtidig ut noe av kritikken som har kommet mot det globale systemet som “ødelagt”. Derfor har vi lagt vekt på å beskrive den norske landbruksmodellen og mulighetene som ligger i den for et bærekraftig matsystem.
Innledningsvis vil vi peke på at det norske matsystemet er bærekraftig, og har forutsetninger for å utvikle seg videre på en bærekraftig måte. Norske bønder produserer trygg og god mat samtidig som de bidrar til verdiskaping i hele landet og vår felles beredskap. Bærekraftsarbeidet til Norges Bondelag bygger på vår egen bærekraftsstrategi med mål og tiltak knyttet til alle de 17 bærekraftsmålene: https://www.digiblad.no/norges_bondelag/baerekraftstrategi_2021-2030/
Trygg mat er grunnleggende og en av statens viktigste oppgaver. I Norge har vi et godt organisert landbruk, og et matsystem som involverer næringen på en god måte. Norske bønder ser fram til å bidra til den videre utviklingen av fremtidens matsystem.
Norge har et matsystem som bidrar til beredskap, levende lokalsamfunn og aktivt næringsliv i hele landet. Landbrukspolitikken skal ivareta flere mål, og det finnes allerede gode virkemidler og verktøy som former dagens matsystem. Disse gir oss også muligheter for fremtiden. Samtidig finnes det flere eksterne faktorer som kan påvirke fremtidens matsystem. Vi tar utgangspunkt i bondens perspektiv, med tilhørende muligheter, trusler og dilemmaer.
Norges Bondelag vil peke på følgende som viktige MULIGHETER for det norske
matsystemet:
1. Den norske landbrukspolitiske modellen
Den norske landbrukspolitiske modellen er vårt største fortrinn og mulighet i møte med fremtidens bærekraftige matsystem. Den bygger på de årlige jordbruksforhandlingene som gir bonden mulighet til å påvirke egne rammevilkår innenfor stortingets målsettinger, et tollvern som beskytter norsk jordbruksproduksjon, et juridisk rammeverk som legger rammene for
politikken og samvirkebaserte markedsordninger som balanserer produksjon og etterspørsel. Disse bygger opp under hovedtanken i landbrukspolitikken, å utnytte ressursene der de er gjennom å kanalisere støtte til kornproduksjonen på områdene som egner seg for korn, og tilsvarende for husdyrproduksjonen.
Jordbruksforhandlinger mellom næring og stat er det viktigste politiske verktøyet i den landbruksbaserte delen av matsystemet. Gjennom årlige forhandlinger styres jordbrukspolitikken for å tilpasse de politiske virkemidlene til landskapet. Det er det viktigste verktøyet for å forme framtidens bærekraftige matsystem. Forhandlingene er demokratisk forankret gjennom Stortingets behandling av stortingsmeldinger som setter de overordnede politiske målene, og gjennom Stortingets behandling resultatet fra jordbruksforhandlingene. Det er Landbruks- og matdepartementet som leder forhandlingene på vegne av staten, men også andre relevante departementer, som Finans- og Klima- og miljødepartementet deltar.
1.1 Jordbruksforhandlingene
Jordbruksforhandlingene reguleres av hovedavtalen for jordbruket inngått mellom staten og Norges Bondelag og Norsk bonde- og småbrukarlag i 1950.
FNs bærekraftsmål 17, som handler om samarbeid for å nå målene er tydelig på at bærekraftsmålene bare kan nås gjennom samarbeid på tvers av sektorer og landegrenser. Gjennom samarbeid mellom stat og næringsliv, som jordbruksforhandlingene er et godt eksempel på kan bærekraftige initiativ implementeres, styrkes og videreføres med høy grad av tillit i næringa og befolkningen. Når bonden får satt sitt preg på politikken vil det også være
lettere å implementere bærekraftige endringer på gårdsnivå. I tillegg til selve
forhandlingsperioden er det også nær kontakt mellom næringa og myndighetene gjennom oppfølging av avtalen gjennom hele året.
I store deler av Europa har vi de siste årene sett store bondedemonstrasjoner som konsekvens av manglende involvering i politikkutvikling, og for omfattende krav fra myndigheter. Den norske modellen der partene møtes rundt samme bord gir i kontrast til dette næringa mulighet til å påvirke innretning og oppnå de samme resultatene uten de negative konsekvensene. Slike forhandlinger forplikter også næringa til å ta tak i utfordringer.
I de årlige jordbruksforhandlingene forhandler staten og jordbruket ved
næringsorganisasjonene om målpriser på utvalgte produkter, tilskudd og politisk innretning av landbrukspolitikkens virkemidler. De gir mulighet til å styre utviklingen på landbruket gjennom økonomiske virkemidler og velferdsordninger. Slik styrker og utvikler jordbruksavtalen den økonomiske og sosiale bærekraften i landbruket. Forhandlingene er også en arena der staten kan stille krav til jordbruket. Dette skjer gjennom vilkår for å få tilskudd
og innretning på politikken i en mer klima- og miljøvennlig retning. Det meste av arbeidet med å få en mer bærekraftig landbruksproduksjon foregår nettopp i jordbruksforhandlingene, der myndigheter og næring samarbeider om ordninger som er effektive og tilpasset produksjonsvilkårene i Norge.
Bonden driver aktivt forvaltningsarbeid med mål om at gården skal overleveres i bedre stand til neste generasjon. Det er i kjernen av bærekraftsbegrepet. Jordbruksforhandlingene gir mulighet til å videreutvikle en bærekraftig jordbruksnæring. Jordbruksforhandlingene er et unikt verktøy for å forme og forankre fremtidens landbaserte matsystem. Gjennom aktiv deltaking i den praktiske politikkutformingen får næringsutøvere som kjenner utfordringer med et klima i endring og usikre markedssituasjoner på kroppen gi tydelige innspill på hva som trengs, samtidig som de holdes ansvarlig for å gjennomføre
avtalene jf. Hovedavtalen for jordbruket §4-2. Siden forhandlingen skjer hvert år gir de også mulighet til å justere kursen og legge inn nye problemstillinger som måtte dukke opp.
1.2 Tollvernet
Tollvernet for norske landbruksprodukter er forankret i handelsavtaler og verdens handelsorganisasjon, og gir grunnlag for en nasjonal matproduksjon. Med de naturgitte, klimatiske, topografiske og kostnadsmessige forutsetningene vi har er det essensielt å beskytte vårt eget nasjonale marked om vi skal opprettholde matproduksjon i hele landet. I møte med konkurranse fra eksportrettede markeder som Danmark, eller andre land på kontinentet ville
oppfyllelse av de landbrukspolitiske målene, et landbruk som gir beredskap og kan sikre trygg mat til forbrukeren vært svært vanskelig å oppnå.
Tollvernet sikrer en framtidig norsk produksjon, med høy kvalitet, strengere
produksjonsregler og mer bærekraftig produksjon enn de fleste av våre handelspartnere. Samtidig er tollvernet fleksibelt, og kan åpne opp for import når det ikke er norske varer tilgjengelig. Over 50% av tollinjene på landbruksområdet er allerede tollfrie, og rundt 80% av
importen av landbruksvarer skjer i dag til nulltoll.
Det ligger muligheter i de inngåtte handelsavtalene som vil være viktig for en utvikling av et bærekraftig matsystem. Særlig i de mest markedsutsatte produksjonene som frukt og grønt har man behov for en strengere beskyttelse av norsk vare for å utvide den norske sesongen og øke sjølforsyninga. Den politiske målsettinga om økt produksjon av frukt og grønt må følges opp
av politiske virkemidler som muliggjør avsetting i markedet.
