Katrine Lekang
Opplysningskontoret for Egg og Kjøtt, MatPrat
MatPrat, Opplysningskontoret for egg og kjøtt (OEK) takker for muligheten til å gi innspill til Matsystemutvalgets arbeid.
Matsystemenes primære oppgave er å sikre nok, trygg og sunn mat som dekker befolkningens behov. I tillegg gir primærproduksjonen en lang rekke fellesgoder til samfunnet: naturforvaltning, sysselsetting, beredskap, verdiskapning og levende lokalsamfunn.
Matproduksjon i Norge er preget av spredte bosettinger, gressrike naturressurser og strenge kvalitetskrav. OEK fremmer et matsystem som ivaretar det norske ressursgrunnlaget, reduserer klimaavtrykket og ivaretar norsk selvforsyning og matberedskap. Vi mener dette er mulig gjennom en balansert tilnærming der klima- og miljøtiltak går hånd i hånd med matsikkerhet, ressursforvaltning, verdiskaping og et aktivt landbruk over hele landet.
Sentrale muligheter i det norske matsystemet.
Forvaltning av det norske ressursgrunnlaget: FN oppfordrer land med høy importgrad på mat til å redusere avhengigheten av andre land, gjennom å diversifisere og styrke egen matproduksjon (UN Food systems summit, 2023). I retningslinjer fra FNs matvareorganisasjon (FAO) heter det seg at alle stater har et ansvar for å sikre mat til sin befolkning, og at en bør ta i bruk nasjonale ressurser (FAO, 2005). En av de største mulighetene ligger i å utnytte landets unike gras- og utmarksressurser. Kun 3,5 % av landarealet vårt er matjord, av dette er rundt 30 % egnet til dyrking av korn. Mye av kornet brukes dessuten til husdyrfôr, da vekstsesongen og nedbør legger begrensninger på hvilke kornsorter som kan dyrkes hvor, og om det oppnår matkornkvalitet. Husdyra er dermed avgjørende for å utnytte kornressursene fullt ut, og bidrar i stor grad til å forvalte de norske matjordarealene. Produksjonen av grønnsaker, potet, frukt, bær og belgvekster opptar svært begrensede arealer. Resten av matjordarealene brukes hovedsakelig til å dyrke gress, eng, beite og grovfôr.
Kun en begrenset andel av matjordarealene som brukes til grasdyrking i Norge, vil kunne omdisponeres til dyrking av matplanter for humant konsum, og mulighetsrommet vil avhenge av at markedet er åpent for en økt produksjon av grønnsaker som trives under norske forhold. Husdyra er således helt avgjørende i et norsk matsystem, for å kunne forvalte grovfôr og beiteressurser på en måte som bidrar til produksjon av næringsrik mat, og for å opprettholde norske matjordressurser (NIBIO, 2024).
Norge har store utmarksressurser, arealer der klima, jordsmonn og topografi ikke tillater korndyrking eller produksjon av grønnsaker, men hvor beitedyr kan høste næring direkte fra naturen. Særlig i nord finnes store beiteressurser som i dag er underutnyttet (NIBIO, 2021). Drøvtyggerne (storfe og småfe) har evne til, gjør det mulig å omdanne gras fra inn- og utmark til høyverdige proteiner og næringsrik mat som mennesker kan spise, i form av kjøtt og melk. Ved å ta i bruk arealer som ikke kan brukes til annet enn gras og andre grovfôr-vekster, bidrar husdyrproduksjon til selvforsyning og nasjonal matsikkerhet. Om disse arealene ikke beites, vil de gro igjen, og ressursene vil miste sitt potensial som brikke i matsystemet.
