Universitetslektor i landbruk og klimakunnskap
Innspill til Matsystemutvalget
Mulighetene
De viktigste mulighetene for matsystemet i Norge og i verden de kommende 24 årene, ligger i en kunnskapsbasert utvikling med basis i endring av kostholdet og med hensyn til klima og naturens tålegrenser.
Først litt om motstanden mot endring av matsystemet:
Mange mennesker opplever det bestående som det tryggeste. I tillegg er det ofte mange som tjener på at det bestående forblir. Så sterk er summen av følelser og pengemakt for det bestående at viktige faresignaler blir ignorert.
Et eksempel på dette har vi fra hvordan FAO sin rapport World Agriculture towards 2030/2050 (2012) har blitt tolket og brukt av mange. Forfatterne hadde beregnet hvordan det samlede behovet for jordbruksvarer vil øke framover mot år 2050 dersom all utvikling fortsetter omtrent som før: En befolkningsvekst på 30 prosent, 2,5 gangers økning i verdensøkonomien målt i GDP, og inntekt pr verdensborger økes 1,8 ganger. Med disse forutsetningene viste FAO sin framskriving at jordbruket i verden måtte øke produksjonen med 70 prosent (figur 1.4 side 8), selv om altså befolkningen bare ville øke med 30 prosent. Årsaken var at etterspørselen etter kjøtt, melk og sukker, og dermed også korn til dyrefôr ville øke med økt velstand.
Mange har brukt denne rapporten som et bevis på at det bestående matsystemet kan og må øke produksjonen med nettopp 70 prosent fram mot 2050. Men, de færreste har lagt merke til at FAO var tydelig på at dette ikke var eller er mulig – på grunn av skader på natur, vann og jordbruksarealer, allerede observerte nedgang i avlinger, og klimaendringene som vil gi stadig økende problemer for både jordbruket over hele verden.
Altså, det bestående matsystemet i verden – som vi fortsatt har, det har ikke sjans til å levere nok mat til hele verdens befolkning framover mot 2050, og i hvert fall ikke innenfor naturens tålegrenser.
Derfor var det kanskje ikke så overraskende at FAO sammen med WHO i 2019, kom med rapporten Sustainable healthy diets, hvor de anbefaler et mer plantebasert kosthold med moderat forbruk av egg, melkeprodukter, kylling og fisk, og små mengder rødt kjøtt.
I 2019 kom også Eat Lancet kommisjonens rapport hvor 18 av verdens beste forskere på landbruk, fiskeri, natur, klima og kosthold hadde gjort en samlet beregning som viste hvordan verdens matproduksjon og kostholdet kan utvikles slik at alle mennesker kan få nok og sunn mat i 2050, samtidig som produksjonen holdes innenfor naturens tålegrenser. I 2025 kom en oppdatert versjon av Eat Lancet.
Eat Lancet kommisjonen av 2019 og 2025 dokumenterer at verdens matsystem allerede i 2010 var over naturens tålegrenser for utslipp av klimagasser, tap av biologisk mangfold og forbruk av fosfor. Forbruket av nitrogen var på naturens tålegrense i 2010, men ikke over. Kommisjonen viser så at det er mulig å både gi nok og sunn mat til alle mennesker i verden i 2050, og holde matproduksjonen under eller på naturens tålegrenser dersom kostholdet endres til Eat Lancet sitt anbefalte gjennomsnitt: «Planetary healthy diet». I tillegg til et slikt sunt og bærekraftig kosthold må verden også halvere matsvinnet, og effektivisere selve matproduksjonen med bærekraftige metoder. Dette burde jo være en gladmelding for verden – at det er mulig å gi nok og sunn mat til alle mennesker og holde produksjonen innenfor naturens tålegrenser framover mot 2050.
Men, allerede før publisering av rapporten var motkreftene i full gang med å spre tvil og drittpakker om rapporten, om forskerne bak den og ideskaperen, Gunnhild Stordalen.
Etter publiseringen ble det enda mer av dette. Og man kan vel konkludere med at de som ikke ville ha endring av matsystemet – de vant. Folk flest ble i tvil, og selv i rike land med høyt utdannede mennesker så ble det ingen endringer i kostholdet, ei heller i produksjonsmetodene.
De som trodde at det bestående matsystemet er det tryggeste – de levde videre i sin tro, og de som tjener på at matsystemet ikke endres, de fortsatte å gjøre det bra.