I WTO-avtalen som regulerer handel mellom alle 164 medlemsland har man mulighet til å velge mellom tollsatser på importerte varer i kroner, eller i prosent. Viktige produkter for norsk landbruk i framtidens matsystem som epler, løk, og storfe har nå beskyttelse i kronesatser som har svekket seg vesentlig i verdi siden avtalens inngåelse i 1995. Vi har nylige eksempler på hvordan omleggingen fra krone til prosenttoll på potet og fire andre grønnsaker førte til økt norsk produksjon og dermed også en høyere sjølforsyningsgrad på varer vi har gode forutsetninger for å produsere. Et tollvern som legger til rette for å utnytte
ressursene våre reduserer risiko for produsenter av frukt og grønt, og gjør det mulig å øke produksjonen for varer som allerede er eksponert for stor risiko gjennom varierende avlinger og uforutsigbare kontrakter.
1.3.Det juridiske rammeverket
Det juridiske rammeverket rundt matproduksjonen sikrer blant annet at bonden selv eier og driver jorda. Matjord er en begrenset ressurs og må tas vare på i et bærekraftig matsystem. Eiendomsregelverket i konsesjonsloven og odelsloven er en forutsetning for den bruksstrukturen vi har i Norge, og viktig om vi skal utnytte ressursene i hele landet. Videre bestemmer jordlova at arealressursene skal disponeres ut ifra fremtidige generasjoners behov.
I det juridiske rammeverket ligger også overordnede mål om bruksstørrelse, som er med på å sikre familiebruket som bærebjelken i landbruket i hele landet. Melkekvoter sikrer melkeprodusenter i hele landet, samt avgrensede bruksstørrelser, og det er en tilsvarende målsetting med konsesjonsgrensene for svin og fjørfeproduksjonen. Gjennom en opprettholdelse av det juridiske rammeverket kombinert med aktiv landbrukspolitikk kan vi sikre landbruk i hele landet, og beredskapen som kommer med. Spredt bosetting og produksjon gir goder i et matsystem, som nærhet til verdikjeden. Samtidig
er en spredt produksjon viktig for å begrense potensiell spredning av dyresykdommer, og potensielt zoonotiske sykdommer. I våre dager er spredt produksjon også hensiktsmessig for å opprettholde størst mulig sjølforsyningsevne med et mer uforutsigbart klima og økt risiko for
ekstremvær.
1.4 Markedsordningene
Markedsordningene i jordbruket har til formål å balansere tilførselen av jordbruksvarer til markedet mot etterspørselen. Sammen med importvernet legger markedsordninger grunnlaget for at bonden skal kunne ta ut priser og ha forutsigbarhet i kontakt med markedet. Det er bonden som bærer kostnaden ved overproduksjon i markedet, og den har derfor også ansvaret
for markedsreguleringen. Denne administreres gjennom de bondeeide samvirkene. Det er prisfastsetting som skal være hovedvirkemidlet for å unngå overskuddsutfordringer, men midlertidige ubalanser i markedet kan håndteres gjennom markedsbalanserende tiltak. Balanseringen skjer gjennom markeds- og produksjonsregulerende tiltak, og sikrer at forbrukeren alltid skal ha tilgang på de varene landbruket kan levere uten at bonden blir
fanget i en ressursmessig kostbar overproduksjon som går ut over bondens inntektsgrunnlag og bidrar til matsvinn og dårlig ressursbruk. Et marked i balanse over tid er viktig for utviklingen til matsystemet. Bonden som skal
produsere mat er avhengig av å ha tilgang til et marked, og må ha forutsigbarhet for avsetting av sine produkter. Et marked med overproduksjon bidrar til lavere inntekt for bonden, samtidig som det er samfunnsøkonomisk dårlig bruk av begrensede ressurser. Norsk
matproduksjon er et nasjonalt system uten reelle muligheter for å eksportere overskudd. Det gjør at markedsbalansen blir ekstra viktig for bærekraften i det norske matsystemet. I et bærekraftig matsystem må ressursbruk stå i sentrum, da må maten gå til mennesker, og bonden må kunne ha tillit til at ressursene kan avsettes i et marked.
Markedsordningene bidrar til alle de tre dimensjonene av bærekraft. De sikrer bonden tilgang til markedet, og avsetting for varene, samtidig som de bidrar til god ressursbruk. De sikrer det sosiale aspektet ved at de gir bonden sikkerhet for avsetting, og de bidrar til miljømessig bærekraft ved at de hindrer sløsing med matvarer
2. Mattrygghet
Norske bønder driver landbruk langt nord, på relativt små arealer og med et kaldere klima enn de fleste bønder i Europa. Det gir helt særegne utfordringer og muligheter. Styrken på energien fra sola, temperatur og jordsmonn gir oss kort vekstsesong og lavere avlinger. Dyrkbar jord begrenses av naturgitte forhold. Gårdsbruk ligger der jorda ligger, over hele
landet for å dyrke små og bratte teiger som ligger spredt mellom fjord og fjell for å utnytte ressursgrunnlaget. Det gir konkurransemessige ulemper økonomisk sammenliknet med import av en del varer, men det gir fordeler for mattryggheten, dyrehelsa og det er viktig for sjølforsyning og matsikkerhet. Færre insekter, smittestoffer og planteskadegjørere trives i vårt
kalde klima. Det gjør at vi kan sprøyte mindre, og dyra blir utsatt for mindre smitte. Relativt små besetninger og store avstander bidrar også til redusert spredning av smittestoffer. Salmonellagarantien er et godt eksempel på hvordan godt arbeid med dyrehelse gjør at vi kan beskytte norsk produksjon og mattrygghet gjennom krav om salmonellafrie egg ved import, og er således et bevis på hvilke muligheter dette arbeidet gir.
Naturgitte forhold sammen med regelverk, samarbeidskultur og fordeling av risiko mellom bonden og myndigheter har bidratt til en god situasjon i Norge. Vi har friske dyr og planter. Norske veterinærmyndigheter har sammen med næringa hatt høye ambisjoner for dyrehelsa og mattryggheten i over hundre år. Kompetente bønder, næringsaktører, kunnskapsstøtte og
myndigheter utgjør den norske samarbeidsmodellen. Sammen med våre naturgitte forhold har systematisk arbeid for god dyrehelse gitt lavt smittepress og ugunstige forhold for sykdommer og skadegjørere. Friske dyr trenger ikke antibiotika. Derfor bruker norsk landbruk svært lite antibiotika.
Resistensutvikling mot antibiotika er en stor trussel mot både dyr og mennesker på verdensbasis. Situasjonen i Norge er god, og det må opprettholdes et strengt regelverk mot forebyggende medisinbruk.
I møte med dyresykdommer og zoonoser bidrar et spredt landbruk til redusert smittepress og fare for spredning. Dyr som står i mindre intensive systemer er mindre utsatt for stress og mindre smittepress. At vi har gårder spredt over store områder gjør også at smittepresset blir mindre mellom gårdene fordi luftavstanden er stor, og fordi mennesker sjeldnere beveger seg mellom mange enheter med smitte.
Et godt system for smittevern vil være stadig viktigere i et bærkraftig matsystem. Med et endret klima vil vi bli mer utsatt for dyresykdommer som er skadelig for dyr, men og sykdommer med zoonotisk potensiale. Vi har gode eksempler på hvordan godt samarbeid mellom næring og ansvarlige etater gir mattrygghet, som narasin-fri kyllingproduksjon, MRSA-fri svineproduksjon, samt fristatus for en rekke sykdommer man sliter med i Europa.
Norskproduserte varer utgjør sjelden smittekilde for sykdom hos mennesker. Arbeidet med redusert antibiotikabruk er og et godt eksempel på samarbeid mellom næring og myndigheter.
