Matsystemutvalget

Grønt Kompetansesenter Mære-Skjetlein

Jord, fotosyntese, naturgrunnlag og strategiske prioriteringer for framtidas matsystem

Norge trenger en helhetlig matsystempolitikk, ikke bare landbrukspolitikk. Et robust matsystem må bygges både nedenfra og ovenfra: nedenfra gjennom levende jord, fotosyntese og naturens egne kretsløp som alt matgrunnlag er avhengig av, og ovenfra gjennom politikk som sikrer at denne produksjonen faktisk kan opprettholdes i hele landet. Jordhelsa avgjør langsiktig produksjonsevne, plante- og dyrehelse, ernæringskvalitet og klimaresiliens. Samtidig avgjør etterspørsel, logistikk, kompetanse, regelverk og organisering om maten når fram til befolkningen og om produsentene kan overleve økonomisk.

Et framtidsrettet matsystem må derfor forene naturgrunnlaget med samfunnsstrukturene: levende jord og regenererende praksis, desentralisert produksjon, offentlige måltider som stabil etterspørsel, regionale verdikjeder og logistikk, kompetanse i alle ledd, regelverk som muliggjør regionale løsninger, og en tydelig forståelse av mat som kritisk infrastruktur og samfunnsbygging. Uten jordhelse finnes ingen matsikkerhet og uten et fungerende system rundt produksjonen får vi heller ikke utnyttet naturgrunnlaget.

All mat starter i jorda

All matproduksjon starter i jorda. Selv oppdrettsfisk er avhengig av fôr som til slutt stammer fra planter som har hentet næringsstoffer fra jorda. Energien i maten vi spiser kommer fra sola og høstes gjennom fotosyntesen – av planter, alger og mikroorganismer. Kroppens viktigste byggesteiner kommer fra lufta og fra mineraler i jord og berggrunn, frigjort gjennom biologiske prosesser utført av mikroliv vi ikke kan se. Hele livsgrunnlaget vårt er dermed avhengig av levende jord. Framtidas matsystem må ta utgangspunkt i dette naturgrunnlaget.

Jordhelse som fundament for plante-, dyre- og folkehelse

Biologiske prosesser i jorda fungerer ikke automatisk optimalt i dagens matproduksjon. Når jordlivet svekkes, får plantene dårligere tilgang på nitrogen og mineraler. Resultatet er lavere avlinger, dårligere kvalitet og økt behov for innsatsfaktorer som gjødsel og plantevernmidler. Uten levende jord mister vi ikke bare matgrunnlaget, men også avgjørende økosystemtjenester.

Framtidas matsystem bør derfor fundamenteres på god jordhelse, fordi den påvirker:

Livet på jorda er avhengig av livet i jorda.

Å arbeide med naturens prosesser, ikke mot dem

Naturen er kraftfull. Når matproduksjonen bygger på naturens egne prosesser, får vi robuste økosystemer, sunne planter og næringsrik mat. Når vi arbeider mot naturen, øker kostnader, risiko og sårbarhet. Skal vi produsere nok mat i framtida, må matsystemet støtte naturens livsprosesser. Her kan det konvensjonelle landbruket lære mye av metoder innen økologisk matproduksjon.

Dette krever kunnskap i hele systemet:

Den viktigste forutsetningen er likevel mennesker som faktisk produserer maten.

Antallet bønder går ned, økonomien er presset og stedegen kompetanse forsvinner når gårdsbruk legges ned. Framtidas matsystem er avhengig av at vi tar vare på dem som høster solenergi og næringsstoffer for fellesskapet. Bønder er fotosynteseforvaltere og jordhelseforvaltere.

Fotosyntesen kan ikke sentraliseres

Fotosyntesen høster solenergi og skjer der sola skinner på grønne planter. Den kan ikke sentraliseres til byer eller andre regioner. Den kan heller ikke høste energi på bar jord eller på åker uten grønne planter. Jo lengre avstand og tid det er mellom energihøstingen i planten og måltidene til menneskene, desto dårligere  blir energiregnskapet per måltid totalt sett. Transport, lagring og prosessering koster ikke bare penger og energi. Dette koster også næringsinnhold og kvalitet.

Et framtidig matsystem bør derfor:

Norske naturressurser gir store muligheter

Norge har betydelige naturgitte fortrinn:

Beitedyr omdanner solenergi og gras til næringsrik mat og bidrar samtidig til landskapspleie og biologisk mangfold. Beitebasert produksjon er en av våre viktigste strategiske ressurser for framtida. Mennesker og landbruk er en del av økosystemet, ikke en motsetning til det.