Men, fakta og kunnskap er heldigvis seiglivet. Nordisk ministerråd skjønte at det var behov for å fornye grunnlaget for nasjonale kostråd i de Nordiske landene, så de satte i gang det store prosjektet NNR 2023. Fire års arbeid fra hundrevis av forskere, ledet av den norske professoren Rune Blomhoff, ga rapporten Nordic Nutrition Recommendations 2023, med klare sine anbefalinger. Men allerede et par år før offentliggjøringen hadde motkreftene startet sitt arbeid. Tvil ble skapt, og tilliten til NNR 2023 ble forsøkt revet ned av særlig kjøttbransjen, av fagpersoner med de forskjelligste «hatter» og motivasjoner, og den vanlige folk flest sin tro på at det bestående er bra.
De samme kreftene trådde til igjen for å skade tilliten også til de nye norske kostrådene når disse kom i august 2024.
Det er særdeles uheldig for samfunnet at sterke krefter gjør det de kan for å skape tvil om hva som er et sunt og bærekraftig kosthold, men minst like ille er at denne kritikken fører til at folk flest og mange politikere ledes til å tro at det matsystemet vi har i Norge og i verden nå er bra for helsen, er bærekraftig, og kan gi nok mat til verdens befolkning i 2050. Det er feil på alle tre punkter.
Hvor bra eller dårlig er så det norske matsystemet:
Det er godt dokumentert at folkehelsen i Norge er dårligere enn den vil bli dersom befolkningen følger kostrådene, og samfunnet vil spare 250-300 milliarder kroner i helsevesenet hvert år. I tillegg har jordbruket betydelige utslipp av klimagasser, og det mange ikke vet er at norsk jordbruk, på samme måte som fiskeoppdrett egentlig er i minus, fordi det går langt mer matenergi inn i produksjonen enn det vi får ut.
Ved bruk av åpne kilder som Landbruksdirektoratet, Animalia, Nyt Norge og Statistisk Sentralbyrå har jeg beregnet Norsk landbruk sin samlede produksjonen av TJ matenergi til i gjennomsnitt 9169 TJ pr år for de siste 5 årene. Til den produksjonen brukte jordbruket snaue 10 millioner dekar jord og diverse driftsmidler, pluss at det ble importert mye kornråvare fra andre land – hele 910 000 tonn i snitt. Hvis man erkjenner at der det i land lenger sør dyrkes soya, hvete, mais, havre eller oljevekster som vi importerer og bruker til dyrefôr, der kan det dyrkes mat til mennesker, da må den mengde TJ som er i det importerte fôret trekkes ifra det antall TJ som norsk jordbruk produserer pr år. Dette er et perspektiv som jeg regner med at Matsystemutvalget vil ta på alvor med sitt mandat om også å bidra til at det globale matsystemet blir mer bærekraftig. Et forsiktig anslag på 13,9 MJ pr kg i snitt for de 910 000 tonn av de nevnte matvarene, gir en total på 12649 TJ i de kraftfôr råvarene som importeres til jordbrukets husdyrhold i Norge hvert år.
Det enkle regnestykket for jordbrukets egentlige sjølforsyning blir da slik:
9169 TJ fra norsk jordbruk – 12649 TJ i importert kornråvare = – 3478 TJ pr år.
Altså norsk sjølforsyning fra jordbruket er ikke bare lav, den er egentlig negativ, og det er også proteinregnskapet for norsk jordbruk.
Det brukes mye kornråvarer som dyrefôr. Det brukes nå ca 6 kg kornråvare pr kg kjøtt fra ammekubesetninger, 5 kg kornråvare pr kg kjøtt fra melkekubesetninger, 3,5 kg kornråvare pr kg grisekjøtt, og 2,5 kg kornråvare pr kg kyllingkjøtt. Norsk lakseoppdrett bruker ifølge Mittenzwei sin rapport til utvalget, omtrent like mye som kylling oppdrett, nemlig 2,5 kg kornråvarer pr kg solgt laks.
2,5 kg kornråvare pr kg kylling eller laks høres ikke så mye ut, men da glemmer vi at korn og kraftfôr er konsentrert matenergi med lavt vanninnhold.