God dyrehelse henger tett sammen med dyrevelferd og friske dyr har det ofte godt. Gjennom å opprettholde god dyrehelse og -velferd vil vi kunne videreutvikle et sterkt konkurransefortrinn for norsk mat samtidig som bærekraften i matsystemet ivaretas.
Norge har gjennom sitt historiske fokus på dyre- og plantehelse en mulighet til å møte framtidens matsystem på en god måte. Vi må opprettholde og videreutvikle arbeidet for å møte utfordringer vi står ovenfor. Her er både avls- og rådgivningsorganisasjoner viktige partnere. Veterinærtjenesten og veterinærutdanningen i Norge vil også være viktig for å utvikle Norges fortrinn på dette feltet.
3. Sjølforsyning og beredskap
Verden er mer usikker nå enn for få år siden. Pandemi og krig i Europas kornkammer har gjort synliggjort sårbarheter i verdikjeder og verdenshandelen. Stadig flere ser nå verdien av en sterk nasjonal matproduksjon.
Produksjon av mat er produksjon av essensielle varer for alle folk. Statens viktigste oppgave er trygghet og tilgang til vann og mat. En nasjonal matproduksjon er derfor en nødvendighet både i kriser og fred. Produksjon av matvarer er og unikt på grunn av de biologiske begrensingene som ligger i de ressursene vi har, og produksjonens avhengighet av klimatiske
og værmessige forhold. Den løpende matproduksjonen er derfor den beste beredskapen og gir grunnlag for forsyning i kriser.
Gjennom stortingsmelding 11 har Stortinget gitt en klar bestilling til landbruket og matsystemet. Vi skal bli mer sjølforsynte på jordbruksvarer målt etter energiforbruk. Korrigert for fôrimport er vi i dag omtrent 40% sjølforsynte på jordbruksvarer. For å nå stortingets mål om 50% sjølforsyning på jordbruksvarer må produksjonen øke med 25%. En styrkning av
norsk produksjon på det nivået krever en sterk prioritering av norsk matproduksjon, og det krever budsjettmidler som kan legge til rette for investeringer i produksjonsapparat, areal og utvikling.
I en mer urolig verden må også matsystemet bygge opp om en sterkere nasjonal matproduksjon, slik også utvalgets mandat viser. Et økt politisk fokus på sjølforsyning og beredskap gir muligheter for matsystemet. Vi skal øke produksjonen av jordbruksvarer i Norge med 25%. Dette må skje på en måte som ivaretar bærekraften i matsystemet.
Gjennom bedre ressursutnyttelse og økt planteproduksjon til menneskemat og dyrefôr kan vi ta i bruk ressurser som i dag ikke utnyttes, øke dagens produksjon gjennom forskning og teknologiutvikling, og skape større verdier på ressursene som er spredt rundt i landet.
En økning i planteproduksjon må bygge på de forutsetningene vi har. Vi må utnytte utmarksressursene bedre til å produsere kjøtt og melk, og produsere mer korn og proteinvekster til mat og fôr på de arealene som muliggjør det. Prisnedskrivingstilskuddet er et viktig virkemiddel for å holde kornprisen på et høyt nok nivå for å gi lønnsomhet i kornproduksjonen. En stor andel av norsk kornproduksjon går til fôr fordi det ikke holder matkornkvalitet. Prisnedskrivningstilskuddet for korn bidrar gjennom dette til spredt
produksjon og verdiskaping videre i verdikjeden over hele landet. Det bidrar til høyere sjølforsyning gjennom økt norskandel i husdyrfôr. Norske husdyr som kan bearbeide gress fra ut- og innmark og andre planter som ikke har matkvalitet vil på grunn av vårt naturgitte utgangspunkt alltid være viktig for vår sjølforsyning.
Den aktive bonden møter hvert år utfordringer som den ikke møtte i fjor. Det kan være nye skadegjørere eller nye krav fra kunder eller myndigheter. Gjennom et godt rådgivningsapparat kan vi gjør bonden bedre i stand til å møte nye krav samtidig som den produserer høyere avlinger og bidrar til høyere sjølforsyning.
I Norge har vi god infrastruktur for formidling av kunnskap i landbruket. Det bondeeide rådgivingsapparatet jobber tett på både bonden og forskningen og gir oss en viktig mulighet når vi skal øke sjølforsyningen og matberedskapen samtidig som vi skal kutte klimagassutslipp. Formidlere av forskning som har tillit i næringa er en viktig suksessfaktor om vi skal bygge et mer bærekraftig matsystem.
4. Biologisk mangfold
Det biologiske mangfoldet i jordbrukslandskapet er diametralt motsatt av det vi finner andre steder. Mens det i andre økosystemer nettopp er menneskeskapte aktivitet som truer naturmangfoldet, er artene i jordbrukslandskapet helt avhengig av bondens skjøtsel og driftsmetoder. Årsaken er at disse artene er tilpasset et slettelandskap som ble skapt av ville
grasetere som ikke lenger finnes i vill natur. Ifølge Artsdatabanken er 936 truede arter negativt påvirket av opphørt drift i landbruket. Det verste som kan skje for disse artene er at bonden slutter og at landskapet gror igjen.
Jordbrukslandskapet er svært artsrikt. Det er ikke ute på jordstykkene vi finner det biologiske mangfoldet. Her er det monokulturer som skal gi gode avlinger. Det biologiske mangfoldet finner vi i mellomrommet mellom jordstykkene, på ugjødslede beiter og i seterlandskapet. Mellomrommet består av; åkerholmer, kantsoner, åpne grøfter, dammer, kantskog, alleer,
store løvtrær, veikanter, steinrøyser, jordhauger og driftsbygninger.
Ifølge Artsdatabankens rødliste for 2021 er totalt 397 truede arter antatt å være negativt påvirket av jordbruksaktivitet, da særlig oppdyrking og drenering. På den andre siden utgjør opphørt drift i landbruket en negativ påvirkning for hele 936 truede arter.
Miljøpåvirkning i vassdrag
Husdyrgjødsel og mineralgjødsel er avgjørende innsatsfaktorer for å oppnå gode avlinger og matsikkerhet. Nitrogen og fosfor er de næringsstoffene plantene trenger mest av for å vokse og for å oppnå ønsket kvalitet. Samtidig kan nitrogen og fosfor lekke ut i vassdrag og forårsake eutrofiering. I ferskvann er det fosfor som i størst grad bidrar til algeoppblomstring,
mens i brakkvann er det nitrogen som gjør mest skade. Dette ser vi for eksempel i Oslofjorden. For jordbruket er målet å husholdere med plantenæringen slik at den i størst mulig grad går til avlingene og i minst mulig grad lekker ut i miljøet.
Jordbruk er et åpent system. Husdyrproduksjon og planteproduksjon innebærer alltid en risiko for uønsket tap av næringsstoff til omgivelsene. Det er fra myndighetenes side iverksatt flere tiltak for å begrense miljøproblemer knyttet til avrenning av næringsstoffer til vassdrag. De viktigste er vannforvaltningsplaner i regi av vannforskriften, Oslofjordplanen,
gjødselbrukforskriften og miljøforskrifter med hjemmel i jordlova. For jordbruket er RMP og SMIL de viktigste verktøyene sammen med ny teknologi og økt kunnskap om jordarbeiding og gjødsling. God gjødselplanlegging, god praksis for håndtering av husdyrgjødsel, god praksis for jordarbeiding og presisjonsjordbruk er de viktigste tiltakene for å oppnå godt
vannmiljø.
