Edona Emilie Arnesen
Credo Kompetansesenter
Utfordringer:
1) Oppstykket heller enn helhetlig tilnærming. Vi har et sterkt behov for systemforståelse, systemtenkning og systemisk design av endrings- og omleggingsprosesser. Matsystemer er integrerte i så mange andre omkringliggende systemer. Tverrfaglighet og involvering av medborgere og interessenter er essensielt for å designe og forankre stedsbaserte endringer som er basert på behovene og ressursene som er tilstede i ulike kontekster.
2) Mangel på ressurser allokert til å designe, implementere og forankre strukturer/løsninger som skal bidra til å oppnå politiske vedtak, som en grunnleggende del av å fatte og nedsette et vedtak. Det er for lite refleksjon og forståelse rundt nødvendigheten av å følge opp vedtak med både konkrete ressurser, strategier og planer for å faktisk gjennomføre og etablere dem i samfunnet. Det er én ting å fatte et vedtak, sette et mål, ytre en ambisjon, og å faktisk gjøre det som trengs for å de skal realiseres og forankres for ekte og varig endring.
Muligheter:
1) Matsystemet slik det fungerer i dag har enorme kostnader (av mange ulike arter), også økonomiske. Endringer presenteres som regel som for dyre; det finnes aldri ressurser å prioritere til omlegging, kunnskaps- og kompetansebygging, inkluderende designprosesser og ekte forankring. Muligheten i dette er at ressursene finnes, de er bare i dag allokert til å håndtere symptomer og holde ting i sjakk, heller enn å løse ekte rotårsaker og skape bedre systemer og relasjoner. Et tankeeksperiment er f.eks. hva som kunne skjedd dersom vi tok store deler av ressursene som i dag går inn i sykdomsbehandling og medisiner, og heller brukte dem til å transisjonere matsystemer for å være helhetlig bærekraftige, regenerative og også sosiale. Da vil vi i langt mindre grad ha behov for disse midlene i helsevesenet, fordi problemer tas ved rota.
2) Vi må danne grobunn for forståelsen av systemsammenhenger mellom oss og alt annet liv fra så tidlig alder som mulig, og samtidig jobbe for å kultivere dette hos generasjonene som allerede har fullført obligatorisk skolegang. Hva vi opplever og lærer i ung alder er med på å forme oss gjennom hele livet. Muligheten her er å sørge for aktiv matsystemdeltagelse av barn og unge, og gjennom disse førstehåndsopplevelsene og -erfaringene gi dem eierskap og refleksjonsevner over hvordan vår aktivitet og våre valg påvirker verden omkring oss, og den oss tilbake.
3) Tverrfaglig arbeid og delt kunnskap og kompetanse på tvers av fagfelt er helt essensielt når vi skal forstå situasjoner på systemnivå, og når vi skal designe for endringer som er tar inn helheten av delene som ønskes å forstås. Vi må også åpne oss selv og tankesettene våre, og være mottagelige for å få forståelsene og meningene våre påvirket og endret. Dette gjelder mellom fagfelt, og også mellom kulturer og land. Løsningene finnes allerede, de er bare ikke jevnt fordelte.
4) Agroøkologi som overhengende metodikk.
Hvilke tre-fem tiltak vil være viktigst for å styrke bærekraften i fremtidens norske matsystem?
1. Systemforståelse og -design: kunnskapen og metodene finnes – ta dem og folka som kan dem i bruk.
2. Krav om at politiske vedtak også skal inneholde konkrete allokerte midler og ressurser (kunnskap og kompetanse) til å gjennomføre og forankre vedtaket.
3. Kultivere matsystemforståelse gjennom aktiv deltagelse hos medborgere, spesielt barn og unge.
4. Forståelse for at matsystemer er integrerte i andre systemer, og at de også er fundamentalt sosiale/relasjonelle. Matsystemer må re-sosialiseres, for at vi i fellesskap kommer tilbake til maten som en menneskerett, kultur, et samspill mellom oss og alt annet liv, og som en relasjonsbygger.
5. Agroøkologi som grunnpilar når det snakkes om bærekraftige matsystemer, da dette er en matsystemtilnærming som både innebærer det biologiske og produksjonspraktiske, og det sosio-kulturelle.
Systemforståelse og helhetstenkning er noe jeg virkelig savner i samfunnsdiskusjonen om matsystemer, samt å se større tverrfaglighet i arbeid med matsystemspørsmål. For ofte blir samtaler, diskusjoner, arbeid og budsjetter holdt innenfor rammen av det mange tenker på som matsystem-verden, og det ender opp silobasert, selv om det motsatte egentlig er ønsket. Jeg håper Matsystemutvalget har med dette som et kjernefokus, og Credo Kompetansesenter vil gjerne bidra og være delaktige på noe vis i arbeidet, som en kompetanseaktør på både det matfaglige, på tett samarbeid og innovative løsninger gjennom hele verdikjeden mellom matproduksjon og kjøkken, på norsk matkultur og -tradisjon, og på systemtenkning og design.