Maria Pettersvik Arvnes
Norges Fiskarlag
Fiskerinæringen er en bærebjelke i norsk matproduksjon og sysselsetting. I 2024 landet ca. 5000 fiskefartøy over 2,35 millioner tonn fisk. I tillegg til fiskerne selv genererer aktiviteten mange årsverk, i eks landindustrien, på verksteder og i produksjon av redskaper. Det er beregnet at norske fiskerier gir nesten 45 000 arbeidsplasser, og mange av disse er lokalisert i distriktene. Næringen bidrar til verdiskaping og bosetting langs hele kysten, og har samtidig en særdeles viktig rolle for å opprettholde tilstedeværelse i våre havområder, spesielt i nordområdene.
Norges Fiskarlag ønsker i dette innspillet å gi ett innblikk i fiskerinæringen og dens betydning for matsikkerhet, beredskap og verdiskaping gjennom å besvare de tre oppgitte spørsmålene.
1. Hva er de mest sentrale mulighetene, dilemmaene og utfordringene i det norske matsystemet?
Muligheter
Fiskerinæringens klimavennlige bidrag
Fiskerinæringa er en robust næring, som høster av fornybare ressurser og utgjør en av de mest klimavennlige formene for matproduksjon i Norge. Proteiner fra havet har et vesentlig lavere klimaavtrykk enn mange landbaserte alternativer, og bidrar samtidig til et sunt og næringsrikt kosthold. I lys av nasjonale målsettinger for utslippsreduksjon og folkehelse, representerer fisk en strategisk ressurs som kan og bør spille en større rolle i befolkningens kosthold. Vi mener derfor at det ligger store muligheter i å øke sjømatkonsumet både i Norge og i resten av verden.
Lokal forankring og samfunnsutvikling
Store deler av fiskerinæringa er sterkt lokalt forankret. Den bidrar til sysselsetting, bosetting, verdiskaping og samfunnsutvikling i kystsamfunn over hele landet. Den geografiske spredningen gir matsystemet robusthet, og gjør det mulig å opprettholde matproduksjon og arbeidsplasser også i krisesituasjoner. Den lokale tilstedeværelsen gir også sikkerhetspolitisk verdi ved å sikre norsk aktivitet i distriktene, særlig i nord, og bidrar til å hevde suverenitet i havområdene. I en tid med økende geopolitisk uro og behov for nasjonal beredskap, er dette en viktig dimensjon som vi mener bør løftes frem. Det ligger store muligheter i denne geografiske spredningen, og det faktum at fiskerinæringa er til stede langs hele kysten.
Bedre utnyttelse av restråstoff og biprodukter
Fiskerinæringa har et potensial i bedre utnyttelse og bruk av restråstoff og biprodukter slik som avskjær og fiskeavfall. En bedre utnyttelse kan i noen tilfeller redusere matsvinn og øke selvforsyningsgraden, men bruk av restråstoff til fôr til oppdrettsnæringen, eller nye produkter innen kosmetikk eller medisin er mer sannsynlig. Det kreves både regulatoriske og operasjonelle endringer for å komme dit, men slike endringer vil sannsynligvis åpne opp og gi muligheter for økt verdiskaping og bedre ressursutnyttelse i næringen.
Sjømatens beredskapspotensial
Det ligger også en stor mulighet i sjømatens beredskapspotensial. Selv om store deler av fangsten i dag eksporteres, kan denne ressursen i en krisesituasjon omdirigeres til innenlands forbruk. Sjømat har høy næringsverdi og kan dekke store deler av befolkningens daglige energibehov. Det er gjort beregninger som viser at norsk villfisk alene kan dekke proteinbehovet til hele den norske befolkning. Det betyr at vi kan være 100% selvforsynt i en krise, gitt at vi legger om kostholdet.
Nye eller lite utnyttede ressurser
Det er fortsatt en del arter i norske farvann som ikke utnyttes i forhold til deres økonomiske potensial. Det er gjort flere studier for å identifisere muligheter for bedre utnyttelse av disse. Raudåte er en art som peker seg ut som en mulighet, og SFI Harvest, ledet av Sintef jobber nå med å finne metodikk både for høsting og bearbeiding av raudåte. Det er også andre arter som kan utgjøre en mulighet, slik som sjøpølser og kråkeboller, men det gjenstår en del utvikling både knyttet til fangst og bearbeiding før det kan kommersialiseres.
