Mening, mat og mot

Edel Urstad

Mening, Mat og Mot er en nasjonal folkebevegelse, etablert høsten 2023. Målet er å sette matberedskap, forbrukermakt og betydningen av levende lokalsamfunn som øverste prioritet i det politiske landskapet. Norge er, med en sjølforsyningsgrad på 35 %, i verdenstoppen på lav sjølforsyning av mat. Dette, mener vi, bunner i manglende forståelse for vitale sammenhenger. Det er derfor gledelig å se at mandatet til Matsystemutvalget faktisk etterspør å sette disse i sammenheng.

Vi er opptatt av å se på mulighetene for å bygge et robust fremtidsretta matsystem som kan innfri på bærekraft, klima og miljøhensyn, folkehelse, levende lokalsamfunn, vitale distrikter, sjølforsyning på mat og totalberedskapen vår, og dermed også bidra til å gjøre det globale matsystemet mer bærekraftig.

I løpet av to år har Mening, Mat og Mot 25 stormøter bak oss der kunnskapsbygging, folkeopplysning og bevisstgjøring har skapt eierskap til temaet. Og folk bryr seg! Over 12.000 tilhørere har vært til stede på disse 5 timer lange helaftens møtene. 1500 lokale lag, organisasjoner, politiske partier, næringsliv og kulturliv har vært medarrangører og over 50 fagsterke, kunnskapsrike meningsbærere har vært formidlere og vi har flere tusen følgere på SoMe.

Med bakgrunn i dette arbeidet ser vi at det er et alarmerende behov for handlekraft og tiltak som virker og matsystemutvalget innehar en unik posisjon til å effektuere disse.

Vi takker for muligheten til å dele praktiske og gjennomførbare innspill som støtter opp under mandatets krav til hvordan noen av utfordringene kan løses og nås både på kort og lang sikt.

Hva er de mest sentrale mulighetene, dilemmaene og utfordringene i det norske matsystemet?
1. HVOR ER VI I DAG?
• Antall bønder i Norge ligger på snaue 35.000, hvorav 5.500 er heltidsbønder.
• Siden år 2000 har det i gjennomsnitt blitt lagt ned 1.350 gårder i året.
• MatPRODUKSJONEN har holdt seg oppe på tross av denne nedgangen.
• Samtidig har avhengigheten av tilførte og langreiste innsatsfaktorer skutt i været og dette har ført til at matBEREDSKAPEN og sjølforsyninga vår har stupt.
• Matproduksjon er altså ikke ensbetydende med økt matberedskap.
• 50 % av all matjord i drift er leiejord.
• 40 % av all matjord nord for Trøndelag ligger brakk og tilsvarende utfordringer ser man også andre steder.
• 40 % av tilgjengelige nasjonale beiteressurser blir ikke brukt.
• Vi er sjølforsynte på kun 0,5 -3% egne såfrø i grøntsektoren.
• Norge bidrar ikke med sin skjerv av ansvaret for global matsikkerhet
• 60% av Europas matjord er forringet og ikke dyrkbar ifølge EU.
• Dagens matsystem innehar ingen insentiver for å øke og ivareta jordhelsa – noe som er forutsetningen for nok, trygg og sunn mat som møter ernæringsmessige behov.
• Frasen «jordbruk over hele landet» er blitt misvisende – realiteten er noen aktive bruk her og der.
• Lokalsamfunn dør ut og distriktene gror igjen.
• Både beredskapsmessig og forsvarsmessig er dette svært alvorlig. Mat og vann er grunnlaget for enhver beredskapsplan. Områder uten folk er lette å overta og vanskelige å forsvare.

Stortinget har vedtatt at vi skal ha 50 % sjølforsyning, korrigert for import av fôr, innen 2030.
I mengde mat betyr det hele 43 % mer enn hva vi klarer å produsere i dag.
Og det i fredstid.

Løsningen finnes rett foran nesa på oss i å sikre vitale attraktive lokalsamfunn med et lokalbasert, stedegent beredskapsmatsystem.

Dette er en løsning som tar Stortingets mål på alvor og tiltakene for å oppnå dette anser vi som logiske, fornuftige, realistiske og fullt gjennomførbare.

Et slikt beredskapsmatsystem må bygges i tillegg til det eksisterende matsystemet og bør etter vår mening helst legges under
Justis- og Beredskapsdepartementet for ikke å forstyrre det eksisterende rammeverket.