Matenergiregnskapet for husdyrproduksjonene våre er slik: Det går omtrent 9 ganger så mye matenergi inn til kylling og laks som vi får igjen i kjøtt og fisk, 10 ganger så mye matenergi inn til gris som vi får igjen i grisekjøtt, og hele 17 ganger så mye matenergi inn til ammekubasert kjøttproduksjon som vi får igjen i kjøttet. I tillegg må storfe som kjent ha både gras og beite.
Mulighet 1. Kostrådene:
Den viktigste muligheten for Matsystemutvalget ligger i Helsedirektoratets kostråd. Alt som kan gjøres for at befolkningen følger disse vil ha stor verdi for folkehelsen, gi flere gode leveår for befolkningen, og redusere kostnader i helsevesenet med hundretalls milliarder hvert år. Dersom utvalget kan vise veien som får befolkningen til å spise i tråd med kostrådene og etterspørre norske råvarer, så vil dette også åpne for store muligheter for norsk jordbruk og fiskeriene.
Med kostrådene så vil etterspørselen etter kjøtt fra storfe og sau bli halvert, og melkevarer reduseres med 38 prosent i forhold til dagens forbruk. Dette vil frigjøre betydelige ressurser i form av arbeidstid og penger. I følge Mittenzwei 2025: Subsidier i norsk jordbruk, ble kjøtt fra storfe i 2023 subsidiert med 108 kr pr kg, og sauekjøtt med 323 kr pr kg. Til sammenligning ble svinekjøtt subsidiert med 6 kr og kylling med 2 kr pr kg. Fagbladet Norsk Landbruk hadde i 2023 en artikkel om arbeidsforbruket i norsk jordbruk. Den viste følgende arbeidsforbruk pr kg vare: Korn 13 sekunder, Potet 23 sekunder, Kyllingkjøtt 33 sekunder, Melk 42 sekunder, Svinekjøtt 1 minutt og 36 sekunder, Storfekjøtt 16 minutter, og Sauekjøtt 29 minutter.
Mulighet 2. 90 prosent sjølforsyning med mathvete:
Den største muligheten for økt norsk sjølforsyning og matsikkerhet ligger i økt produksjon og bruk av norsk mathvete. Vi har arealene som trengs. Det som mangler er 1. Høy nok pris på mathvete til bonden, 2. Sortering og lagring av norsk mathvete etter sort- og kvalitetsgrupper, og 3. lagring av mathvete fra et godt år til bruk i et senere dårlig avlingsår. Hvis nødvendig kan man i tillegg lette på det som nå er svært høye krav til teknisk kvalitet for mathvete.
Arnoldussen et al 2014 sin rapport Økt matproduksjon på norske arealer, er kanskje det nærmeste vi kommer en konsensusbeskrivelse for mulighetene i norsk landbruk. Alle de store forskningsinstitusjonene hadde fagfolk med i arbeidet. Rapporten dokumenterer at Norge har 785 000 dekar som er egnet for dyrking av mathvete. Norge bruker nå om lag 404 000 tonn mathvete pr år. I perioden 2020 til og med 2024 leverte norske bønder 162 000 tonn mathvete pr år i gjennomsnitt. Importen av mathvete til mel var på cirka 104 000 tonn pr år i snitt for samme periode, og importen av mathvete i halvfabrikat bakevarer tilsvarte om lag 140 000 tonn mathvete pr år.
Matkorninitiativet sier og dokumenterer at Norge kan være 90 % sjølforsynt med mathvete. Med avling på 500 kg mathvete pr dekar vil 90 % sjølforsyning med mathvete kreve et areal på 727 000 dekar, og det er absolutt innenfor de 785 000 dekar som Arnoldussen et al sa at er egnet for hvete i Norge. Matkorninitiativet har vist hvordan et forskningsbasert opplegg for sortering og lagring av norsk mathvete etter sort- og kvalitetsgrupper kan tas i bruk for å sørge for at produksjonspotensialet for norsk mathvete blir utnyttet. https://brodogkorn.no/fakta/slik-kan-vi-styrke-norsk-selvforsyning/.