Konsekvensene av en nedskalering av husdyrholdet, i tråd med kostholdstiltaket som er beskrevet av Miljødirektoratet, er utredet av NIBIO (NIBIO, 2024b og NIBIO, 2025). Rapportene estimerer at det vil kunne medføre at 35 % av matjordarealene går ut av drift. Dette er tilfellet selv med økt plantebasert produksjon der det er mulig. Videre vil deler av kulturlandskapet vi kjenner i dag gro igjen. Rundt 30 % av de rødlistede artene i Norge er knyttet til åpne kulturlandskap, som er avhengige av beite og slått for å overleve (NIBIO, 2021). Her er det verdt å merke seg at i tillegg til at vi står overfor en klimakrise, står vi også ovenfor en naturkrise. Gjengroing av kulturlandskapet vil føre til en nedgang i både truede naturtyper og rødlistede arter. Dette strider med målet om å ivareta biomangfold og natur.
Beitedyr bidrar i tillegg til klimaregulering. Åpne og semiåpne gressområder har en høyere albedo (evne til å reflektere solinnstråling), enn mørk og tett skog. NMBU har beregnet at klimaeffekten av å holde landskapet åpent i norske fjellområder kan tilsvare 390 millioner tonn CO₂-ekvivalenter (utslippsbane RCP4.5-scenario) (Ramtvedt, 2025). Dette underbygger viktigheten av å unngå en forenklet fremstilling av husdyrproduksjonen. Dette underbygges av nyere forskning som antyder at gressbaserte arealer også spiller en særlig viktig rolle i stabil karbonlagring over tid (Dass et al. 2018, Terrer, 2021, Pardo, 2023, Manzano, 2023). Husdyrholdets miljøeffekter må inkludere helhetlige mål som ressursbruk, næringsverdi, økosystemfunksjoner og sirkulær økonomi, ikke bare klimagassutslipp per kilo produkt.
Hver sommer slippes over 2 millioner sau og lam, 250 000 storfe og 50 000 geiter på utmarksbeite. De høster fôrverdier verdt flere milliarder kroner årlig. Norge har allerede en politisk målsetting om å stimulere til økt bruk av utmarksressursene i jordbruket, noe også vi mener er avgjørende for et mer bærekraftig og motstandsdyktig norsk matsystem. En slik satsing forutsetter en viss tetthet av aktive bønder i hele landet. Uten tilstedeværende bønder som kan følge opp beitedyra, organisere innsanking, vedlikeholde gjerder og ha beredskap for rovdyr- og dyrevelferdsutfordringer, blir det i praksis umulig å utnytte ressursene. Et aktivt utmarksbruk krever dessuten et lokalt økosystem av tjenester: veterinærer, slakterier, foredlingsbedrifter og transportløsninger. Dersom antallet produsenter i et område blir for lavt, forvitrer også dette grunnlaget. En reell oppskalering av utmarksbruken er derfor avhengig av at vi ivaretar en geografisk spredning og tetthet av husdyrhold i distriktene. Det er viktig å påpeke at dette ikke bare et spørsmål om produksjon, men også om beredskap, spredte bosettinger og forvaltning av landskap og naturmangfold.
Karbonbinding i jord og natur, og bedre jordhelse: Effekten av jordkvalitet har fått økt oppmerksomhet de siste årene. Jordsmonnet er vårt viktigste karbonlager på land og inneholder 2–3 ganger så mye karbon som atmosfæren (Terrer, 2021). Å sørge for at karbonet som er bundet i jorda fortsetter å holde seg der, og å øke opptaket av karbon i jord med lavt karboninnhold er viktig i forhold til en bedre balanse i karbonsyklusen, og for å redusere global oppvarming. Jord med et mangfold av mikrober og et høyt innhold av organisk materiale bidrar i større grad til karbonopptak, -binding og -lagring. I tillegg har denne typen jord en mer svampaktig tekstur, noe som gjør at den holder bedre på vann og fuktighet. God jordhelse bidrar dermed til både økt produktivitet og redusert sårbarhet for tørke, flom og andre klimarelaterte stressfaktorer. Ifølge FNs klimapanel (IPCC) ligger en stor del av potensialet for utslippsreduksjon i landbruket globalt nettopp i økt karbonlagring i jord (IPCC, 2019). Økt satsing på fangvekster, bedre utnyttelse av eng og beite, samt gode jordbrukspraksis og dyrkingsmetoder, kan bidra betydelig både til å øke karboninnholdet i jord og til å styrke landbrukets totale produksjonsevne.