Vi tror det er en dårlig løsning å presse mer produksjon og volum ut av de brukene som nå er aktive. Å tro at disse driverne skal kunne levere 43% mer mat enn det de klarer i dag fremstår som ren utopi. Dessuten vil ikke dette gi noen mergevinster på hverken klima, miljø, helse- og ernæring, levende lokalsamfunn, vitale distrikter, sjølforsyningsgrad eller beredskap. Faktisk tvert om. Det vil være å forsterke den trenden vi allerede har.

Vi mener det er smart å ta i bruk all matjord som nå ligger brakklagt, utnytte de beiteressursene som er tilgjengelig og få lys i hus, liv i fjøs og aktivitet på langt flere gårdsbruk enn det vi har i dag og gjøre det attraktivt og lønnsomt å drive matproduksjon på gårdens egne ressurser.

Hvilke tre-fem tiltak vil være viktigst for å styrke bærekraften i fremtidens norske matsystem?

1. ØKT SJØLFORSYNING VED ETABLERING AV ET LOKALBASERT BEREDSKAPSMATSYSTEM
HVORFOR:
• Et beredskapsmatsystem er robust, fremtidsretta og basert på lokale ressurser og kan levere uansett situasjon – ekstremvær, krise eller krig.
• Det er så godt som fristilt fra tilførte innsatsfaktorer utenfra.
• Maten produseres på stedegne ressurser – både såvare, fôr og gjødsel.
• Det er kort avstand mellom hvert aktive gårdsbruk, sosiokulturelle forhold opprettholdes, kompetanseflyten ivaretas, risiko spres på flere enheter og mangfold både over og under jorda blir ivaretatt.
• Et slikt beredskapsmatsystem stimulerer til lokal og regional foredling av maten.
• Offentlig sektor er garantisten for etterspørsel og bruk av produktene lokalt og regionalt.
• I 2025 konkluderte RURALIS med at vi trenger minimum 13.000 nye gårder i drift – i tillegg til dagens aktive bruk – for å kunne nå Stortingets sjølforsyningsmål.
• Vi foreslår at disse blir beredskapsgårder som baserer sin produksjon på lokale ressurser. I praksis blir dette et sirkulært, stedegent, økologisk og regenerativt produksjonssystem.

FORSLAG TIL TILTAK:
• Opprett i gjennomsnitt 20 beredskapsgårder i hver kommune innen 2030.
Fordelt over 4 år betyr det etableringen av 5 nye beredskapsgårder per år.
• Det må gjøres lønnsomt å drive på gårdens eget ressursgrunnlag – for alle – slik at det kan frigjøres leiejord til å bli eie-jord og slik at kvoter kan gå tilbake til eier uten at det forringer lønnsomheten i de gårdene som nå leier. Det investeres som kjent mindre i «leid» enn i «eid».
• Beredskapsmatsystemet legges under Justis- og Beredskapsdepartementet
• Beredskapsmatsystemet delfinansieres med opptil 20% fra flere departement for å skape samhandling og eieransvar. For eksempel:
– Justis- og Beredskap
– Forsvar
– Helse- og omsorg
– Kommunal
– Klima- og miljø
– Kultur
• Alternativ finansiering kan gjøres ved å opprette et fond à la Kulturfondet som et eget beredskapsgårdfond
• En annen finansieringsmodell ser vi i Finland som har et forsyningssikkerhetsbudsjett som ligger over Statsbudsjettet.

2. ØKT JORDHELSE, ØKT BIOMANGFOLD OG ØKT NÆRINGSTETTHET BØR GJØRES TIL DRIVERE FOR ØKT LØNNSOMHET FOR ALLE MATPRODUSENTER
HVORFOR:
• Fordi økt jordhelse = økt folkehelse (UN: SOIL the foundation of nutrition)
• Fordi 60% av all matjord i EU er forringet og fordi vi må ta et internasjonalt ansvar ved å produsere så mye vi kan på vår egen jord med våre egne ressurser uten å måtte forbruke andre lands ressurser unødvendig.
• Norge har en befolkning som sliter med overvekt, fedme, en mengde livsstilsrelaterte sykdommer og også «skjult sult» pga næringsfattig mat produsert for volum og kjapp vekst i stedet for høy næringstetthet.
• Næringstett mat får vi ved økt jordhelse.
• Økt jordhelse oppnås ved økt biomangfold.
• Økt sjølforsyning fås gjennom økt planteproduksjon med høy næringstetthet.
• Næringstett mat gir bedre dyrehelse og folkehelse.
• Kjøtt og melk fra dyr som bruker godt grovfôr og rikt urtebeite har en fordelaktig fettsammensetning av Omega3 vs Omega 6 i forhold til drøvtyggere fôret med stort innslag av kraftfôr.
• Et rikt rotsystem sørger for god karbonfangst.
• Bruk av lokale, stedegne og mangfoldige ressurser i matproduksjonen bedrer ikke bare jordhelsen, men også plantehelsen, dyrehelsen og folkehelsen. Dette gir også klima- , bærekraft og beredskapsgevinster.