Klimaendringer – ny artssammensetning
Med økende havtemperatur følger endret artssammensetning som kan påvirke fiskeriene, både som en mulighet og som en utfordring. Det finnes eksempler på at økt temperatur har ført til bedre fiskerier på enkelte arter, slik som lysing i Nordsjøen hvor fangstene er femdoblet fra 2007 til 2016. Det forventes at lysing vil ha en positiv utvikling som følge av økende temperatur frem mot 2050, og en kan således anta at fiskeriet vil øke ytterligere i tiden fremover.
Dilemma
Miljøfotavtrykk og bærekraft
All matproduksjon har en påvirkning på naturen, og fiskerinæringen er intet unntak. Et dilemma er hvor stort miljøfotavtrykk samfunnet er villig til å akseptere fra fiskeriene. Her ligger utfordringen i å balansere behovet for effektiv drift med hensynet til naturmangfold og langsiktig bærekraft. Den siste tiden har det blant annet vært økt oppmerksomhet på påvirkningen bunntråling har på økosystemene. Fotavtrykket mot vurderes opp mot fordelene for det samlede matsystemet. Fiskeriforvaltningen er i stadig utvikling, og ny kunnskap må tas i bruk. Det er behov for økte midler til videre forskning på økosystemeffekter, mer skånsomme redskaper, utvikling og implementering av eksisterende redskaper, og teknologi som kan redusere miljøbelastningen uten å gå på bekostning av næringens levedyktighet.
Eksport vs. nasjonal forsyning
Dilemmaet rundt eksport versus nasjonal forsyning handler om Norges rolle som sjømatnasjon i det globale matsystemet. I en krisesituasjon må det vurderes om fiskeressursene skal brukes til å dekke nasjonale behov eller fortsatt eksporteres for å sikre tilgang til varer Norge ikke produserer selv. Å prioritere nasjonal forsyning kan styrke beredskap og matsikkerhet, men samtidig svekke Norges internasjonale forpliktelser og økonomiske inntekter. På den annen side vil fortsatt eksport bidra til å opprettholde Norges rolle som leverandør i det globale matsystemet, men kan gjøre oss mer sårbare dersom import av andre varer stopper opp.
Regelverk og fleksibilitet
Et annet dilemma oppstår i møte med regelverket, som kan være en begrensende faktor for eksempelvis lokal omsetning av fisk og salg direkte fra kaikanten. Strenge regler bidrar til mattrygghet og harmonisering med internasjonale standarder, men reduserer samtidig fleksibiliteten og muligheten for lokale initiativ. Dette skaper utfordringer for kystsamfunn som ønsker å styrke sin matsikkerhet gjennom lokal distribusjon, og det bør vurderes om regelverket kan tilpasses slik at det gir rom for mer fleksible løsninger uten å gå på bekostning av trygghet og kvalitet.
Økonomisk bærekraft
Fiskerinæringen står i et økonomisk dilemma. På den ene siden er det eksempelvis behov for investeringer i grønn teknologi for å redusere klimagassutslipp og mer skånsomme redskaper for å sikre miljømessig bærekraft. På den andre siden møter næringen usikre rammevilkår og økende avgifter som svekker investeringsevnen. For at fiskerinæringen skal kunne utvikle seg i en bærekraftig retning, må det etableres stabile og forutsigbare rammebetingelser som gjør det lønnsomt å satse på fremtidsrettede løsninger. Økonomisk trygghet er en forutsetning for at miljømessige og sosiale mål skal kunne realiseres.
Utfordringer:
Klimaendringer – endret utbredelse
Fiskerinæringa står overfor en rekke komplekse utfordringer som påvirker både kortsiktig og langsiktig bærekraft. Klimaendringer er en av de mest presserende utfordringene, da de påvirker migrasjonsmønstre og tilgjengeligheten av fisk. Med økende havtemperatur vil sannsynligvis utbredelsesmønsteret til en rekke arter endres til en mer nordlig utbredelse. Dette kan gi utfordringer rundt internasjonalt forvaltningssamarbeid, noe vi allerede ser flere eksempler på, herunder makrell.
Økt havtemperatur vil også med stor sannsynlighet påvirke gyte- og oppvekstområder for mange arter som igjen vil påvirke muligheten til å høste av bestandene. Økt havtemperatur gir også økt risiko for sykdommer, parasitter og invasive arter, som kan ha alvorlige konsekvenser for fiskerinæringen.
Økende konkurranse om arealer
Videre skaper økende konkurranse om arealer i kystsonen og havområdene med andre næringer og verneinteresser en utfordring. For å kunne høste ønsket mengde råstoff trengs areal, og vi trenger tilgang på det riktige arealet – altså der fisken er, både i dag og det som kommer til å bli morgendagens fiskefelt.