Tiltak i jordbruket som bidrar til karbonopptak og -lagring regnes altså som et viktig klimatiltak. Dette understrekes også i EU. EUs karbonfarming-regelverk (CRCF Regulation, EU/2024/3012), vedtatt 6. desember 2024, etablerer en felles EU-ramme for sertifisering av karbonfjerning, karbonfarming og lagring av karbon i produkter. Det omfatter også jordbruksmetoder som øker karbonbindingen i jord, som bruk av biokull og dekkvekster. Norske studier viser at gras til eng og beite er et effektivt CO₂-lager (NIBIO, 2019), og at over halvparten av jordbruksarealet i Norge allerede er eng og beite. Disse matjordarealene er avhengige av husdyr. I tillegg kan vekseldrift av åkerjord med vekster som kløver og åkerbønner (som husdyra kan nyttiggjøre seg av til fôr), i kombinasjon med ettårige kornvekster, bidra til å øke/opprettholde karboninnholdet i jorda. Monokulturer der det dyrkes ettårige kornvekster år etter år, fører i større grad til utarming av jorda og krever mer tilførsel av gjødsel. Gjennom sin evne til å fordøye et bredt spekter av de vekstene som er gunstige i vekselbruk, spiller husdyra en nøkkelrolle for å realisere potensialet for karbonlagring i norsk jordbruk. I tillegg gir husdyrhold tilgang til organisk gjødsel som bidrar til å bygge jordas karboninnhold og styrke jordhelsa, i tråd med prinsippene i EUs karbonfarming-regelverk.
Ved å fremme driftsmetoder som ivaretar jordlivet, kan landbruket binde mer karbon og samtidig styrke jordhelsa. Dette representerer en stor mulighet for Norge til å bidra positivt til å bremse global oppvarming gjennom god landbrukspraksis.
Økt sirkularitet i matsystemet: Bærekraften i matsystemet handler om hvordan vi bruker ressursene gjennom hele verdikjeden. Tiltak som fremmer en mer sirkulær økonomi i landbruket, og legger til rette for at avfall og biprodukter i størst mulig grad blir til nye ressurser, er tiltak som bidrar til å styrke bærekraften i matsystemet. Et konkret eksempel på dette er god utnyttelse av husdyrgjødsel. Husdyrgjødsel inneholder verdifulle næringsstoffer (nitrogen, fosfor og kalium) som bør tilbakeføres til jorda. Økt bruk av naturgjødsel der det er mulig vil kunne erstatte noe av bruken av mineralgjødsel/kunstgjødsel (som ofte er energikrevende i produksjonen og ikke bidrar til forbedret jordkvalitet i samme grad som husdyrgjødsel).
Et annet konkret eksempel som kan bidra til økt sirkularitet er fôrressurser. Å etterstrebe å fôre husdyra med restråstoff og biprodukter som mennesker ikke spiser er avgjørende. Norsk husdyrnæring gjør allerede mye på dette feltet. Eksempelvis går en del av mysen fra osteproduksjon til grisefôr. Et annet konkret tiltak vil være å utrede mulighetene for å ta i bruk kjøttbeinmel som proteinkilde i husdyrfôr igjen, som både vil bidra positivt til utnyttelsen av ressursene i matsystemet, og redusere behovet for importerte proteiner.