Det er også nødvendig at håndtering av mathvete forbedres slik at vi kan og vil lagre gode avlinger i et år, til senere svake avlingsår. Dagens system er slik at vi bruker det som bakerne vil ha av norsk mathvete i løpet av vinteren, og resten blir «prisnedskrevet» og brukt til dyrefôr. Slik gikk det for eksempel etter kronåret for mathvete i 2022. Da var det overskudd av norsk mathvete, og det hadde vært veldig smart å lagre mathvete til eventuelt behov etter dyrkingssesongen 2023, men systemet gjør ikke det. Systemet prisnedskriver og flott norsk mathvete ble brukt til dyrefôr. 2023 ble så et meget dårlig år for norsk mathvete, og vi hadde ikke noe av den fine 2022-mathveten på lager. Dermed ble det stor import av mathvete høst og vinter 2023-24.
Mulighet 3. Norske erter og åkerbønner til mat:
En annen betydelig mulighet er at Norge kan være sjølforsynt med erter og åkerbønner til mat. Kostrådene har ikke tallfestet anbefaling for hvor mye erter eller åkerbønner som vi bør spise, de bare sier at vi bør spise en god del, og betydelig mer enn i dag. Eat lancet kommisjonens rapport av både 2019 og 2025 anbefaler cirka 75 gram tørre bønner pr dag for voksne. Alt som dyrkes av erter og åkerbønner i Norge i dag – det går til dyrefôr, men norske erter og åkerbønner er utmerket mat, og meget anvendelig til mange gode matretter. Den ovenfor nevnte rapporten Økt matproduksjon på norske arealer viste at vi har 301 000 dekar som er godt egnet til erter og åkerbønner. Hvis vi får i gang en matkjede fra produksjon til forbruker, og unge som voksne og eldre i Norge nyter 50 gram erter eller åkerbønner pr dag i gjennomsnitt, så trenger vi å dyrke dette på cirka 250 000 dekar med avlinger på 400 kg pr dekar. Arealene har vi, agronomien er kjent, og ikke mer komplisert enn hvetedyrking. I tillegg er det ikke nødvendig med nitrogengjødsel til erter og åkerbønner.
Mulighet 4. Mer mat fra norsk jordbruk:
Rapporten Økt matproduksjon på norske arealer viser at Norge egentlig har 5,6 mill dekar matjord egnet til korn, potet og grønnsaker. Forskerne har så lagt inn agronomiske gode vekstskifter og kom til at det kan dyrkes 3,6 mill dekar korn, erter, åkerbønner, oljevekster, poteter, grønnsaker, frukt og bær i Norge hvert år.
Hvis tilskudd, priser, lagring og videreforedling er på plass kan vi hvert år ha følgende dyrking av matvekster på disse arealene: 730 000 dekar mathvete som i gjennomsnitt over år kan gi oss 90 prosent sjølforsyning med mathvete. 250 000 dekar erter og åkerbønner som kan gjøre oss bortimot selvforsynt med slike belgvekster. 368 000 dekar grønnsaker på friland er en firedobling av areal og produksjon og gjør det mulig å nå sjølforsyning på mange kulturer. 2 100 000 dekar havre og bygg er like mye som vi har dyrket pr år de siste fem årene. 27 000 dekar oljevekster som de siste 5 år. 130 000 dekar potet, også på samme nivå som siste 5 år. Summen av dette blir 3,6 mill dekar.
Men, hvorfor opprettholde dyrkingen av bygg og havre på dagens nivå når forbruket av kraftfôr til jordbrukets husdyr kan halveres med kostrådenes halvering av rødt kjøtt og 38 prosent reduksjon av melkeproduksjonen?
Dette er et alternativ vi har. Vi kan halvere både norsk produksjon av bygg og havre til dyrefôr, eller vi kan opprettholde norsk produksjon og fase ut importen.
Mulighet 5. Fase ut importert kraftfôr:
Det å fase ut avhengigheten av importert kraftfôr råvare vil uansett være klokt, gitt sannsynligheten for at prisene kommer til å stige og tilgjengeligheten vil bli stadig vanskeligere etter hvert som klimaendringene øker skaden på jordbruket i land vi i dag importerer fra. Da kan det være bedre å opprettholde norsk produksjon av korn til kraftfôr. Ekstensivering av drøvtyggerhold er i tillegg et nyttig tiltak som kan opprettholde sysselsetting og redusere forbruket av kraftfôr ytterligere.
Med den mulige økningen i produksjonen av mathvete, erter og åkerbønner, og grønnsaker, så øker vi jordbrukets produksjon av matenergi fra dagens 9169 TJ til 11947 TJ pr år, selv om produksjonen av rødt kjøtt er halvert og melkeproduksjonen redusert med 38 prosent. Legger vi så til effekten av 210 gram mer fisk pr uke så er den norske andelen av matenergi til befolkningen på hele 12331 TJ pr år.