Regenererende landbruk og levende jord

For å utnytte naturressursene må matsystemet bygges opp rundt regenererende praksis som styrker økosystemene.

Levende jord:

Mikrolivet i jorda frigjør næringsstoffer og gjør nitrogen fra lufta tilgjengelig som protein gjennom biologiske prosesser. Jordvern må derfor handle om mer enn areal — det må handle om å verne livet i jorda. Alternativet er økt behov for kunstgjødsel, plantevernmidler, mer forurensning og erosjon og en mer ustabil matproduksjon.

Bonden som nøkkelaktør i matsystemet

Bonden er en del av økosystemet og forvalter naturgrunnlaget for matproduksjon. Uten gode levevilkår for bonden blir det ingen mat på bordet.

Et framtidsrettet matsystem må derfor:

Folket som aktive medspillere

Mennesker som har kunnskap om matproduksjon, er en styrke for samfunnet. Aktiv dyrking av grønnsaker og småhold av husdyr er ikke bare et supplement til det profesjonelle landbruket: det utgjør en levende kunnskapsbank, en kulturell og praktisk forankring av matproduksjon i befolkningen og en viktig del av lokal matberedskap.

Småbrukere og småskalaprodusenter spiller her en særlig rolle. De er ikke bare matprodusenter, men også formidlere av landbrukskunnskap, forbilder for kommende generasjoner og ambassadører for forståelsen av jord, fotosyntese og naturens kretsløp.  Dette gir økt respekt for naturgrunnlaget, for bondens arbeid og for matens verdi.

Jakt, fiske og sanking i naturen, foredling og lagring, er kultur og kunnskap som må ivaretas i større grad enn i dag, og sees i sammenheng med befolkningens evne til selvberedskap og selvforsyning.

Et framtidsrettet matsystem må derfor:

Mat som kritisk infrastruktur

Matsystemet bør behandles som kritisk infrastruktur på linje med energi, transport og helse. Det betyr at matproduksjon, foredling, distribusjon og offentlige måltider må sikres og utvikles som en del av Norges beredskap og samfunnssikkerhet.

I praksis innebærer dette at staten må:

Offentlige måltider som nasjonal matsystemmotor

Offentlige måltider er et sterkt undervurderte virkemiddel for matsikkerhet, beredskap, folkehelse og næringsutvikling.

Regionale satsinger viser at offentlige innkjøp:

Offentlige måltider må derfor løftes fra sektorpolitikk til nasjonal matsystempolitikk.

Det bør innføres:

Anskaffelsesregelverket og markedsmakt som systembarriere

Logistikk og manglende kompetanse er barrierer for økt bruk av norsk og regional mat i offentlige innkjøp. Men den største barrieren er manglende kompetanse om handlingsrommet i anskaffelsesregelverket, kombinert med sterk markedsmakt hos de store grossistene og dagligvarekjedene. Dette gjør at mindre produsenter og råvareleverandører i praksis stenges ute fra det offentlige matmarkedet, selv når regelverket åpner for mer fleksible løsninger.

For å utvikle regionale verdikjeder og styrke norsk matberedskap trengs derfor et målrettet kompetanseløft i offentlig sektor, særlig innen offentlige anskaffelser av mat, samt tiltak som reduserer barrierene for små og mellomstore leverandører. Samtidig må regelverket brukes mer aktivt for å ivareta beredskap, selvforsyning og regionale hensyn.

Det bør derfor:

Uten slike grep vil markedskonsentrasjon og manglende regelverkskompetanse fortsatt hindre at norsk matproduksjon når fram til offentlige måltider, uavhengig av produksjonskapasitet.

Desentralisert produksjon som nasjonal sikkerhet

Et robust matsystem bygges av mange produsenter i hele landet. Ikke av få store aktører. Regional foredlingskapasitet innen de store produksjonene som kjøttforedling, meieri, pakking og foredling av grønt, møller og bakerier etc. er også avgjørende for matberedskapen.

Mangfold gir:

Dette perspektivet er avgjørende i et land med krevende geografi og klima.

Verdsetting av kvalitet og ernæring

Dagens politikk belønner volum fremfor kvalitet, ernæring og bærekraft.

Et framtidsrettet matsystem må:

Dette er også avgjørende for rekruttering til landbruk og matindustri.

Mat som samfunnsbygging

Matproduksjon handler ikke bare om kalorier, men om:

Et robust matsystem bidrar til levende lokalsamfunn og nasjonal beredskap.

Til slutt:

Framtidas matsystem må bygges nedenfra; med jord, fotosyntese og naturens egne prosesser, og ovenfra; gjennom politikk som sikrer etterspørsel, verdikjeder og produksjonskapasitet.

Et robust matsystem forutsetter: