Sigrid Heringstad
Norges Bygdeungdomslag
Et matsystems viktigste rolle er å produsere mat gjennom en fungerende verdikjede fra jord til bord. I Norge er matsystemet sammensatt og skiller seg fra matsystemer i mange andre land. Dette kommer av at Norge ligger langt mot nord, med det klimaet og de vekstforholdene som det medfører, samt geografiske forskjeller mellom landsdeler. Det er viktig at et matsystem fungerer både i normaltid og i krisesituasjoner, og det er dermed viktig å vurdere matsystemets bærekraft.
Vi vil begynne med å takke for at matsystemutvalget tar utgangspunkt i FNs brede definisjon av bærekraft i dette arbeidet. Dette er viktig, da bærekraft er mer enn klima – den økonomiske og sosiale dimensjonen er like viktig for å skape et matsystem som vil kunne fungere over tid. Det er viktig at denne definisjonen av bærekraft vektlegges gjennom hele utvalgets arbeid, og at tiltak vurderes ut fra alle dimensjoner.
Videre vil vi fokusere på å trekke frem de mulighetene, dilemmaene og utfordringene i det norske matsystemet som vi mener er mest sentrale.
Av utfordringer ønsker Norges Bygdeungdomslag å trekke frem følgende:
Færre bønder: De siste årene har vi sett en stadig nedgang i antall bønder, dette er en stor utfordring for matsystemet da vi er avhengig av nok bønder for å produsere råvarene. I tillegg vil nedgangen ha negative konsekvenser for de som er eller skal inn i yrket, da det faglige nettverket blir mindre. Bondeyrket kan være ensomt, og det å ha yrkeskolleger, både til kunnskapsutveksling og sosial støtte, er derfor svært viktig for bondens velferd. I år har vi sett at denne trenden kan ha begynt å snu med en økning i antall bønder under 40 år. Dette er svært positivt, og vi trenger at denne tendensen fortsetter for å sikre nok bønder til fremtidig matproduksjon.
Kjedenes makt i verdikjeden: I dagens matsystem har dagligvarekjedene opparbeidet seg stor makt i verdikjeden. Kjedene oppretter egne merkevarer, og konkurrerer ut merkevarer og mindre produsenter. Noen av kjedene har også kjøpt opp andre deler av verdikjeden, altså benytter de vertikal integrasjon. På den måten kontrollerer kjedene mer av verdikjeden og setter prisene i butikk. Dette gjør det vanskelig for bøndene å få tilfredsstillende utbytte av sine råvarer, siden de bondeeide samvirkene ikke lenger kan hente ut de samme marginene.
Matsvinn i verdikjeden: Dette er en av de største utfordringene i verdikjeden for mat i Norge. Vi har mye matsvinn i flere ledd i verdikjeden, dette gjelder gjennom produksjonen, men spesielt i butikkene, storhusholdning og hjemme hos forbrukeren.
Stor kostnadsvekst: De siste årene har kostnadsveksten vært stor, dette er svært utfordrende for bønder som er avhengig av mange investeringer for driftsbygninger og maskiner. Disse investeringene har blitt tyngre for den enkelte bonde å finansiere, noe som går utover det økonomiske bærekraften i næringen. I tillegg kan slike økonomiske påkjenninger påvirke bondens psykiske helse, som igjen påvirker den sosiale bærekraften.
Jordvern: I Norge har vi kun dyrket mark på tre prosent av landarealet, dette er en av de laveste andelene i hele verden. Det er derfor svært viktig for matproduksjonen at vi sikrer jordvern for å unngå omdisponering av dyrket mark.
Velferdsordninger i landbruket: Bøndene er grunnmuren i matsystemet, de trenger derfor gode velferdsordninger så de kan stå i arbeidet over tid. De siste årene har det vært noen forbedringer i velferdsordningene, men vi ser fortsatt stor forskjell mellom bønder og andre grupper i samfunnet. Det er derfor viktig med en fortsatt styrking av velferdsordningene, for å sikre gode ordninger for sykdom, svangerskap og permisjon.