Med en halvering av forbruket av rødt kjøtt og 38 prosent lavere forbruk av melkevarer, så er vi ikke så langt unna at vi kan fase ut avhengigheten av importert kornråvare til kraftfôr. Får vi til det så har vi økt norsk jordbruk sin sjølforsyning fra minus 3478 TJ til pluss 12331 TJ pr år.
Mulighet 6. Kraftig reduksjon i jordbrukets utslipp av klimagasser:
En viktig mulighet som endring av kosthold og landbruksproduksjon til kostrådene, er at utslippene av klimagasser fra landbruket kan reduseres betraktelig. Miljødirektoratets Klimatiltak 2026 dokumenterer at dersom befolkningen følger kostrådene vil landbruket utslipp av klimagasser reduseres med 2,1 mill tonn CO2-ekv i 2035 i forhold til i dag.
Utfordringene:
Utfordring 1. Klimaendringene skader verdens brutto matproduksjon:
Framover mot 2050 er det mest sannsynlig av verden får to graders global oppvaring i forhold til førindustriell normal. I rapporten En framtid du ikke vil ha – FIFI 2015, har jeg begrunnet hvorfor jordbrukets brutto matproduksjon i verden mest sannsynlig vil bli redusert med mer enn 20 prosent på grunn av klimaskader ved to graders oppvarming. Land i tropiske og subtropiske områder får større avlingsreduksjoner enn land i temperte områder. Dette er også beskrevet av Forsvarets forskningsinstitutt sin rapport Matsikkerhet i et klimaperspektiv, og Miljødirektoratets Utredning om konsekvenser for Norge av klimaendringer i andre land. Også i Norge har vi merket økende klimaproblemer for jordbruket. 2018, var så langt det verste med 50 % lavere avlinger av korn og gras enn normalt i store deler av landet, og 2023 var bare litt bedre med 30-40 prosent lavere avlinger, men så kom 2022 som var et alle tiders rekordår. Altså variasjonen i avlinger mellom år øker allerede merkbart i Norge. Slik er det i minst like stor grad i resten av verden.
Utfordring 2: Mellom 1 og 2 milliarder flere mennesker skal ha nok og sunn mat:
Det bor som kjent langt flest mennesker i tropiske og subtropiske deler av verden. Vi kommer til å være mellom 1og 2 milliarder flere mennesker enn i dag før 2050. Det første som blir utfordring for norsk jordbruk vil bli økende priser på kraftfôr-råvare. Dette har vi allerede. Deretter vil prisen på mathvete også stige i verdensmarkedet. Det tar mange år å omstille og utvikle det norske matsystemet til å redusere vår avhengighet av importert kornråvare til kraftfôr, og øke norsk sjølforsyning av mathvete, erter og åkerbønner. Dersom Norge velger å ikke starte omstilling og utvikling av kosthold og egen matproduksjon nå, vil vi få en ekstremt vanskelig situasjon og enda vanskeligere omstillingsprosess når prisene på kornråvare til kraftfôr og mathvete begynner å stige om 5, 8 eller 10 år.
Utfordring 3: Økende problemer for import av mathvete:
Et viktig aspekt her er hva man kan forvente av prisutvikling på mathvete vil bli på verdensmarkedet dersom produksjonen synker til godt under etterspørselen. Lederen ved Agri Analyse, Christian Anton Smedshaug sa følgende da jeg intervjuet han om dette til ovenfor nevnte rapport: «Da vil prisene stige voldsomt, men pris-stigningen vil sannsynligvis bli stanset på en dobling eller firedobling, slik som i riskrisen i 2008, ved at de landene som har hvete å selge tar full kontroll over eksporten og prisene. Pris og hvilke land som får kjøpt vil da avgjøres ut ifra politiske vurderinger», sa Smedshaug. Norge er et lite land, og vi har ikke mye å tilby et land som har hvete å selge, annet enn penger. Egypt er en av verdens største hveteimportører. Hvis Egypt kan tilby politiske verdier i Midtøsten kan det lett føre til at de får kjøpe hvete og ikke Norge, i en slik situasjon.
