Guro Waage
Nortura SA
Skal vi ta kloke valg for fremtiden må vi se matsystemet som en helhet, i tråd med FNs bærekraftsmål. Aspekter som folkehelse, arbeidsrettigheter, ansvarlig forbruk og produksjon, klima og natur må spille sammen for å oppnå varige, bærekraftige løsninger. Ensporede tiltak gir lett utilsiktede konsekvenser. Den mest sentrale utfordringen oppstår med andre ord hvis vi kun tar hensyn til enkelte bærekraftsaspekter og mister perspektivet på helheten.
Vi bør også unngå å sette viktige hensyn opp mot hverandre som om vi må velge. Sjeldent er verken problemer eller løsninger så enkle. Skal vi klare å finne muligheter og gode løsninger, er vi nødt til å til å kunne ta flere hensyn samtidig.
FNs klimapanel (IPCC) sier at et bærekraftig matsystem må levere nok næringsrik mat på en måte som tar hensyn til økonomisk, sosial, og miljømessig bærekraft – i dag og til fremtidige generasjoner. De anbefaler en systemtilnærming til matproduksjon, og at hvert land må utnytte egne naturgitte ressurser. Klimatiltak må ikke gå på bekostning av naturmangfold eller matproduksjon.
I Norge betyr bærekraftig matproduksjon å balansere hensynet til helse, natur, dyrevelferd, klima, matsvinn, beredskap, bosetting i distriktene, matglede og kultur for å nevne noe.
Norge er annerledeslandet i nord – kaldt, fjellrikt og langstrakt. Bare tre prosent av arealet er jordbruksareal – lavest andel i Europa; kun sju land i verden har mindre. Omtrent en tredel av det kan brukes til mat som spises direkte av mennesker, mens to tredeler egner seg best til gress og dyrefôr. Det gir oss helt andre forutsetninger for matproduksjon, enn andre land. Dette må vi utnytte på en god måte. Vi må ikke bygge ned dagens landbruk, samtidig som vi må skalere opp produksjon og konsum av norsk frukt og grønt på de arealene det faktisk egner seg. Slik bygger vi livskraftig landbruk over hele landet, korte verdikjeder, beholder verdiskapningen i Norge og øker selvforsyningsgrad og beredskap. På den måten bygger vi et livskraftig landbruk over hele Norge, hvor verdikjeden blir kort og verdiskapningen forblir i Norge, samtidig som vi øker selvforsyningen og matberedskapen vår.
Ved diskusjon rundt utslipskutt må vi bruke Norske, oppdaterte tall. Tall fra våre livsløpsanalyser (LCA), utviklet av NORSUS, viser at karbonavtrykket fra norske dyr ligger på omtrent en tredel av det internasjonale gjennomsnittet. Dette på grunn av god dyrehelse, lav dødelighet, målrettet avl, fôreffektive dyr, samt kombikua som gir oss både melk og kjøtt. Metanutslipp fra norsk landbruk har falt siden 40-tallet, mens Norges samlede utslipp har økt betydelig. Kua er altså ikke årsaken til de høye utslippene, men kan og skal være en del av løsningen. Målet må være flere utslippskutt uten å kutte i produksjon, slik at vi opprettholder høy selvforsyningsgrad på kjøtt og egg, god beredskap og levende distrikter.
LCA-ene fra NORSUS omfatter også en rekke andre miljøfaktorer som vannforbruk, arealbruk og påvirkning på naturmangfold. Her ser vi bland annet at ammekua og sauen har positiv påvirkning på biologisk mangfold. En av tre rødlistede plante- og dyrearter i Norge er avhengig av beitedyrene for å overleve.
*Et bærekraftig kosthold i Norge bør i størst mulig grad baseres på norskprodusert mat.
*Vi bør spise mer norsk frukt og grønt, prioritert på arealer som egner seg til dette.
*Norskandelen i fôr må opp – av hensyn til beredskap, selvforsyningsgrad og miljø.
*Drøvtyggerne (med høy norskandel i fôret) er essensielle fra et beredskapsperspektiv. Beiteområder bør benyttes i størst mulig grad. Det bidrar til å bevare kulturlandskapet, gir klimagevinster, god ressursutnyttelse og beskytter naturmangfoldet.
Det bør unngås å skape et inntrykk av at vi må spise mindre kjøtt for å øke inntaket av grønt, det er et falskt motsetningsforhold. Flere nasjonale kostholdsundersøkelser viser at reduksjon i kjøttinntaket, ikke øker andelen frukt og grønt i kostholdet – i stedet øker forbruket av lett tilgjengelige næringsfattige produkter, som frossenpizza, søtsaker og sukkerholdige drikker. Produkter som i liten grad bidrar med næringsstoffer eller som kan forsvares fra et bærekraftperspektiv. Kjøtt (jf. Norkost 4) er en viktig kilde til flere essensielle næringsstoffer, inkludert næringsstoffer som ikke finnes i vegetabilske matvarer, eller hvor biotilgjengeligheten på næringsstoffene er langt lavere. Økt grøntproduksjon og konsum vil ikke kunne kompenser for det. Å sette kjøtt og grønt opp mot hverandre kan svekke næringsstoffstatusen i befolkningen.
Hvilke 3-5 tiltak vil være viktigst for å styrke bærekraften i fremtidens norske matsystem?
1) Det må føres en målrettet kanaliseringspolitikk for frukt og grønt.