FORSLAG TIL TILTAK:
• Subsidier og støtteordninger til jordbruket må konkretiseres og rettes mot økt jordhelse gjennom økt biomangfold og økt planteproduksjon for å fremme målet om 50% sjølforsyning.
• Matprodusenten må få betalt for tiltak som øker mengde mikroorganismer i jorda.
• Det må gjøres lønnsomt å drive en mangfoldig planteproduksjon for å sikre et rikt rotsystem under jorda.
• Biomangfold må måles og effekt må dokumenteres for å få utbetalt ytterlige bonus for økt biomangfold
• Det må gjøres lønnsomt å drive en bærekraftig matproduksjon – karbonfangst fremfor karbonforbruk- og matproduksjon basert på lokale ressurser og stedegen praksis fristilt fra langreiste og miljøskadelige innsatsfaktorer som PFAS/sprøytemidler, mikroplast, kunstgjødsel, importert og langreist såvare og intensiv bruk av kraftfôr.
• Det må gjøres mer lønnsomt og attraktivt å bruke lokalt grovfôr og allsidig urtebeite fremfor kraftfôr.
• Karbonfangst må dokumenteres og belønnes.

3. OFFENTLIG ETAT MÅ GIS STATUS SOM GARANTIST FOR Å BRUKE DEN PRODUSERTE BEREDSKAPSMATEN I FREDSTID
HVORFOR:
• Fordi offentlig sektor står for 15 % av BNP, er Norges største forbruker med 740 milliarder i innkjøp i året og har enorm påvirkningskraft.
• Hvis offentlig sektor pålegges å redusere matsvinn vil dette gi store gevinster.
(Eks: Hamar kommune reduserte matsvinnet på sine eldreinstitusjoner ved hjelp av noen enkle grep med hele 44% i løpet av ett år og sparte 1,5 millioner kroner)
• Fordi offentlig sektor per nå er bundet opp av rammeavtaler som forhindrer en smidig bruk av lokal og regional mat.
• Offentlig sektor er en spydspiss for å stimulere til mer produksjon og foredling av mat på lokale ressurser.
• Det offentlige skal ivareta forsvar, sykehus, skole, barnehager og pleieinstitusjoner og må redusere sin egen sårbarhet. Transportlinjene for mat og innsatsfaktorer i matproduksjonen er sårbare, lange, ressurskrevende og en klimabelastning.
• Lokal mat på lokale ressurser øker sjølforsyningsgraden vår og vil samtidig gi bedret jordhelse og følgelig mer næringsrik mat.
• Hvis offentlig sektor tar i bruk denne maten vil det gi en sunnere befolkning, mer utholdende soldater, bedre psykisk og fysisk helse, konsentrerte og oppvakte unger, mindre sykefravær, færre sykehusdøgn og en befolkning som i større grad er i stand til å ta vare på seg sjøl.
• Hvis offentlig sektor får armslag til å fungere som garantist for forbruk av lokale og regionale matvarer – fra fortrinnsvis beredskapsgårdene – i fredstid vil det kunne være et operativt beredskapsmatsystem også i krisetid.

FORSLAG TIL TILTAK:
• Offentlig sektor må fristilles fra bindinger knyttet opp til rammeleverandørene.
• Innkjøpsordningene til offentlig sektor må forenkles og effektiviseres ytterlige.
• Offentlig sektor må gis status som premissleverandør av et råvarebasert kosthold – fortrinnsvis produsert på lokale ressurser – og være tydelige på at ultraprosessert mat skaper uhelse (The Lancet).
• Gi offentlig sektor ansvar og handlingsrom til å basere hovedandelen av matinnkjøpene sine til lokale og regionale leverandører, fortrinnsvis fra beredskapsgårdene.
• Krav til offentlig sektor om å redusere matsvinnet i sine institusjoner med minimum 50%.
• Stimulere til bruk av lokal transport for å korte ned transportavstander, redusere ledd, få færre omlastninger og færre broer å krysse.
• Øke kompetansenivået innen råvarehånderting – fra dyrking og dyrevelferd til høsting, slakting, ysting, foredling, lagring, transport og emballering.
• Stoppe import av mat vi kan produsere bedre selv på egne ressurser for å bidra til den globale matforsyningen.