5. Matproduksjon i tråd med samfunnets ønsker og myndigheters krav
Landbruket i Norge har unike forutsetninger for å levere mat som tilfredsstiller forbrukerens preferanser og samfunnets krav. Bonden produserer i dag trygg mat med god dyrevelferd, dyrehelse og lite medisinbruk, samt lite bruk av plantevernmidler. Dette er forutsetninger som
også legger til rette for en klima- og miljøvennlig produksjon. Dyr som er lite syke, og som bruker utmarksressurser er bra for klima og miljøet.
At landbruket til nå har levert på disse viktige parameterne i et bærekraftig matsystem viser at man er villige til å følge, og stå i front for utviklingen. Næringa er sjøl pådriver for dyrevelferdsprogrammer i visshet om at god dyrevelferd er viktig for dyra, for bondens arbeidsmiljø, og for at dyra skal produsere godt.
Tilliten til den norske bonden og til norsk mat er høy. Det viser blant annet undersøkelser foretatt av Matprat. Det er og viktig, fordi norsk landbruk skal kunne forsvare ressursbruken for samfunnet. Gjennom Kvalitetssystemet i Landbruket forvaltes merkeordningen Nyt Norge, som først og fremst er et opprinnelsesmerke, men som også stiller krav til produsentene om at produksjonen skjer med god dyrevelferd, og etter gjeldende regler. Slike
systemer er viktige for å opprettholde tilliten til næringa, og for å bygge preferanse for norske varer produsert på skikkelig vis.
I Norge har vi fra 2025 et mål om at 10% av landbruksarealet skal drives økologisk innen 2032. Økologisk landbruk har en viktig spydspissfunksjon for å utvikle bærekraftige driftsmåter som også kan tas inn i konvensjonell drift. Samtidig dekker den norske økologiske produksjonen et viktig marked som ellers hadde blitt dekket av import. I dag er norsk økologisk produksjon ca. 5% av norsk landbruksproduksjon. Dette er en viktig utviklingsmulighet.
Forbrukeren stiller krav til landbruket og at produksjonen skal være trygg, og et viktig fortrinn for norsk landbruk er den lave plantevernmiddelbruken. Jordbruket har allerede tatt i bruk integrert plantevern slik naturavtalen peker på. Gjennom plantevernregelverket plikter bøndene å gjøre andre aktuelle tiltak først, og begrunne hvorfor de eventuelt velger å bruke kjemiske plantevernmidler. Norge er blant de landene i verden som bruker minst
plantevernmidler per areal.
Bruk av plantevernmiddel er ofte nødvendig for å sikre god plantehelse og høye avlinger. Samtidig kan plantevernmiddel føre til skader i miljøet og gi helseplager. Klimatiske forhold, høyt kompetansenivå og et strengt regelverk gjør at Norge er blant de landene i verden som bruker minst plantevernmiddel per areal. For å få tillatelse til å bruke plantevernmidler må
den enkelte bonde ha autorisasjonskurs, føre sprøytejournal og gjennomføre funksjonstesting av spredeutstyr. Gjennom plantevernregelverket plikter bøndene å forsøke andre aktuelle tiltak før de tar i bruk plantevernmidler, og begrunne hvorfor de eventuelt velger å bruke kjemiske plantevernmidler. Statistisk sentralbyrå har beregnet at under halvparten av omsatt
mengde plantevernmiddel i Norge brukes i jordbruket. Det brukes betydelige mengder plantevernmidler i andre sektorer som private hager, grøntanlegg, vei, jernbane, m. fl.
Et landbruk som er beredt til å svare på forbrukerens og samfunnets krav står godt rustet for den videre utviklingen.
Oppsummert vil Norges bondelag peke på at det finnes mange muligheter for norsk jordbruk i årene som kommer. Vi ser særlig muligheter gjennom:
1. Et organisert jordbruk som i samarbeid med staten innenfor den landbrukspolitiske modellen kan implementere og forsterke bærekraftsarbeidet i jordbruket
1.1 Jordbruksforhandlinger som gir mulighet for utvikling i samråd med næringa.
1.2 Et tollvern som muliggjør et større norsk marked.
1.3 Juridiske rammevilkår som muliggjør spredt landbruk og ressursutnyttelse i hele landet.
1.4 Markedsordninger som reduserer risiko for bonden og sikrer avsetting er godressursutnyttelse.
2. Mattrygghet gjennom lite medisinbruk, lav plantevernmiddelbruk og god dyrehelse.
3. Politikere som setter sjølforsyning og beredskap på dagsordenen og ser behov for økt norsk matproduksjon. Utnytting av beiteressursene i utmark og grasproduksjon på arealer som ikke egner seg for kornproduksjon bidrar også til sjølforsyning og beredskap
4. Et landbruk og en beitenæring som bidrar til biologisk mangfold.
5. Mat produsert i Norge med høy tillit hos forbruker, og produsert etter forbrukere og myndigheters krav.
Norges Bondelag vil peke på følgende som viktige UTFORDRINGER for det norske matsystemet:
1. Bonden møter stadig større risiko
Bonden har i all tid vært utsatt for risiko fra ulike kanter, og med årene der gården har blitt større og større, øker også risikoen for bonden.
Bonden har en utsatt posisjon i verdikjeden, med flere eksterne faktorer som vanskelig lar seg kontrollere tett på seg. Fremover ser vi særlig en økt klimarisiko og markedsrisiko som store utfordringer for bonden.
1.1 Klimarisiko
Bønder har til alle tider forholdt seg til naturfare som; kulde, tørke, flom, erosjon og jordskred. Naturfare utgjør en trussel mot matproduksjon, bygninger og personell. Nå ser vi at slike hendelser inntrer oftere enn tidligere og klimaforskningen varsler mer ekstremvær i tiden framover. Bønder og landbruksnæringa jobber for å bli mer robuste mot ekstremvær. Dette gjelder for eksempel tiltak som bedrer kapasiteten på magasinering og dreneringen av vann i landskapet og muligheter for vanningsanlegg. Bevaring av myrer og våtmarker som kan holde igjen vann er viktig. Flere bønder erfarer at driftsbygninger og hus må flyttes for å være sikre mot flom og ras i framtida.
Fremover må vi tilpasse oss et varmere, våtere og villere klima. Et varmere klima og lengre vekstsesong gir noen muligheter som vi ikke har i dag, men det vil utfordre matsystemet og gi bonden store utfordringer i møte med mer uforutsigbare dyrkningsforhold.
Mer ustabilt vær og klima gjør jobben bonden skal gjøre for å produsere mat vanskeligere. Ekstremværhendelser som tørkesommeren i 2018 og Hans i 2023 viser både dimensjoner og kontraster i utfordringene bonden vil møte. Når slike værhendelser vil forekomme oftere i årene som kommer må og matsystemet forberedes på det.
Store ekstremværhendelser får akutte konskevenser for matsystemet i form av reduserte avlinger og økonomiske tap. Denne risikoen begrenses best ved å ha et spredt landbruk over hele landet. Endret klima og ekstremværhendelser får også store konsekvenser for bonden
som får reduserte avlinger. For å sikre produksjon på de enkelte brukene må det finnes sikkerhetsnett som ivaretar den enkelte bonden gjennom naturskadeerstatningsordningen og avlingssviktordningen.
Utvikling av plantemateriale vil være viktig i møte med klimaendringer. Vi har et sterkt fagmiljø for plantegenetikk i Norge. I møte med mer ekstremvær vil det være viktig å utvikle nye sorter som tåler mer ekstreme forhold, samtidig som vi tar i bruk dyrkningsteknikker tilpasset et endret klima.