Nødvendig kompetanse rundt bonden: En bonde er avhengig av ulik kompetanse fra andre for å kunne drive sin gård. En av de viktigste brikkene her er veterinærene for husdyrprodusentene. I dag ser vi at det i noen områder er for lav veterinærdekning, dette er en stor utfordring for dyrevelferden. I tillegg er det også en mangel på kompetente avløsere i flere områder. Det å ha kompetente avløsere er viktig i tilfeller der bonden er syk eller av andre årsaker ikke kan ta hånd om gården. På dagens gårder er det mye teknologi og maskiner, og det er derfor viktig at avløsere har den nødvendige kompetansen for å kunne håndtere dette.
Lønnsomheten i foredlingsbedriftene: Næringsmiddelindustrien er den største landbaserte industrien i Norge, og gjennom samvirkene er disse arbeidsplassene spredt rundt i landet. Samvirkene har derfor en viktig rolle med sysselsetting i distriktene, men også viktige roller for å sikre fungerende verdikjeder i hele landet. I en krise er denne spredte foredlingen viktig for å sikre matforsyning til alle landsdeler dersom transportårer brytes. Det er derfor en utfordring at lønnsomheten til foredlingsanleggene i distriktene blir dårligere. Det er derfor en utfordring at lønnsomheten til foredlingsanleggene i distriktene blir dårligere. Gode rammevilkår til samvirkene er derfor nødvendig, og det er viktig å opprettholde antall bønder i distriktene, da råvarevolumet påvirker lønnsomheten.
Av dilemmaer ønsker Norges Bygdeungdomslag å trekke frem følgende:
Balansegangen mellom økonomiske bærekraft hos bonden og hos forbrukeren: Et matsystem skal som sagt levere mat til befolkningen, og for å få til dette er det essensielt at råvareprodusentene har god nok lønnsomhet til å produsere maten. Samtidig må produktene ikke bli for dyre for forbrukeren. Det er derfor en viktig balansegang mellom hvor stort utbytte bonden trenger for å kunne drive og hvor mye varen kan koste for at forbrukeren skal ha råd til å kjøpe nok mat. Dette er spesielt vanskelig i Norge hvor vekstforholdene er dårligere enn i mange andre land, som gjør at produksjonskostnadene blir større. Det er derfor viktig at bondens inntekt ikke bare hentes fra markedet, for å unngå at det skal gå utover forbrukernes økonomi.
Dilemma med etablerte husdyrprodusenter i områder som kan brukes til korn og grønnsaker: Disse bøndene har gjort store investeringer i sin drift, det er derfor vanskelig med omlegging. Dilemmaet er at vi må ha høyere produksjon av korn og grønnsaker i Norge for å øke selvforsyningen, og vi er derfor avhengig av å benytte de områdene med best jord til disse produksjonene. En annen utfordringer at husdyrprodusentene er viktige for å produsere husdyrgjødsel til planteprodusentene – flytting vil kreve annen gjødsling eller lengre transport.
Effektivisering kontra landbruk i hele landet: Effektivisering og kostnadsbesparinger i ulike ledd i verdikjeden utfordrer det politiske målet om landbruk i hele landet. Grunnet geografien og vekstforholdene i Norge er ikke produksjon like lønnsomt i alle deler av landet, og en effektivisering vil derfor føre til flere nedleggelser av gårdsbruk i distriktene. Et bærekraftig matsystem må benytte de ressursene som finnes i landet for å produsere mat, det må derfor være lønnsomt å produsere også i distriktene.
Økt selvforsyning med mindre klimagassutslipp: Flere av tiltakene for å redusere utslippet av klimagasser kan gå på bekostning av selvforsyningsgraden i landet. Så lenge det er et politisk mål om økt selvforsyning er det viktig at dette også tenkes på ved implementeringen av klimatiltak. Direkte involvering av næringens organisasjoner er viktig for å sikre at klimatiltak ikke reduserer produksjonen.