4. OPPRETTELSE AV DESENTRALISERTE LAGRE OG FRØSENTRALER AV GRØNNSAKSFRØ; SÅKORN; MATKORN; SETTEPOTET; MEDISINER, NØDAGGERGAT OG DRIVSTOFF
HVORFOR:
• Sikre land, folk og forsvar livsnødvendige forsyninger
• Norge er langstrakt med lange, sårbare forsyningslinjer
• Vi er sjelden sjølforsynte på eget såkorn
• Vi er sjølforsynte med kun 0,5-3% såfrø i grøntsektoren
• Mye settepotet kommer fra foredlingsinstitusjoner og er avhengig av operative transportårer
•
FORSLAG TIL TILTAK:
• Opprettelse av nød-depot/lagre med livsnødvendige forsyninger på kommunalt nivå og i distriktene.
• Opprettelse av lagre i fjell.
• Dieseldepot på bensinstasjoner og gårdsbruk må betales for å alltid være tilgjengelig for matproduksjon og forsvar i en krisesituasjon.
• Sikre genetisk mangfold og frøberedskap i depoter over hele landet.
• Sikre at frølagrene består av frø som er fertile.
• Ta i bruk gårdsbygninger som har kapasitet til matkornlager, såkornlager og settepotetlager ved å gjøre dette økonomisk attraktivt.
• Skatte – og momsfradrag for å bygge/restaurere stabbur og jordkjellere.

5. REKRUTTERING OG KOMPETANSEBYGGING
HVORFOR:
• Distriktene er storsamfunnets amme og må vitaliseres.
• Jordbruket er forutsetningen for bosetting i distriktene
• Overalt hvor det kan bo folk bør det bo folk.
• Forutsetningen for bolyst er levende lokalsamfunn og tilgang til sosiale tjenester.
• Økt tilflytting og bosetting til distriktene er nødvendig.
• Jordbruket legger forutsetningen for bosetting i distriktene.
• Det er en fordel at alle som står i yrket som matprodusent i dag fortsetter med det så lenge de klarer. De trengs for å opprettholde bosetting i distriktene, fordi de produserer mat så lenge alt går som normalt, de er lokalkjent i området de bor, de har fasiliteter og utstyr de kan håndtere og bruke når det trengs for storsamfunnet og de har kunnskap og kompetanse som kan føres videre til nye drivere.
• I tillegg til dagens aktive bruk trengs det minimum 13.000 nye beredskapsgårder

FORSLAG TIL TILTAK:
• Sørge for tilgjengelige og tilfredsstillende sosiale tjenester over hele landet uavhengig av hvor du bor.
• Nedskriving av studiegjeld i distriktene.
• Anerkjenne at matproduksjon og matberedskap er en samfunnskritisk oppgave.
• Anerkjenne behovet for 13.000 nye aktive bruk.
• Verdsette den jobben som gjøres av matprodusenter og lokale foredlere ved å
sikre lønnsomme, verdige og forutsigbare sosio-økonomiske forhold for opprettholdelse av kontinuitet og rekruttering.
• Foreta en umiddelbar opprydding i dagens regelverk for å sikre likeverdige sosioøkonomiske vilkår og velferdsordninger for de som er matprodusenter som for andre i samfunnet:
– Lik lønn som gjennomsnittet i befolkningen.
– Vederlag for arbeid og kapital på sektornivå.
– Slette normeringsfaktoren.
– Fjerne samordningsregelen.
– Sikre permisjonsrettigheter.
– Sikre avløserordninger i alle deler av næringen.
• Matproduksjon må gjøres lønnsomt for de som utfører samfunnsoppdraget og være konkurransedyktig overfor andre yrker.
• Prioritere kompetansebygging og øke status for praktiske utdanningstilbud innen verdikjeden for mat – fra praktisk gårdsdrift, økonomi, matproduksjon på lokale ressurser, foredling, lagring og matkultur.
• Nulltoleranse for nedbygging av matjord og beitemark
• Gårder som legges brakk eller leies bort må gjøres tilgjengelige for nye eiere/brukere.

6. GJENNOMGANG AV EKSISTERENDE SUBSIDIE- OG STØTTEORDNINGER
HVORFOR:
• Dagens subsidier er generelle og utydelige og har ikke ført jordbruket i den retningen subsidiene sier at de skal bidra til.
• Målretta, konkrete og tydelige subsidieordninger som også favner storsamfunnets interesser gjør det lett å stille seg bak og skape eierskap i befolkningen
• Subsidier brukt riktig er et godt verktøy.
• Det vi betaler for – det får vi.