Norge importerer nå om lag 244 000 tonn mathvete pr år som korn og halvfabrikat bakevarer, og i de senere år har vi bare produsert 160 000 tonn mathvete pr år i gjennomsnitt. Ser man dette i forhold til Smedshaug sine ord ovenfor så er det ikke bare en utfordring, men et alvorlig problem for norsk matforsyning framover mot 2050, dersom vi ikke øker vår egen produksjon av mathvete, og forbedrer det norske systemet for håndtering, lagring og bruk av norsk mathvete.
I tillegg til klimaendringenes skader på jordbruksproduksjonen så ser det ut til at det neppe blir mindre av politiske motiverte konflikter i verden i de tiårene vi har foran oss. Summen av dette kan være så farlig for Norge at vi har alt å tjene på å starte en klok omstilling av jordbruket nå.
Utfordring 4. Avhengighet av importert kornråvare til dyrefôr:
Det er en stor utfordring for det norske matsystemet at vi har økt jordbrukets avhengighet av importert kornråvare fra 378 000 tonn i år 2000 til 976 000 tonn i 2024 – en 2,5 gangers økning.
I kapitlet om muligheter viste jeg hvordan dagens jordbruk egentlig har negativ sjølforsyning dersom man innser at der det i andre land dyrkes kornvarer som vi importerer til dyrefor, der kunne det vært dyrket mat til mennesker.
Utfordring 5. Beregne sjølforsyningsgrad korrigert for importert fôr riktig for nå og til 2050:
Sjølforsyningsgrad er summen av matenergi som leveres til det norske folk fra norsk jordbruk og fiskeri, delt på den totale mengde matenergi som befolkningen konsumerer i løpet av et år. Dette multipliseres med 100 og dermed får vi Sjølforsyningsgraden oppgitt som prosent.
Hvis man tar med forbruket at importert kraftfôr inn i beregningen ovenfor da burde man få Sjølforsyningsgrad korrigert for importert fôr. Når det er mer matenergi i de kornråvarene vi bruker inn i jordbrukets husdyrhold så blir denne Sjølforsyningsgraden korrigert for importert fôr naturlig nok også negativ. Den blir minus 16 prosent.
Da er det en utfordring at når man bruker de samme tallene inn i Nibio sin formel for Sjølforsyningsgraden korrigert for importert fôr så får man et positivt svar, nemlig 37,6 prosent i snitt for årene 2020-2024.
Nibio har brukt denne samme formelen for Sjølforsyningsgrad korrigert for importert fôr, i mange år, men nå – og særlig i årene som kommer, så vil jeg tillate meg å hevde at Nibio sin formel er et dårlig styringsverktøy for jordbrukspolitikk og matsikkerhet – særlig i et globalt bærekraftperspektiv.
Det kan hende at Matsystemutvalget bør vurdere om det er tjent med å bruke Nibio sin formel for sjølforsyning korrigert for importert fôr i sine beregninger, og som grunnlag for konklusjoner.
Norsk jordbruk produserer om lag 9169 Terrajoule (TJ) matenergi totalt i alle matvarer av hvete, melk, kjøtt, egg, grønnsaker, poteter, frukt og bær pr år. Til jordbrukets husdyrhold importerer vi nå cirka 910 000 tonn soya, maisgluten, havre, bygg, hvete og raps pr år (gjennomsnitt 2020-2025), og hvis man som tidligere nevnt erkjenner at der disse vekstene kan dyrkes til dyrefôr, der kan det dyrkes mat til mennesker, da representerer 910 000 tonn kraftfôr råvare egentlig 12649 TJ matenergi. 910 000 tonn kraftfôr råvare med høy andel proteinvekster er mat nok for 3,5 millioner mennesker hvert år.
Nibio sin formel for Jordbrukets sjølforsyningsgrad korrigert for importert fôr, er basert på den forutsetningen at alt vi importerer av kraftfôrråvare ikke kan brukes til mat, og at arealene hvor det dyrkes kraftfôrråvare heller ikke kan brukes til å dyrke mat til mennesker. Den første forutsetningen er bare delvis riktig. Den andre forutsetningen er definitivt feil. Der Brazil dyrker soya til dyrefôr, der kan det dyrkes soya til mat. Der det dyrkes mais eller hvete til dyrefôr der kan det dyrkes mais, hvete eller mye annet av mat til mennesker. Det meste av råvarene til norsk kraftfôr kjøper vi fra land i tropiske og subtropiske områder. Dette er også de områdene som allerede er mest utsatt for klimaendringenes skader på jordbruket, og der klimaskadene kommer til å øke.