Gjennom klimaavtalen mellom jordbruket og staten har jordbruket forpliktet seg til å kutte 5 millioner tonn CO2-ekvivalenter frem mot 2030. Det vitner om en næring som tar utfordringene på alvor, og som ønsker å gjøre noe med utfordringen. Gjennom klimatiltak på gårdsnivå bidrar bonden til å kutte utslipp samtidig som den forbereder seg på et mer uforutsigbart klima. Tiltak som bidrar til reduserte klimagassutslipp og økt klimatilpassing må være økonomisk bærekraftige for den enkelte bonden.
1.2 Markedsrisiko
Bonden lever i skjæringspunktet mellom politikk og marked. I en produksjon med lange ledetider og et marked med store svingninger er enkeltbonden svært utsatt. Norsk landbruk har gjennom samvirkeorganisering etablert viktige aktører i verdikjeden for mat som reduserer bondens risiko. Samvirker som har henteplikt i hele landet gjør det mulig å satse på melkeproduksjon både på Jæren og i Pasvikdalen i Finnmark. Slik gjør landbruket ressursutnytting i hele landet mulig. En slik risikoreduserende organisering av markedet for landbruksprodukter er imidlertid betinget store aktører som har dominerende posisjoner i verdikjeden.
Det er ikke alle produksjoner som har denne samvirkeorganiserte markedsreguleringen. For produksjoner som har mistet denne funksjonen ser vi en tydelig sentralisering av produksjonen til sentrale strøk, som i tilfelle med slaktekyllingproduksjonen der den samvirkebaserte markedsreguleringen ble avviklet i 2007. Det har ført til avvikling av
slaktekyllingproduksjon og bruksnedleggelser i distriktsjordbruket.
Grøntprodusenter opererer tett på markedet gjennom kontrakter med grossister som Bama og Coop. Etter at Gartnerhallen mistet grossistfunksjonen i 1997 ble ansvaret for markedsregulering gradvis overført til Grøntprodusentenes samarbeidsråd. Når markedsregulator ikke er en stor og tung aktør, mister man også muligheter for å drive markedsbalansering utover produksjonsplanlegging og prisjusteringer. Når det ikke finnes en
markedsregulator med henteplikt, må produsenten selv sørge for å få kontrakt med en grossist.
Det er utfordrende for matsystemet at den politiske målsetningen om økt frukt og grøntproduksjon kommer i en del av markedet der primærprodusentene bærer en særlig stor risiko. Styrket tollvern og stabile politiske rammevilkår er viktige tiltak for å møte denne utfordringen.
Samvirkemodellen styrker bondens posisjon i verdikjeden gjennom eierskap i selskapet. Men det er likevel utfordringer knyttet til verdikjeden for mat. De tre dagligvarekjedene sitter i dag med uforholdsmessig mye makt i verdikjeden for mat. Gjennom å etablere søyler i verdikjeden
har de begrenset kundegrunnlaget til industrien og derigjennom bonden, og de sitter i dag som portvoktere med kontroll over hvem som får tilgang til butikkhyllene. Flere regjeringer og offentlige utredninger har pekt på utfordringer med konkurranse i dagligvaremarkedet, men veksten bakover i verdikjeden har fortsatt uavhengig av politisk oppmerksomhet.
Samvirker som henter bondens produkter garanterer avsetting i markedet. Dette er en grunnpilar i distriktsjordbruket. Investeringshorisonten i husdyrproduksjoner er lang, og produsenten er avhengig av langsiktighet i sine leveranser. Et samvirkesystem som settes under politisk press vil derfor utgjøre en vesentlig risiko for bonden.
1.3 Politisk risiko
Utover den rene markedsrisikoen og politikkens påvirkning på bondens stilling i markedet opplever enkeltprodusenter løpende risiko for politiske endringer som påvirker rammevilkår og egen drift. Dette kan være endringer i regelverk, krav og innretning av landbrukspolitikken.
Matproduksjon skal skje etter krav fra politikere og markedet, men i implementering av nye krav er det viktig for den økonomiske bærekraften hos enkeltprodusenter og for sektoren at dette skjer med tilstrekkelig overgangstid. Det må være en politisk forståelse for at en langsiktig produksjon krever forutsigbarhet for produsenter.
Selv om landbruket ikke er omfattet av EØS-avtalen blir landbruket påført et stort antall reguleringer gjennom regelverk for blant annet plantevern og dyrevelferd. Norge har i utgangspunktet strengere regelverk enn EU på dette området, men vedtak dårlig tilpasset norske forhold slår uforholdsmessig ut for norske bønder. Et regelverk som er tilpasset store og åpne jordbrukslandskap får helt andre utslag i norske fjorder og daler. Nye reguleringer kan slik utgjøre økte kostnader og en stor politisk risiko for norske bønder.
2. Invasive arter og dyresykdommer
Fremmedartslista for Norge, som ble publisert av Artsdatabanken i 2023, viser at vi også i Norge har mange fremmede skadelige arter. Av 2342 risikovurderte fremmede arter er nærmere 20 prosent vurdert til å være såkalte høyrisikoarter. Blindpassasjerer følger med i varetransport, på og i biler, fly, tog eller båter, i skipenes ballastvann eller ballastsand. De kan
også følge med som forurensning i planter, plantejord, frøblandinger eller som parasitter på andre arter vi importerer.
Hønsehirse er eksempel på en fremmed art som jordbruket bruker store ressurser på å bli kvitt. Hønsehirsen har flere likheter med floghavre, som landbruksnæringa har utkjempet en årelang kamp mot. Planten finnes ikke opprinnelig i norsk natur og det er klimaendringer og fuglemat som får skylda for at hønsehirse nå etablerer seg som ugras på jordbruksarealene.
Jordbruket bruker store ressurser på å bli kvitt eller minimere denne typen ugress og vi må regne med at det kan komme nye typer ugras i tiden framover. Et annet eksempel er villsvin, som har status som fremmed art i Norge og er bærer av Afrikansk svinepest. Norge bruker store ressurser på å forhindre spredning og etablering av villsvin langs riksgrensa mot Sverige.
FN bruker utrykket «en helse» om sammenhengen mellom frisk jord, friske planter, friske dyr og friske mennesker. Vi opplever større press fra bakterier, virus, prioner og parasitter som smitter mellom ville dyrebestander og husdyrbestander. Dette ser vi for eksempel på fugleinfluensa og afrikansk svinepest. Vi registrerer også at klimaendringene fører til økte
mengder flått og fluemark i utmark som gir dårligere dyrevelferd for beitedyr.
Høypatogen fugleinfluensa er påvist flere ganger i Norge de siste årene uten at det har smittet til mennesker eller mellom mennesker. I USA ser vi i dag et omfattende utbrudd av høypatogen fugleinfluensa A(H5N1) som har spredd seg til melkekyr og videre til katter. I Folkehelseinstituttets vurdering fra juni 2024 vurderes risikoen for vedvarende smitte mellom pattedyr som stor, og risikoen for smitte fra dyr til menneske som liten, men økende ved
vedvarende utbrudd. Fremover ser vi det økte smittepresset mellom dyr og zoonotiske sykdommer som en utfordring for matsystemet globalt og nasjonalt.
3. Jordvern
Matjord er en ikkefornybar og svært begrenset ressurs. Ca. 3% av Norges landareal er matjord, med den mest produktive sentrert rundt de store byene våre. Dette gir grunnlag for arealkonflikter og setter matjorda under press. Det er gjennom de siste tiårene omdisponert store mengder dyrka og dyrkbar jord. Bare mellom 2005 og 2020 er det bygd ned i underkant av 100 000 daa dyrka jord og 100 000 daa dyrkbar jord (SSB).