En stor andel av energibidraget fra fôret til norske husdyr er norskprodusert (82 % for melkekyr, 97 % for ammekyr, 96 % for sau/lam, 67 % for gris, og 46 % for kylling) (Animalia, 2024). Når det gjelder import av fôringredienser, er det et mål å redusere avhengigheten av importert soya, som er knyttet til avskoging av regnskogen. Det er fortsatt rom for å øke norskandelen i fôret ytterligere, og det foregår allerede forskning og implementering av tiltak, som inkluderer satsing på dyrking av mer norsk protein (som erter, åkerbønner og raps) og utvikling av nye proteinråvarer (som tang og tare, insekter og encellet biomasse). Her kan målrettede tilskudd bidra til å stimulere satsningen på norske proteinkilder til fôr. En mer lokal og kretsløpsbasert fôrproduksjon vil kutte transportutslipp, redusere press på arealer i andre land og styrke vår selvforsyning av fôringredienser. Det vil også kunne bidra til å gjøre det norske matsystemet mer motstandsdyktig.
Lave utslipp fra norske husdyrproduksjon: Det er verdt å merke seg at norske husdyrprodukter er relativt klimaeffektive sammenlignet med globale tall, og i et norsk historisk perspektiv. Utslippsintensiteten for norsk storfekjøtt ligger på ca. 17/22 kg CO₂-ekvivalenter per kg kjøtt (avhengig av om det er snakk om kjøtt fra melkeku/ammeku), sammenlignet med rundt 18/67 kg CO₂-ekv./kg globalt. Rundt 70 % av storfekjøttet i Norge kommer fra kombikua NRF som både produserer kjøtt og melk, en produksjon som gir lave utslipp per liter melk/kilo kjøtt. Videre ligger utslippene fra norsk svinekjøtt på ca. 3 kg CO₂-ekv/kg (globalt snitt ca. 6 kg), og fra norsk kylling på omkring 2–3 kg CO₂-ekv/kg (globalt snitt ca. 5 kg), mens utslippene fra sau tilsvarer omtrentlig det globale snittet (23 kg CO₂-ekv/kg). Fokus på god dyrehelse og effektiv utnyttelse av fôret er blant tiltakene som har ført til den lave utslippsintensiteten til norske husdyr. Hvis norsk kjøttproduksjon erstattes av importert kjøtt, vil det føre til økte utslipp forbundet med kostholdet vårt, til tross for at det i det norske klimaregnskapet vil se ut som utslippene har gått ned (ettersom det norske klimaregnskapet kun inkluderer utslipp på norsk jord). Det vil med andre ord flytte utslipp til andre land, noe som gir liten mening i et globalt klimaperspektiv. I tillegg vil matsikkerheten svekkes pga. økt importavhengighet. Dette illustrerer at norsk husdyrproduksjon, til tross for sine klimagassutslipp, kan være positivt i et større, globalt bærekraftperspektiv.
Lengre vekstsesong som følge av klimaendringer: Klimaendringene byr primært på utfordringer, men gir også nye muligheter for norsk matproduksjon. Økte temperaturer har allerede forlenget vekstsesongen, og fremover er det ventet at vekstsesongen i Norge kan bli 1–2 måneder lengre innen 2050 (Meteorologisk institutt, 2022). Et varmere klima gir utvidede produksjonsmuligheter, rom for nye sorter og bedre utnyttelse av vekstsesongen. For eksempel kan det bli lettere å dyrke høstkorn i flere landsdeler, samt å så tidligere om våren. I Nord-Norge kan lengre vekstsesong gjøre det mulig å dyrke fôrkorn i marginale områder. Videre vil klimaendringene også medføre økt grad av uforutsigbarhet, fare for flom, styrtregn og tørke. Dette er beskrevet nærmere, under delen om sentrale utfordringer.