Det er et økende fokus på ønsket om å opprette verneområder i sjø, særlig etter Naturavtalens inntog. I mange tilfeller kan det være behov for verneområder, enten etter naturmangfoldloven eller etter de ulike sektorenes regelverk, men en av utfordringene vi opplever er at det pågår initiativ for å opprette verneområder med restriksjoner på fiskeri på mange ulike forvaltningsnivå. Eksempelvis jobber kommunene med å opprette hummerfredningsområder hvor bruk av faststående redskap strammes inn, statsforvalteren oppretter fredningssoner i munningen til elver med oppgang av anadrom laks med restriksjoner på fiske med not og vi har marin verneplan som følges opp av miljødirektoratet. I tillegg kommer bevaringstiltak etter sektorregelverket. Utfordringen med dette er at det ikke settes i sammenheng, og vi opplever et bit-for-bit-vern hvor verneområder opprettes uten at noen har oversikt over helheten. Utfallet kan bli at viktig areal for fiskeri blir gjort utilgjengelig, som igjen kan påvirke vår evne og mulighet til å drive et fiskeri i det omfang som er ønsket politisk. Det er derfor viktig at en i tiden fremover søker å finne en god balanse mellom bevaring av økosystemer og bærekraftig utnyttelse av marine ressurser.
Et sterkt jordvern har vært og er en forutsetning for å sikre matproduksjonen og utnytte ressursene best mulig i Norge. På samme måte som jordvern har vært avgjørende for landbruket, kan det være på tide å vurdere tilsvarende ordninger for matproduserende arealer i sjø. Dette kan være avgjørende for å sikre fiskerinæringen tilgang til viktige fiskeområder.
Internasjonale miljøstandarder og storsamfunnets forventninger
I flere av eksportmarkedene møter norsk sjømat krav om overensstemmelse med internasjonale standarder for bærekraft, hvorav Marine Stewardship Council (MSC) i dag er den mest dominerende. Mange norske fiskerier har i dag utfordringer med å oppnå MSC-sertifisering grunnet avvik mellom dagens norske forvaltningspraksis og kravene i standarden. Dette kan føre til at norsk fisk må selges i mindre lønnsomme eksportmarkeder. Dette presset kommer også på fiskerinæringen, ikke bare fra MSC, men også fra EUs taksonomikrav, amerikanske ekvivalenskrav for import (som US MMPA) og en rekke andre tekniske krav knyttet til bærekraft fra både offentlige og private instanser verden over.
Det vil være viktig å investere videre i havforskning og forvaltningsinstitusjoner hvis Norges posisjon som verdensledende nasjon innen fiskeriforvaltning skal ivaretas. Norge må sikre at forskningskapasitet, datainnsamling, overvåking og reguleringer holder internasjonal best practice og at transparens og dokumentasjon fortsetter å gjøre dette synlig og lett tilgjengelig. Dette er selvsagt viktig for å sikre selve ressursene, men det er altså også nødvendig for å møte krav fra markedene og forventningene fra storsamfunnet slik at aksepten for fiskeriaktivitet ivaretas.
Sårbar infrastruktur
Infrastrukturen for transport og lagring av fisk er sårbar, spesielt ved bortfall av energi. Flere bunkeranlegg langs kysten har blitt lagt ned, noe som kan få alvorlige konsekvenser for forsyningsevnen i en krisesituasjon. Fungerende transportsystemer for smidig frakt av fisk og fiskeprodukter er også sentralt. Dette er ikke bare relevant for norske veier, men også gjennom Sverige og Finland. I tillegg til behovet for operative veier fraktes mye via jernbane og til sjøs. En driftssikker jernbane er derfor sentralt, sammen med god infrastruktur i havnene for å sikre smidige og effektive operasjoner i havn.
Fallende sjømatkonsum
Vi har den senere tid sett en trend med fallende konsum av sjømat i Norge. I tillegg til å være problematisk med tanke på kosthold og folkehelse kan dette også gi utfordringer gjennom å svekke vår evne til å nyttiggjøre sjømaten i krise, eks. at «ingen» kan å renske og tilberede fisk lenger, og råvaren oppleves som utilgjengelig.
Marin forsøpling og fremmedstoffer
Marin forsøpling er en stor utfordring som truer både dyreliv og mennesker. Det er viktig å minimere plastforurensning i havet av flere årsaker; tapte fiskeredskaper kan spøkelsesfiske i lang tid før de brytes ned, noe som fører skjult, uregistrert beskatning, unødig lidelse for mange dyr, plasten kan brytes ned til mikroplast og tas opp i organismer, avfall havner i fjæra og blir forsøpling. Norges Fiskarlag har tatt flere initiativer for å bekjempe dette problemet, blant annet gjennom en handlingsplan med tiltak som følges opp.