I 2023 vedtok Stortinget en ny jordvernstrategi som strammet inn jordvernmålet betydelig til maks 2000 daa per år. Det er positivt at Stortinget strammer inn målet, men matjordas begrensa natur tilsier at man burde innføre en nullvisjon mot omdisponering av matjord, og at dette bare skjer når kritiske nasjonale interesser taler for det. Samtidig burde dyrkbar jord få et sterkere vern. I en tid der vi skal øke matproduksjonen vil dyrkbare arealer være en viktig ressurs. Politisk fokus om sjølforsyning og totalberedskap bygger opp under dette. Norges Bondelag ser utfordringer for jordvernet i årene som kommer. Med økende befolkningsvekst rundt byene ligger noen av de mest produktive jordbruksarealene utfordrende til. Kommuner
er i dag ansvarlige for omdisponeringsvedtak og kan gi dispensasjon fra jordlova. Norges Bondelag ser at en nasjonal planmyndighet i større grad vil kunne etterleve de nasjonale interessene som matjorda har.
4. Rekruttering og arbeidskraft
Mangel på arbeidskraft vil bli en utfordring for alle sektorer i årene som kommer som følge av en aldrende befolkning. Jordbruket er ingen unntak for denne utviklingen. Gjennomsnittsalderen på bonden er jevnt over økende samtidig som antallet bønder er synkende. For å kunne drive et bærekraftig matsystem trengs det jevn rekruttering av kunnskapsrike nye bønder.
I mange bygder har landbruket nådd kritisk masse for det som trengs for å opprettholde et godt produsentmiljø. Regjeringas egen rapport om arbeid med det bærekraftige matsystemet omtaler hvordan en «kritisk masse av produsenter og produsentmiljø bidrar til ivaretakelse av målet om landbruk i hele landet». Den omtaler og hvordan noen deler av landet, som Nord-
Norge har særskilte utfordringer med reduksjon i antall jordbruksbedrifter. Et bærekraftig matsystem som bidrar til beredskap og levende lokalsamfunn er avhengig av bønder som utnytter ressurser og skaper verdier i hele landet.
Unge bønder og ungdom som vil inn i landbruket peker særlig på utfordringer knyttet til dårlige velferdsordninger. De ønsker gjerne å drive gård, men vil og ha mulighet til å ta ferier med familien, følge ungene på fotballkamper, og de ser særlig behov for et sterkere sikkerhetsnett når en blir syk eller skal ha barn. Kombinert med varierende inntektsmuligheter
og skjøre produsentmiljø fører dette til utfordringer i rekruttering i næringa.
Oppsummert vil Norges Bondelag peke særlig på de følgende trusler for det norske matsystemet:
1. Bonden blir stadig utsatt for mer risiko, og har en utsatt plass i verdikjeden.
1.1 Klimaendringer gjør at bonden må tilpasse seg nye dyrkningsmåter og
forberede seg på mer ekstremvær.
1.2 Markedet for jordbruksvarer er komplekst og dagligvarekjedene har mye makt som de bruker til å overta større deler av verdikjeden.
1.3 Landbruket er en politisk næring, det gjeldende politiske flertallet må legge til rette for at bonden kan gjøre langsiktige investeringer.
2. Invasive arter og dyresykdommer vil utfordre oss mer i årene som kommer. Vi må være forberedt på å håndtere større utfordringer her.
3. Matjorda er utsatt plassert og kommer stadig i konflikt med utbyggingsinteresser. Vi må verne bedre om matjorda.
4. Samfunnet generelt vil få utfordringer med rekruttering av arbeidskraft. Jordbruket må rigges slik at ungdom vil inn i næringa.
Norges Bondelag vil peke på de følgende som viktige DILEMMAER for det norske matsystemet: Det norske ressursgrunnlaget og forbrukerpreferanser i utvikling
Norsk landbruksproduksjon er variert og begrenset av de ressursene vi har. Produksjonen foregår på 3% av landarealet vårt. Dyrkningsmuligheter er videre begrenset av et kaldt og vått klima, og store deler av matjorda egner seg best til å produsere fôr til drøvtyggere. Samtidig leverer den norske bonden nesten utelukkende til et nasjonalt marked. Det første dilemmaet vi
vil trekke opp er «det norske ressursgrunnlaget og forbrukerpreferanser i utvikling – hvordan leverer landbruket på det folk vil ha?»
Et bærekraftig matsystem må utnytte ressurser lokalt og foredle ressursene på en måte som skaper verdier og gir en bærekraftig ressursutnyttelse. Framtidige generasjoner skal kunne utnytte den samme jorda og oppleve at den kaster av seg de samme verdiene. Samtidig som det med et endret klima vil skapes noen nye muligheter for matproduksjon vil store deler av norsk matproduksjon være avgrenset til beitedyr som utnytter gress og produserer proteiner i form av melk og kjøtt.
Matproduksjon må være økonomisk bærekraftig for bonden Den norske bonden produserer også for et begrenset nasjonalt marked. Og selv i et bærekraftig matsystem vil man være avhengig av å få avsetting for varen for at det skal lønne seg å investere. Markedet er stadig i utvikling og forbrukerpreferanser blir stadig mer dynamiske med varierende kostholdstrender som markedsføres i sosiale medier. Dette kan også gi mindre forutsigbarhet for bonden som produserer i et langsiktig perspektiv. Et sunt og bærekraftig kosthold bør ta utgangspunkt i de matvarene som kan produseres i vår del av verden og samtidig være basert på helsefaglige råd
om ernæring.
Forbrukeren har også strenge krav til prisnivået på norsk mat. Selv om befolkningen i snitt bruker en liten del av inntekten sin på mat har økonomisk usikre tider ellers gjort at forbruker i større grad enn tidligere prioriterer pris når de handler i butikken. Når vi stiller krav til norsk produksjon er det viktig at politikerne og begrenser kostnaden for forbruker gjennom
budsjettfinansiering av kravene. Det er lite sammenheng mellom kravene forbrukeren setter til landbruksprodukt og betalingsviljen i butikk.
Etter utvalgets og FNs definisjon av et bærekraftig matsystem innebærer matsikkerhet både at mennesker skal ha tilgang til nok, trygg, sunn mat som møter ernæringsmessige behov og preferanser. Med det norske ressursgrunnlaget produserer norsk landbruk i dag ikke nok for å produsere alle jordbruksprodukt vi trenger, men den norske jordbruksmodellen legger til rette for å opprettholde jordbruksproduksjonen i alle deler av landet. Den må styrkes for å få til en økning av selvforsyningsgraden fra rundt 40 til 50%. Bonden produserer sunn og god mat, og tilpasser seg forbrukers preferanser så langt det lar seg gjøre. Likevel er det forbrukernes preferanser som til syvende og sist avgjør hvor høy sjølforsyningsgraden blir gjennom sine
valg i butikken.
De jordbrukspolitiske virkemidlene har og stor påvirkning på hva som produseres på den norske matjorda og må balansere behovet mellom å utnytte ressursene til det de kan brukes til samtidig som man ønsker å dekke en så stor del av markedet som mulig. Et sterkt tollvern for planteprodukter vil særlig være viktig om man skal utvide norsk planteproduksjon. Vi kan vise til at det i dag er enkeltprodusenter som har startet produksjon av både aprikos og vindruer. Samtidig er det norske tollvernet begrenset av de beskyttelsene vi forhandlet oss fram til i 1995, som i stor grad bygger på det vi kunne produsere den gang, hvor lang sesongen var, og hvor lenge vi kunne lagre produktene. Skal norsk produksjon ta en større andel av frukt- og grøntsortementet i butikken trengs det en sterkere beskyttelse av norsk
produksjon.