Økt verdiskapning knyttet til lokalmat: Norsk lokalmat bidrar til verdiskaping. Etterspørselen etter lokale matspesialiteter har bidratt til vekst, mangfold og økt omsetning av lokalmat de siste årene. Omsetningen av lokal mat og drikke i 2024, nådde 12,3 milliarder kroner, en økning på 12,2 % fra året før. Lokalmat skaper verdier i distriktene, øker mangfoldet og variasjonen av produkter og bidrar til å styrke nasjonal matkultur. Dette gir ringvirkninger i form av sysselsetting og matopplevelser. Utviklingen tyder på at det finnes et potensial for å styrke den økonomiske og sosiale bærekraften, ved å styrke lokale verdikjeder parallelt med produksjonen i større skala. Et overordnet mål for jordbruket er matproduksjon over hele landet. Lokalmat kan bidra til å opprettholde og styrke dette.
Sentrale utfordringer i det norske matsystemet.
Det norske ressursgrunnlaget og klimaforhold: Det norske ressursgrunnlaget er preget av et relativt kjølig klima, korte vekstsesonger, et kupert terreng i store deler av landet, og begrensede arealer med dyrkbar jord. Kun om lag 3,5 % av landarealet er jordbruksareal, og av dette egner mesteparten seg best til grasdyrking. Men vi har også store arealer med utmarksbeite av god kvalitet. Hele 45% av landarealet vårt er klassifisert som god beitemark, og de naturbaserte og store klimatiske variasjonene i landet gir muligheter og variasjon. Vekstsesongen varierer fra rundt 100 dager i nord til 200 dager i sør, noe som krever robuste vekster og presis agronomi. Norge er spesielt godt tilpasset husdyrhold og grasbasert produksjon, heller enn utstrakt korn og planteproduksjon som krever lengre modningstid. Forholdene er spesielt utfordrende med tanke på en forutsigbar og robust produksjon av matkorn og vekster som er sårbare for varierende/kjølige temperaturer og nedbør. Dette gjør forvaltningen av ressursene ekstra viktig for matsikkerhet og selvforsyning.
Fossile og biologiske utslipp: Det er viktig å nyansere klimabildet ved å forstå forskjellen på biologiske og fossile utslipp, da det er et fundamentalt skille mellom disse utslippene. Metan fra drøvtyggere inngår i det korte karbonkretsløpet, der karbon tas opp av gress og planter gjennom fotosyntesen, gresset spises av kua, og karbonet slippes ut som metan som etter ca. 10–12 år brytes ned til CO₂ som igjen tas opp av planter. Menneskeskapte fossile utslipp derimot, tilfører nytt karbon til atmosfæren, mye raskere enn det naturlig er lagt opp til i det fossile karbonkretsløpet (flere titalls millioner år). Når store mengder karbonholdige gasser fra det fossile kretsløpet, som har vært lagret i millioner av år, pumpes inn i det biologiske kretsløpet i løpet av noen titalls år, skaper det en ubalanse i karbonkretsløpet over jordskorpa, da det slippes ut mer karbonholdige klimagasser i atmosfæren enn det plantene og havene klarer å ta opp. Faren ved å ikke ta forskjellen mellom biologiske og fossile utslipp med i betraktning, er at man utformer politikk og tiltak som rammer biologiske utslipp uforholdsmessig hardt, mens fossile utslipp ikke kuttes nok. Dette kan true den nasjonale matforsyningen unødig.
Beregningsmetodikk for metan: Alle klimagasser behandles likt i klimaregnskapet, ved at de oppgis som CO₂-ekvivalenter etter vektingsfaktoren GWP100. Denne metodikken fungerer bra for å beregne effekten av CO2, som har en lang levetid i atmosfæren, men tar ikke hensyn til kortlevde klimagasser, som metan (Allen, 2016). Denne svakheten er godt illustrert av vektingsfaktoren GWP*, en alternativ metode utviklet for kortlivede gasser. GWP* viser at om man kutter metanutslipp med ca. 0,3% per år, vil man nøytralisere oppvarmingseffekten (Allen, 2018). Per i dag kommer ikke dette frem i klimaregnskapet. Derfor er det en stor utfordring at dagens rapportering og beregningsmetoder knyttet til utslipp ikke skiller tydelig mellom fossilt CO2 og biologisk metan. Vi forstår at Norge er bundet av internasjonale rapporteringsmetoder, men mener utvalget bør påpeke behovet for en bedre metodikk fremover. Uansett bør nasjonale analyser av utslipp suppleres med GWP* for å gi et riktigere beslutningsgrunnlag. Målet bør være å utvikle et klimaregnskap som både reflekterer virkeligheten og er rettferdig, slik at klimatiltak rettes mot de største reelle bidragene til oppvarming.
Økte metanutslipp har en kraftig oppvarmende effekt, men forskning har vist at dersom metanutslippene fra husdyr reduseres langsomt over tid (for eksempel ~10 % reduksjon over 30 år), vil ikke metan bidra til global oppvarming (Allen, 2018). Dette betyr at ved en stabil husdyrproduksjon der det jobbes kontinuerlig med å redusere utslipp per dyr (gjennom bedre fôrkvalitet, bedre håndtering av gjødsel, bedre dyrehelse, avl osv.), bør rett og slett anses som et klimatiltak som bidrar til nedkjøling og til å justere for effekten av fossile utslipp. Det er viktig at bøndene som bidrar i dette arbeidet anerkjennes for tiltak som gjøres for å redusere utslipp per enhet.
Norge har de siste tiårene redusert husdyrholdet. For eksempel er antall melkekyr redusert fra ca. 860 000 på 1940-tallet til i overkant av 200 000 i dag. Professor Frank Mitloehner ved UC Davis har eksempelvis påpekt at norsk melkekuproduksjon i praksis har bidratt til å fjerne karbon fra atmosfæren (Tine, 2021). Utfordringen fremover bør være å fortsette å redusere metan fra husdyrholdet uten at det går på bekostning av volumet som produseres.
Uforutsigbarhet som følge av klimaendringer: Klimafordelene med varmere klima og lengre vekstsesong i Norge, kommer også med en bakside i form av økt fare for ekstremvær (tørke og nedbør/flom) samt økt risiko for en del plantesykdommer. Her blir det viktig å tilpasse produksjonen, sørge for mangfold og sikre produksjoner med en bufferkapasitet som reduserer sårbarheten. Å satse på flere kort, og å opprettholde de produksjonene som er godt egnet for våre agroklimatiske forhold, samt et nivå av husdyr som bidrar til å omsette korn og andre vekster i år med lav matkornkvalitet blir viktig for et fremtidig norsk matsystem.
Klimaprognosene tilsier generelt våtere og mildere vær, med større utfordringer for jordarbeiding og innhøsting om høsten. Jorda kan bli tyngre å kjøre på og øke faren for jordpakking og erosjonsskader. Nye insektskadegjørere og ugras kan få fotfeste i et varmere klima. Klimatilpasning blir derfor avgjørende fremover. Landbruket må ta høyde for at avlingsnivået kan svinge mer, og risikoen for avlingstap øker. Dette kan utfordre økonomien til bonden.
Rekruttering, antallet bønder, kompetanse og infrastruktur: Bærekraft har i tillegg til miljø, også en sosial og økonomisk side. Et matsystem er ikke bærekraftig dersom det ikke er økonomisk levedyktig også for primærprodusentene. Inntektsutviklingen for norske bønder er en kjent utfordring. Uten forbedret lønnsomhet vil det bli vanskelig å beholde dagens bønder og å rekruttere nye unge inn i næringen. Dette vil på sikt true matproduksjonen. Skal vi lykkes med grønn omstilling i landbruket, må bonden ha økonomi til å investere i ny teknologi og endrede driftsmåter.
Endringer i matsystemet må innebære at det fortsetter å levere på sitt primære formål: nok, trygg, sunn og ernæringsmessig god mat til befolkningen. En alvorlig utfordring for norsk matproduksjon blir å opprettholde kompetansen og antallet bønder som trengs for å produsere mest mulig av maten vår. Antall aktive gårdsbruk har vært synkende over lang tid. