Randi Ledaal
Bondens marked
Mulighetene
Debatten om matsystemer i et helhetsperspektiv er i seg selv en mulighet til å tenke på tvers av de faglige siloene og strukturene som preger norsk og internasjonal virkelighet. Med sektorovergripende tiltak kan man finne nye løsninger som vektlegger sirkulær ressursbruk i korte verdikjeder som ser jordhelse, folkehelse, dyrehelse og bærekraft i sammenheng.
Politisk vilje til å tenke helhetlig og prioritere produksjon og konsum av bærekraftig og sunn mat vil kunne gi positiv effekt f.eks. på helsekostnadene på sikt. Det vil også kunne bedre beredskapen. Dette kan for eksempel gjøres gjennom å legge nye føringer for offentlige innkjøp av mat, som vil kunne ha stor betydning siden det offentlige er en stor innkjøper. Det bør også gi gode muligheter for å øke den økologiske matproduksjonen.
Dilemmaene
Dagens matsystem er ikke ett system, det er mange små og store systemer på ulike nivåer som er sammenvevd. Tiltak som har effekt i det vi kan kalle det store systemet, med lange og globale verdikjeder, vil ha liten effekten i de små lokale verdikjedesystemene, og omvendt. Dette må det tas hensyn til.
På samme tid gir teknologisk utvikling oss muligheter, men også utfordringer. For eksempel er genteknologi et verktøy som har potensiale, men som samtidig kan gi utilsiktede konsekvenser av avgjørende betydning for økosystemene og som derfor trenger regulerte, rettferdige og transparente rammer.
Utfordringene
Klimaendringene påvirker allerede bønders hverdag i mange land. Våre søsterorganisasjoner i 70 land, som vi har dialog med gjennom World Farmers Market Coalition, forteller om utfordringene dette gir. I likhet med norske bønder og lokalmatprodusenter opplever også de store utfordringer med lønnsomhet i sin del av verdikjeden.
Generelt står matproduksjon i et krysspress mellom effektivitet og mangfold, pris og kvalitet og etterspørsel vs. produksjon. Samtidig er det krav til lønnsomhet og bærekraft, og ikke minst dokumentasjon. Målkonfliktene er mange.
Det er mange aktører i verdikjeden med ulike interesser, samtidig som alle må ha lønnsomhet for å kunne gjøre investeringer og endringer i driften. Aktørene har ikke samme utgangspunkt for å gjøre disse investeringene og de har i tillegg ulike syn på hva som bør prioriteres.
Hvilke tre-fem tiltak vil være viktigst for å styrke bærekraften i fremtidens norske matsystem?
1. Lokale ressurser må danne grunnlaget
Globaliseringen av mathandelen har hatt positive sider, men har i mange land løsrevet befolkningens kaloriinntak fra de lokale ressursene. De lokale ressursene danner grunnlaget for mattradisjoner i alle land, og for økt matsikkerhet og nok mat til jordens økende befolkning må lokal matproduksjon vektlegges sterkere.
Norge er et land med lite dyrkbar jord, men mye beiteområder. Denne ressursen er det avgjørende at vi forvalter på en god måte for å sikre nok og næringsrik mat.
2. Korte verdikjeder gir andre muligheter
I FNs debatt om matsystemer blir korte verdikjeder trukket fram og Bondens marked vises til som en av løsningen for å skape en mer bærekraftig matproduksjon.
Korte verdikjeder står i stor kontrast til det som ellers møter oss i matmarkedet med få og store aktører, og lange transportetapper. Konsentrasjon gjelder uansett hvilket område det er snakk om. Frø og andre innsatsfaktorer produseres knapt i Norge, og en håndfull bønder leverer gulrøtter til hele befolkningen. Tre store kjeder har nesten monopol på matsalget, både til forbruker og via storhusholdningsmarkedet. Hver av de tre har integrerte verdikjeder, egne merkevarer og styrer i praksis mye av norsk matproduksjon. De har høye krav til standardisering, effektivitet og volum. De tenker naturlig nok mest på å skape økonomiske verdier for eierne sine, og ikke på hva som er bra for kloden eller folkehelsa. Kjedene prioriterer volum og færrest mulig varelinjer, ergo det som er enklest og mest lønnsomt for dem. Hvis du ikke kan levere tonnevis med grønnsaker, er du ikke en interessant leverandør for kjedene.
I lokale verdikjeder verdsettes sortsmangfold og kvalitet mer enn volum, og det er mulig å få lønnsomhet i det for bøndene. Innen grønnsaksproduksjon har vi sett en økning av småskala produksjon over hele landet, på steder hvor det klimatisk ikke lar seg gjøre å drive volumproduksjon, men hvor det er mulig å dyrke om du dyrker intensivt og benytter et mangfold av klimatilpassede sorter. Dyrkingen er oftere økologisk og produksjonsformen er dermed blant de mest klimavennlige, men paradokset er at denne formen ikke passer inn i støttesystemet, som er rigget for de store Disse produsentene bidrar også med praktisk kunnskap om matproduksjon som enklere lar seg kopiere av «folk flest» i en evt. krisesituasjon.
Korte verdikjeder og alternative salgskanaler må styrkes.
3. Norsk frøproduksjon
Lokale verdikjeder er i stor grad basert på importerte innsatsfaktorer og det er et hinder for bærekraft og beredskap. Produksjonen av norske frø til det norske markedet bør og kan styrkes. Solhatt startet med frøavl i 2012, og satser på eldre norske sorter som ikke har vært tilgjengelig på mange år, men også på utenlandske sorter som egner seg bra til dyrking i Norge. Aktører som Solhatt og Brugsgenbanken må gis rammevilkår til utvikling. De har kompetansen som trengs i et beredskaps- og bærekraftsperspektiv.
4. Risikoavlastning og lønnsomhet
Bønder som ønsker å gjøre tiltak for å bedre bærekraften må få tilgang på risikoavlastende tiltak. Den enkelte bonde kan ikke ta hele risikoen. Det handler for eksempel om den økte faren for klimapåvirkning, varierende markedstilgang pga. usikkerhet rundt forbrukernes valg m.m.
5. Infrastruktur og fellesskapsløsninger
De korte verdikjedene i matsystemet har behov for at det tenkes strukturer og fellesskapsløsninger. Det trengs gode løsninger for salg, logistikk og distribusjon som kan brukes av mange aktører og som fungerer uavhengig av salgskanal. Dette kan for eksempel gjøre det enklere å samarbeid om å levere til det offentlige, men også til andre salgskanaler. Det er behov for midler til investeringer og drift av disse løsningene.
Vi ser at for små aktører i matsystemene, som våre medlemmer, har det å selge under felles varemerke vært en viktig fellesskapsløsning. Fellesskapsløsninger gir mindre risiko, deling av kostnader og større mulighet til å nå ut vil kundene.
Vi kommer gjerne med flere innspill når utvalget har kommet videre i prosessen.