1. Økt sjølforsyning og utslippskutt
Landbruket har som første og eneste næring inngått en forpliktende klimaavtale med staten. Avtalen forplikter landbruket til å kutte 5 millioner tonn CO2 frem til 2030 gjennom reduserte utslipp og økt opptak av CO2. Avtalen ligger også til grunn at klimakutt ikke skal komme fra redusert produksjon, men ved å kutte utslipp per produserte enhet.
I 2024 vedtok Stortinget gjennom Stortingsmelding 11(2023-2024) at norsk sjølforsyning på jordbruksvarer skulle økes til 50% fra dagens 40%. I biologiske produksjoner kommer det alltid til å være biologiske utslipp. Vårt neste dilemma blir derfor: «Hvordan kan vi øke sjølforsyninga av norske jordbruksvarer samtidig som vi tilpasser oss et nytt klima og bidrar til utslippskutt?».
Det knappe jordbruksarealet som er i drift er spredt utover hele landet. Gårdsbrukene er tilpasset topografien og ligger der jordressursene gir muligheter for å dyrke mat. Det dyrkes korn på om lag en tredjedel av jordbruksarealet.
Grønnsaker, frukt, bær og poteter dyrkes på de klimatisk mest gunstige områdene over hele landet og utgjør 2,3 prosent av jordbruksarealet. Resten av jordbruksarealet er i all hovedsak kun egnet for produksjon av gras eller annet grovfôr. I tillegg utgjør 45 prosent av det totale landarealet utmarksbeiter av svært god eller god kvalitet.
Norge er blant de landene i Europa hvor beiteressursene i utmark betyr mest for landets matproduksjon og beredskap. Kun 3 % av Norges fastlandsareal er jordbruksareal. Dette er den laveste andelen for noe land i Europa. Samtidig har Norge gode utmarksbeiter av høy kvalitet på 45 % av fastlandsarealet. Det er helt grunnleggende for driften på gårdsbrukene i
Norge at sau og storfe om sommeren beiter i utmarka. Utnytting av beiteressursene i utmark er derfor en nasjonal interesse for Norge, og en stor del av sjølforsyninga vår må komme herfra.
Bonden kjenner konsekvensen av klimaendringer først og hardest. Det vil påvirke arbeidsforhold og avlingsnivå, og flere ekstremværhendelser vil gjøre risikoen ved matproduksjon større. Samtidig har vi et ansvar for egen matproduksjon, og et bærekraftig matsystem krever at vi utnytter de ressursene vi har. For Norges del betyr det at beiteareal må utnyttes. Jo mer fôr dyra henter der, jo større andel av de mest produktive grasarealene som
kan brukes til korn-, frukt- eller grøntproduksjon. Parisavtalen skal heller ikke, etter sine intensjoner gå ut over matproduksjonen. Norske bønder ser behovet og verdien av klimaarbeid i landbruket. Over 10000 bønder har registrert seg i landbrukets klimakalkulator og vil gjøre det de kan for å begrense egne utslipp.
En klimapolitikk for det bærekraftige matsystemet anerkjenner forskjellen mellom biologiske utslipp som kan begrenses gjennom god agronomi og klimatiltak, og fossile utslipp som kan elimineres. Jordbruket er fullt i gang med å redusere klimagassutslipp og øke opptak av karbon i jord tilsvarende 5 millioner tonn CO2 innen 2030 gjennom ulike tiltak som klimakalkulatoren, bedre fôring, bedre dyrehelse, avl, fossilfri maskinpark, fossilfri
oppvarming, bedre bruk av gjødsel, god agronomi, biogass, bruk av jorda som karbonlager og ny klimateknologi som gjør landbruket mer bærekraftig.
Norges Bondelag vil peke på at en fortsatt involvering av næringslivet i utforming av klimapolitikken i landbruket i tråd med bærekraftsmål 17 vil være viktig for å bevare legitimitet for politikken i næringa. Om man skal lykkes med å øke produksjonen samtidig som utslipp kuttes er en avhengig av å ha jordbruket med på laget. Det må lønne seg å gjøre klimasmarte valg, og det må lønne seg å utnytte ressursene på gården. Som det står i avtalen med staten må klimamålet for landbruket nås uten at produksjonen reduseres. Vi må redusere utslippene per enhet produsert.
Et bærekraftig globalt matsystem krever også at Norge tar ansvar for eget forbruk. Klimaendringene er en global utfordring og må også sees i global sammenheng. Når vi øker den norske produksjonen blir også belastningen på verdensmarkedet tilsvarende mindre. I tråd med bærkraftsmål 2 om å utrydde sult er det viktig at vi utnytter de nasjonale ressursene vi har til å produsere mat til egen befolkning.
2. Marked og produksjon
Når vi endrer matsystemet, enten gjennom endret produksjon eller endret etterspørsel, hvordan unngår vi lekkasje (produksjon eller karbon) som følger av forsinkelser i systemer eller dårlig oppslutning om politikken?
Matproduksjon er langsiktig biologisk produksjon med lange ledetider og
investeringshorisonter. Bønder er selvstendige næringsdrivende som tar
investeringsbeslutninger på bakgrunn av informasjon som finnes i markedet, i politikken, eller i samfunnet ellers. Når vi ønsker å endre matsystemet gjennom å økonomiske virkemidler for å endre produksjonen, eller gjennom tiltak for å endre etterspørselen må verdikjeden tilpasse seg.
3. Hvordan unngår vi lekkasjer som følger av forsinkelser i systemer eller dårlig oppslutning om politikken?
Som følger av endringer i markedet oppstår det gjerne hull som må dekkes av import. Om man ikke klarer å tette dette hullet med norsk produksjon som har høyere standarder for dyrevelferd og lavere klimagassutslipp oppstår det lekkasjer, karbonlekkasje, dyrevelferdslekkasje eller lignende. Dette skjer gjerne etter et velment vedtak med mål om et mer bærekraftig matsystem, men får negativ effekt. Vårt tredje dilemma blir derfor: Når vi endrer matsystemet gjennom produksjonen eller etterspørselen, hvordan unngår vi lekkasjer som følger av forsinkelser i systemer eller dårlig oppslutning om politikken?
Matsystemet kan endres både gjennom politikk og endringer i markedsetterspørsel. Når politikere endrer kostholdsråd, innkjøpskriterier eller landbrukspolitikken påvirker det balansen i markedet for jordbruksvarer. For bonden som står i skjæringspunktet mellom politikk og marked er det viktig at politikken henger sammen med etterspørselen. Det er lite
gunstig for bonden om det dyttes på politisk for å produsere en vare det ikke er sug i markedet etter, samtidig som det er lite gunstig å skape et sug i markedet om det fører til mer import. Importvernet er viktig for å hindre at krav for å bedre bærekraft i landbruket ikke kun fører til økt import av mindre bærekraftige og billigere varer. Med et godt tollvern har man rom for å
øke norske priser om det stilles strengere krav til bærekraft og dermed økte
produksjonskostnader.
Regjeringen har i sin strategi for økologisk landbruk satt et mål om at 10% av arealene skal drives økologisk innen 2032. Det er en økning fra i underkant av 5% i dag. Dette er et vedtak som vil kunne bidra positivt til det nasjonale matsystemet som beskrevet tidligere. Samtidig opplever produsenter av økologiske produkter at det ikke finnes betalingsvilje i markedet tilsvarende de økte produksjonskostnadene. En situasjon der en økt økologisk produksjon ikke kan hente en bærekraftig pris i markedet vil svekke den økonomiske bærekraften i den produksjonen og på sikt føre til at færre satser på økologisk produksjon. Tilsvarende, om etterspørselen øker raskt, vil produksjonen henge etter, og vi vil få importlekkasjer.