Jeg viser her noen eksempler på hvorfor jeg mener at Nibio sin formel er et lite egnet hjelpemiddel for Matsystemutvalget og andre som arbeider med utvikling av det norske matsystemet:
Eksempel 1: Dersom Matsystemutvalget spør Nibio hvordan Sjølforsyningsgraden korrigert for importert fôr blir hvis Norge kutter all produksjon av egen norsk kraftfôr råvare og dobler importen av kraftfôr råvare, så vil Nibio basert på sin formel si at Sjølforsyningsgraden korrigert for importert fôr bli bare cirka 5 prosent lavere enn i dag. Og det til tross for at norsk produksjon av korn da er redusert med om lag 1 mill tonn. Importen av kraftfôr råvare (soya, hvete, raps, bygg og havre) vil da være på hele 2 mill tonn pr år og det er matenergi nok til bortimot 7 millioner mennesker pr år.
Eksempel 2: Dersom Utvalget spør Nibio hvordan Sjølforsyningsgraden korrigert for importert fôr blir hvis Norge kutter ut all import av kraftfôr råvare og dobler egen produksjon av kraftfôr med nydyrking ekstra gjødsling med mer, så vil Nibio sin formel gi at Sjølforsyningsgraden korrigert for importert fôr blir bare cirka 5 prosent høyere enn i dag.
Eksempel 3: Dersom Utvalget spør Nibio hvordan Sjølforsyning korrigert for importert fôr blir hvis Norge øker egen produksjon av mathvete med 100 000 tonn pr år og øker importen av hvete til dyrefôr med 100000 tonn, så vil Nibio sin formel gi at Sjølforsyning korrigert for importert fôr blir cirka 10 prosent høyere enn i dag, selv om vi altså importerer akkurat like mye hvete. Man har bare byttet import av mathvete med import av fôrhvete.
Eksempel 4: Under tittelen «Samfunnsøkonomiske virkninger» av tiltak J01 i Miljødirektoratets Klimatiltak 2026, vises Nibio sine tall for hvordan selvforsyningsgrad og selvforsyningsgrad korrigert for importert fôr, endres av tiltaket. Det er svært små utslag, til tross for store endringer. Noe av dette skyldes valgte forutsetninger, men det meste skyldes formelen.
Hvilke tre-fem tiltak vil være viktigst for å styrke bærekraften i fremtidens norske matsystem?
Den sunne maten må gjøres billigere og mer attraktiv, og den usunne maten må gjøres mer kostbar for å få befolkingen til å følge de offisielle kostrådene. Kunnskap om kosthold og helse er også nyttig.
Pristiltak og informasjon som gjør at befolkningen velger norske råvarer og mat laget av norske råvarer, inkludert norsk villfanget fisk.
Økonomisk stimuli og raust med omstillingsmidler til bønder for å bidra til omstilling i jordbruket der omstilling er agronomisk mulig, for økt produksjon av mathvete, erter, åkerbønner, grønnsaker, frukt og bær – i takt med endringen i kostholdet, og utviklingen av matindustriens bruk av norske råvarer.
I takt med reduksjon i forbruk og produksjon av melkevarer og kjøtt fra storfe, sau og gris, bør forbruket av importert kraftfôr fases ut.
PS: Ja, matsystemet er både stort og komplekst. Derfor er det bedre med en klok og gradvis omstilling fra nå, enn sjokkomstilling når vi må, om 7 eller 10 år.
Eventuelt andre innspill direkte knyttet til utvalgets mandat?
Det er svært viktig av Matystemutvalget klarer å svare på mandatet, og vise fordelene og veien fram for de mange gode mulighetene vi har for et matsystem for framtida, og står imot påstandene fra de som tjener på – og hevder at, det norske matsystemet er bra slik det er.
Alle mine beregninger i dette innspillet er basert på tall fra åpne kilder for de siste fem årene, og disse er sammenlignet med tilsvarende tall beregnet for effekt av endringer og alternativer. I sistnevnte er det ikke beregnet inn økninger som resultat av antatt befolkningsøkning framover mot 2050.
Fullstendige kilder for alt innhold kan fås ved henvendelse til Thomas.Cottis@inn.no