Norskprodusert frukt og grønt bør prioriteres på det begrensede landarealet i Norge hvor det er mulig. Det må samtidig føres en forutsigbar politikk som stimulerer til økt produksjon og forbruk av norsk frukt og grønt. Dette, kombinert med høy produksjon av kjøtt og egg vil styrkeselvforsyningsgraden og beredskapen, og Norge vil stå sterkere i møte med fremtidens utfordringer. Kjøtt og grønt er komplementære – ikke motsetninger – i både klima-, natur, og ernæringsperspektiv.
2) Vi må bevare og styrke infrastrukturen i jordbruket.
Uten infrastruktur mister vi evnen til å produsere mest mulig mat på egne ressurser. Dyrefjøs må være fulle, jorden må dyrkes og arealene må ivaretas. I Norge blir flere gårdsbruk lagt ned hver dag. Nedleggelser er vanskelige og kostbare å reversere, og har store ringvirkninger for lokalsamfunn. Innenlands matproduksjon gir også transparente og korte verdikjeder og transportlinjer med høy standard.
3) Forsvar den norske produksjonsmodellen med små bondeeide gårder, forskning og god dyrevelferd og -helse.
Vi trenger et tverrpolitisk rammeverk og forutsigbarhet, som står seg gjennom valg og regjeringsbytte, for å støtte langsiktige investeringer i biologisk produksjon. Nortura som industriaktør er en ting, men for en bonde, som gjerne gjør en til to større investeringer på gården i løpet av en karriere, er det avgjørende å kunne være sikker på at investeringen vil lønne seg over tid. Kjøttproduksjon er biologisk og trenger langsiktighet.
Gode valg tas basert på riktig fakta. Derfor er forskning, kartlegging og åpen rapportering fra alle aktører viktig. Myndighetene bør stille strengere LCA-krav på flere parameter enn klimautslipp, på alle produkter i Norge. Informasjonen bør være åpen og lett tilgjengelig. Ikke bare vil det hjelpe bedrifter til å ta gode, opplyste valg i sitt bærekraftsarbeid, men det vil også bidra til å gjøre forbrukeren mer opplyst.
Norge er som skapt for beitedyr, og det handler ikke bare om kvaliteten på jorden eller de kalde klimasonene våre. Det er også arealer i bratt terreng og tett skog, utilgjengelig for maskiner, men tilgjengelig for kyr og sauer. Husdyra gjør at vi kan bruke disse ressursene. Å lykkes på naturens premisser er bærekraft i praksis.
I tillegg har vi i Norge foreløpig lav forekomst av smittsomme sykdommer, selv om vi har Europas laveste antibiotikabruk i matproduksjon. En viktig grunn er at gårdene våre er små og ligger langt fra hverandre, gjerne med naturlige smittebarrierer som fjell og fjorder mellom, samt strenge rutiner for sporing og hygiene. Dette gir friske dyr og trygg mat av høy kvalitet. Det gjør også systemet vårt mindre sårbart enn de store produksjonene i Europa og ellers i verden.
4) Markedsordningen og reduksjonen av produksjonsrisiko den gir, er helt sentralt for et bærekraftig matsystem i Norge.
Markedsregulering er unikt for Norge, og avgjørende for at vi kan produsere mest mulig mat på norske ressurser. Den er finansiert av bøndene, ikke av staten, fordi markedet selv skal bære risikoen ved en over- eller underproduksjon.
Markedsreguleringen reduserer produksjonsrisiko og muliggjør matproduksjon over hele landet, på tvers av klimatiske forskjeller. Den reduserer etablering- og omsetningsrisiko for bonden og sikrer bonden stabile priser. Gjennom mottaksplikten tar Nortura imot alt som produseres, uansett volum, eller hvor i landet gården ligger, også der andre ikke ville hatt økonomisk interesse.
Markedsreguleringen reduserer også råvarerisikoen for industribedrifter. For forbruker betyr det høy selvforsyning på egg og kjøtt – opp mot 100 prosent.
Forsyningsplikten gjør at Nortura må selge usorterte egg og helslakt videre til hele markedet – til samme pris og på like vilkår. Dermed får også små bedrifter tilgang til råvarer, og kan konkurrere med de store.
Informasjonsplikten gjør at alle aktører får tilgang til samme markedsinformasjon samtidig. Det sikrer like konkurransevilkår, og gjør det lettere for små aktører å hevde seg.
Markedsreguleringen bidrar også til stabilitet. Produksjonen av storfe, lam, svin og egg kan ikke justeres raskt, og forbruket varierer mye gjennom året. I tillegg er biologisk produksjon avhengig av ustabile faktorer som vær og klima. At markedsregulator har en fornuftig og effektiv verktøykasse for å kunne balansere tilbud etter etterspørsel er avgjørende.
5) Matberedskap, inkludert økt norskandelen i fôret til dyrene.
Totalberedskapskommisjonen har pekt på behovet for å øke matberedskapen. Våre forslag om å sikre at det er dyr i fjøsene og erstatte importert fôr med norske alternativer, er direkte beredskapstiltak.
Nortura deltar i flere forskningsprosjekter som ser på proteinalternativer til soya på tvers av konkurrenter og sektorer. Her er både sjø- og landnæringen, sammen med akademia, nødt til å samarbeide for å finne løsninger.
I en tid med økende geopolitisk uro er matberedskap like kritisk som energi – og forsyningssikkerhet. Matsystemet må sees som en del av Norges totale forsvarsevne. Hybrid krigføring kan true norsk matsikkerhet på flere fronter. Blant annet sårbarhet for cyberangrep, biologiske trusler (dyresjukdommer), desinformasjon og handelsavhengighet for kritiske innsatsfaktorer, må adresseres systematisk. Dette er sentrale utfordringer som utvalget også bør inkludere i arbeidet mot mer bærekraftige og robuste matsystemer.
Nortura støtter også innspillene gitt av Animalia og Matprat.