FORSLAG TIL TILTAK:
• Gjøre subsidie- og støtteordningene tydelige, målretta og konkrete.
• Endre subsidie- og støtteordningene i jordbruket slik at de fremmer bedret jordhelse, biomangfold og høyere næringstetthet råvarene, resiliens, biodiversitet, mangfold og for å holde jord i hevd, åpne kulturlandskap gjennom økt beitebruk, sørge for levende lokalsamfunn og vitale distrikter.
• Gå bort fra dagens subsidier som fokuserer på volum, effektivitet, enfold, færre og større enheter.
• Rett subsidiene mot menneskene i systemet i stedet for bygninger og maskineri.
f.eks ved å gi et grunnbeløp for nyetablerere over en 5årsperiode mot at de produserer ut fra og innen gårdens eget ressursgrunnlag, sørger for bedret jordhelse, økt biodiversitet, åpne kulturlandskap og at de ivaretar biologiske prosesser. Alle krav kan og bør følges opp med målinger og forbedringer registreres.
• Bruk subsidier for å vise at jobben som utføres er verdsatt for at jorda holdes i hevd, at det produseres mat der og at det bor folk som bruker og skjøtter ressursene på en måte som fremmer næringsrik mat, biodiversitet, åpne landskap og en levende matkultur.

Og sist – men ikke minst:
MATPRODUKSJON OG MATBEREDSKAP SOM BYGGER OG IVARETAR REALRESSURSENE MÅ REGNES SOM EN INVESTERING PÅ LINJE MED FORSVAR; SKOLE OG HELSE.

HVILKE TILLEGGSGEVINSTER HAR ET SLIKT BEREDSKAPSMATSYSTEM?

KLIMA, MILJØ , BÆREKRAFT, ERNÆRING, HELSE, LEVENDE LOKALSAMFUNN, SJØLFORSYNING; INTERNASJONALT ANSVAR OG BEREDSKAP:
• Først må det kartlegges hva landbruket og primærnæringene FAKTISK allerede bidrar med i klimasammenheng.
• Primærnæringene forvalter vår eneste reelle fornybare ressurs og ved å forvalte denne på en måte som styrker de livgivende prosessene vil vi høste gevinster både på klima, miljø, bærekraft, helse, ernæring, sjølforsyning og beredskap.
• Bygging av jordhelse står sentralt og vil medføre økt biomangfold, økt fotosyntese og økt karbonbinding.
• I et beredskapsmatsystem brukes ingen tilførte innsatsfaktorer – ergo brukes det ingen giftige kjemiske tilførte sprøytemidler, ingen ekstern gjødsel, det er lite transport, lite diesel og dekkslitasje, og det brukes lokal, regional og nasjonal såvare.
• Økt albedoeffekt pga økt bruk av tilgjengelige beiteressurser
• Foredling, lagring og konsum skjer lokalt og regionalt.
• Mindre matsvinn
• Mer næringstett mat med mikronæringsstoffer intakt
• Økt bosetting over hele landet med aktiv
• Rekruttering: Verdige og forutsigbare sosioøkonomiske forhold,
• 13000 nye gårdsbruk i drift = 20 nye bruk i drift i hver kommune
• Etablering av flere servicenæringer og foredlingsbedrifter som resultat av økt jordbruksaktivitet
• Kompetansebygging både innen jordbruk, foredling og matkultur
• Levende distrikter og matproduksjon på lokale stedegne ressurser er en investering i totalberedskapen og totalforsvaret vårt.
• Mat- og vannberedskap er grunnlaget for all annen beredskap
• Distriktene er storsamfunnets amme.
• Å investere i et beredskapsmatsystem er å kunne sikre befolkningen mat uansett situasjon.
• Sjølforsyningsgraden går opp når det produseres mat på jord og beiter som i dag ikke er i bruk og på stedegne ressurser.
• Desentraliserte og regionale frøsentraler
• Norge viser ansvar overfor global matsikkerhet ved å øke sin egen sjølforsyning av mat
–

BONUSER FOR DAGENS BØNDER:
• Økt status for alle matprodusenter.
• Det blir lønnsomt å drive matproduksjon på sin egen driftsstørrelse. Det skal ikke forekomme økonomisk tap pga evt frafall av leiejord eller leiekvoter.
• Levende lokalsamfunn, naboer, kollegaer, veterinærtjenester og sosiale tjenester.
• En grunnleggende økt verdsetting og økt lønnsomhet for alle som produserer mat. Forutsetningen for økt lønnsomhet ligger i at jordhelsen skal investeres i og betales for.
• Kvalitet og næringstetthet fremfor effektivitetskrav, utbyggingskrav og volumkrav.
• Like sosio-økonomiske velferdsordninger som andre i samfunnet.