Av muligheter ønsker Norges Bygdeungdomslag å trekke frem følgende:
Økende interesse for norsk matsikkerhet: Dette har vi sett de siste årene etter koronapandemien og krigen i Ukraina. Både forbrukere og politikere har et større fokus på norsk matproduksjon og selvforsyning i et beredskapsperspektiv. Dette gir et mulighetsrom nå for å jobbe for å øke selvforsyningen.
God kvalitet på norske jordbruksvarer: Norge har strenge krav til dyre- og plantehold, som sikrer god dyrevelferd og kvalitet på jordbruksvarer. Norge er blant de landene med lavest bruk av antibiotika og plantevernmidler. Den spredte produksjonen bidrar også til lavere smittetrykk, noe markedet verdsetter. Dette styrker matsystemets langsiktige bærekraft.
Klimavennlig produksjon: Landbruket i Norge har inngått en klimaavtale med staten, dette setter Norge i en særstilling hvor landbruket er forpliktet til utslippskutt. Det som er spesielt med denne avtalen er at det bygger på tiltak som ikke skal gå utover produksjonsevnen og selvforsyningen i landet, noe som er viktig for fremtidens matforsyning.
Den norske landbrukspolitiske modellen og jordbruksforhandlingene: Norge er det eneste landet i verden som har et system bygget på direkte forhandlinger mellom bøndenes faglag og staten. Dette gir større rom for dialog og forståelse, samtidig som det forplikter begge parter gjennom inngåtte avtaler. Gjennom jordbruksforhandlingene får også bøndene mulighet til å påvirke sine rammevilkår, som er viktig for forutsigbarheten til næringen. Dette gir muligheter til å komme frem til gode løsninger, og bøndene sikres en stemme i saker som vil direkte påvirke dem.
Toll på jordbruksvarer: Toll på varer som vi kan produsere i Norge er essensielt for å opprettholde produksjon i hele landet, da produksjonskostnadene i Norge er høyere enn i andre land. Her finnes det et mulighetsrom for å styrke bærekraften i norsk matproduksjon ytterligere ved å gå over fra krone til prosenttoll på utvalgte varer som vi kan produsere mer av. Noen varer som kan være fordelaktige å flytte over til prosenttoll er epler, løk og storfe.
Styrke rekrutteringen til landbruket. For å ha et bærekraftig matsystem nå og i fremtiden trenger vi at unge velger bondeyrket som yrkesvei. For å få til dette trengs det gode velferdsordninger, som sikrer bønder like sosiale fordeler som samfunnet ellers, og at yrket er lønnsomt. Ved å styrke rekrutteringen vil også det faglige og sosiale nettverket blant bønder styrkes, som igjen vil ha positiv innvirkning på den sosiale bærekraften.
Styrke rammevilkårene til samvirkene. De norske landbrukssamvirkene er essensielle for å opprettholde spredt produksjon i hele landet, og de sikrer trygge foredlings og forsyningslinjer i alle landsdeler. I tiden fremover må derfor samvirkenes plass i den norske landbruksmodellen styrkes.
Unngå at dagligvarekjedene får mer makt i verdikjeden. Dagligvarekjedene må reguleres bedre, og det må unngås at de tar mer kontroll over verdikjeden gjennom mer vertikal integrasjon.
Fortsette klimaarbeidet i landbrukets klimaplan. Landbruket er en næring som påvirkes mye av klimaet rundt seg, og arbeid for å minimere klimaendringene er derfor viktig. Her må også landbruket gjøre sin del, som avtalt i klimaavtalen. Det må derfor til insentiver og støtteordninger for å gjennomføre klimatiltak på gårdsnivå så dette er gjennomførbart.
Styrket grønn utdanning. Det er stadig ny innovasjon i landbruket, og det er mange tekniske løsninger og maskiner den enkelte bonde må forholde seg til. I tillegg er det viktig med kunnskap om plante- og husdyrhold for å sikre god produksjon. Derfor er det viktig med gode utdanningstilbud, som følger utviklingen i næringen og standardene i dagens og fremtidens landbruk.
Vi har ingen andre ytterligere innspill til utvalgets mandat. Vi ønsker dere lykke til med viktig arbeid.