Et bærekraftig matsystem har en landbrukspolitikk som bygger på etterspørselen i markedet, og søker å dekke en så stor andel av det nasjonale markedet som mulig. Samtidig må også kostholdspolitikken bygges på det man har evne til å produsere nasjonalt. For Norges del betyr det at utmarksressursene må benyttes til produksjon av kjøtt og melk, og at vi må utnytte de jordressursene som kan produsere korn, frukt og grønt til å produsere det.
1. Styrke eksisterende ordninger
Norges Bondelag vil styrke jordbruksforhandlingene som verktøy for å utforme matsystemet i tråd med produsentene, og gjennom det styrke inntektsmulighetene til bonden for å bidra til økt rekruttering.
Bondens inntekt er et selvstendig mål i jordbrukspolitikken som styres av det til enhver tid gjeldende inntektsmålet, senest gitt i behandlingen av stortingsmelding 10 (2024-2025). Utover dette er også bondens inntekt det viktigste virkemiddelet for å utvikle norsk jordbruksproduksjon. Bonden er selvstendig næringsdrivende og vil maksimere sitt overskudd innenfor rammene av gårdens ressurser, landbrukspolitikken og markedets muligheter. Jordbruksforhandlingene er derfor en utmerket arena å utvikle den videre landbrukspolitikken og tilpasse den til framtidens matsystem.
Vi ser særlig at de sosiale ordningene i jordbruksavtalen kan utvikles videre, slik at flere ungdommer tiltrekkes bondeyrket. Vi er avhengig av å øke rekrutteringen for å opprettholde levende produksjonsmiljøer der disse nærmer seg kritisk masse. Jordbruksavtalen er også underfinansiert basert på målet om 50% sjølforsyning. Bønder har i flere år med sterk
kostnadsvekst utsatt investeringer for å begrense kostnadene i drifta. Når vi nå skal øke produksjonen krever dette en storstilt investering i driftsapparatet.
Bærekraftsmål 17 viser viktigheten av samarbeid mellom stat og næring for å nå FNs bærekraftsmål. Gjennom avtaleordningen i Norge har vi allerede en god arena der næring og stat sammen kan forplikte seg om reformer av matsystemet i en bærekraftig retning. At landbrukets klimaplan er bygget på samme tanke om samarbeid mellom stat og næring forsterker budskapet om at sektoren er villig til å forplikte seg om den selv får være med på å
utforme politikken.
2. Utnytte nye muligheter
Norges Bondelag vil ta i bruk rådgivningsapparatet bedre for å tidligere formidle forskning, ny kunnskap og ny teknologi til bonden, slik at matprodusenten er klar til å møte nye utfordringer som et endret klima, og at den bedre kan utnytte ressursene som finnes i jorda.
Jordbruket har gode forutsetninger for å tidlig ta i bruk kunnskap som gir et mer bærekraftig matsystem. Vi har sterke fagmiljøer i næringen og i akademia som er tett koblet på rådgivningsapparatet som bonden eier selv. Når veien er kort fra ny kunnskap til åkeren kan bonden utnytte sine ressurser bedre, produsere mat på en mer klimavennlig måte, og bedre sikre sine inntektsmuligheter. Framover vil også bonden møte helt nye krav til kunnskap i møte med klimaendringer og i krav fra myndigheter og kunder. Vi må sørge for at kunnskapen i rådgivingsapparatet kommer flere bønder til gode.
Framtidens matsystem vil være utfordrende og stille nye krav til bonden. Flere ekstremværhendelser og et mer ustabilt klima fordrer at vi utnytter de mulighetene som finnes. Investeringer i sortsutvikling og avlsarbeid vil være viktig for å møte disse utfordringene. Vi må ha potet- og kornsorter som tåler både flom og tørke bedre og husdyra våre skal bli mer klimavennlige.
Det utvikles spennende ny teknologi som kommer til å forme framtidens matsystem. Autonome kjøretøy og droner vil kunne gjennomføre arbeidsoppgaver som i dag krever tunge traktorer om få år. Vi har i dag fagmiljøer som er langt fremme i utviklingen av ny landbruksteknologi, og fremover må vi sørge for at de kan gjøre en jobb på norske jorder.
3. Styrke bondens posisjon i verdikjeden for mat
Markedet er bondens viktigste inntektskilde og et bærekraftig matsystem må sikre bonden en økonomisk bærekraftig framtid. Bondens markedsadgang må sikres gjennom en fortsatt samvirkebasert markedsregulering, et tollvern som beskytter norsk produksjon og en bedre regulert dagligvarekjede. Opprinnelsesmerking av mat er et viktig verktøy som gjør det mulig
for forbrukeren å ta bevisste valg. Det må stilles krav om opprinnelsesmerking i restaurant- og storhusholdningsmarkedet.
For å styrke bondens posisjon må vi bedre konkurransen i verdikjeden for mat gjennom å styrke lov om god handelsskikk og sikre et selvstendig dagligvaretilsyn, sikre like vilkår for leverandørenes merkevarer og butikkjedenes egne merkevarer, sørge for at rabatter produsentene gir dagligvarekjedene følger varen helt ut til forbruket og pålegge grossister å
betjene tredjepart til rimelige og ikke-diskriminerende vilkår.
Bonden bærer den økonomiske risikoen for ubalanse i markedet. Den samvirkebaserte markedsreguleringen er derfor et viktig prinsipp. Bonden som bærer den økonomiske risikoen må også ha ansvaret gjennom sine samvirker. Det er aktørene som sitter nærmest markedet som lettest og mest effektivt kan iverksette tiltak som får markedet i balanse igjen.
4. Styrket importkontroll
Tollvernet beskytter norsk produksjon mot priskonkurranse fra land med andre geografiske og topografiske forhold. Videre vekst i norsk produksjon er også avhengig av et fortsatt sterkt tollvern. Skal vi muliggjør større produksjon av nye produkter, for å tilpasse oss et nytt matsystem må også disse være under tollbeskyttelse. Regjeringen må bruke de virkemidlene
man har i dagens tollvern for å beskytte norsk produksjon, samtidig må man ved inngåelse av nye handelsavtaler ivareta behovene den norske produksjonen har.
5. Øke offentlige anskaffelser av norske produkter og bedre undervisning
Det offentlige er en stor innkjøper som kan styrke norsk matproduksjon gjennom sin innkjøpspolitikk. På Ørlandet flystasjon har forsvaret og andre offentlige aktører gått sammen om en avtale med jordbruket om innkjøp av lokal mat, med mål om å styrke det lokale matsystemet. Også oljebransjen har etter påtrykk gått inn for å kjøpe inn mer norske produkter.
Et bærekraftig matsystem krever at det offentlige tar ansvar og bruker sin innkjøpsmakt til å forbruke mer norske produkter. Det må åpnes mer for å dele opp anbudet slik at det er mulig for mindre leverandører å delta i konkurransen, og beredskap må være et legitimt hensyn å legge inn i anbudskriteriene sammen med lokale leveranser. Bedre merking av
opprinnelsesland i kantiner og andre deler av Horeca-bransjen kan også bidra til større omsetning av norske varer og mer opplyste forbrukere.
Undervisningen om mat og helse må styrkes og inkludere informasjon om hvordan hele matsystemet fungerer.
Matsystemutvalget er satt til å gjøre et viktig arbeid på et viktig felt. Det norske matsystemet er unikt, er i dag svært bærekraftig, og har allerede verktøy som kan brukes til å forme den framtidige utviklingen. Samtidig må vi utnytte nye muligheter og møte utfordringer på nye måter. Norges Bondelag er glade for å kunne gi innspill til den videre prosessen, og stiller seg disponibel om utvalget har videre spørsmål.