For å styrke bærekraften i det norske matsystemet, er det avgjørende å gjennomføre tiltak som både sikrer ressursgrunnlaget, styrker rammevilkårene og sikrer næringens distribusjonsapparat og infrastruktur.
Sikre tilgang til arealer for fiskeri
Økende konkurranse om kystnære og marine arealer fra andre næringer og verneinteresser truer fiskerinæringens tilgang til viktige fiskeområder. Det er derfor nødvendig med en helhetlig arealpolitikk som ivaretar fiskerienes behov for tilgang til riktige arealer til riktig tid, i dag og i fremtiden, samt beskyttelse av gyte- og oppvekstområder. Tilstrekkelig store arealer må prioriteres for fiskeri, og skjermes for annen aktivitet og mer eller mindre permanente installasjoner.
Styrke rammevilkår for bærekraftig fiskeri
For å sikre økonomisk og miljømessig bærekraft, må fiskerinæringen ha stabile og konkurransedyktige rammebetingelser. Dette inkluderer å investere i, og styrke marin ressursforskning, både på målbestander og økosystemer for å sikre bærekraftig uttak, økosystembasert regulering og støtte til utvikling og bruk av mer skånsomme redskaper. Investeringer i ny teknologi og innovasjon for lavutslippsdrift er også viktig, da store deler av flåten i dag er avhengig av fossilt drivstoff. Det er også helt avgjørende med en stabil ressursfordeling mellom fartøygruppene, og forutsigbare ordninger for kapasitetstilpasning og en effektiv gjennomføring av fiskeriene.
Øke bearbeidingsgraden og utnyttelsen av restråstoff
Det er bred oppslutning politisk om at det er ønskelig å øke bearbeidingsgraden av sjømat i Norge, og det er et stort potensial for å øke verdiskapingen i sjømatindustrien gjennom mer bearbeiding og bedre bruk av restråstoff. I dag er tilgangen på råstoff ofte ujevn, noe som gjør det utfordrende å opprettholde helårlig drift og stabile arbeidsplasser. En god del råstoff blir fortsatt eksportert ubearbeidet, og biprodukter blir ikke alltid utnyttet optimalt.
For å møte disse utfordringene bør det legges til rette for bedre samspill mellom flåte og industri, og reguleringene må innrettes slik at det kan gjennomføres helårige fiskerier. Dette vil gjøre det lettere å planlegge produksjonen og skape attraktive, faste arbeidsplasser. Samtidig bør det satses på teknologi og løsninger som gjør det enklere å ta i bruk hele fisken, inkludert restråstoff, til nye produkter. En slik utvikling vil bidra til økt verdiskaping, redusert matsvinn og lavere klimaavtrykk fra næringen.
Forbedre distribusjon og tilgjengelighet av sjømat nasjonalt
Til tross for at Norge er en sjømatnasjon, er det store forskjeller i tilgjengeligheten og kvaliteten på fisk til norske forbrukere. Effektivisering av distribusjonskjeden og tilrettelegging for lokal omsetning, for eksempel gjennom enklere regelverk for salg fra kaikanten vil kunne øke sjømatkonsumet og styrke matsikkerheten. Fallende sjømatkonsum kan også svekke vår evne til å nyttiggjøre sjømaten i en krise, dersom en stor andel av befolkningen ikke lenger kan å rense eller lage fisk.
Utvalget bør i sitt arbeid vektlegge sjømatens rolle i matvareberedskapen langt sterkere enn tidligere meldinger har gjort. Det er viktig å løfte frem dekningsgrad som et mer relevant mål enn selvforsyningsgrad, da sjømatens bidrag til nasjonal matsikkerhet ikke fanges opp av sistnevnte. Norge har et ansvar for å bidra til globale matsystemer, og markedsadgang til EU bør ses i lys av strategiske interesser som energi og forsvar. Norge er tett koblet til det globale matsystemet gjennom handel, teknologi og regelverk. Matsikkerhet og beredskap må derfor ses i lys av internasjonale avtaler og geopolitiske forhold. Sjømatens rolle i europeisk matberedskap understreker behovet for stabile handelsforbindelser og logistikk, også i krisesituasjoner.
I tillegg bør utvalget se matsystemet i lys av nasjonale målsettinger om folkehelse og kostholdsrådene som anbefaler økt inntak av fisk og sjømat. Sjømat er en viktig kilde til proteiner, omega-3-fettsyrer, vitaminer og mineraler, og et økt konsum av fisk kan bidra til bedre helse i befolkningen.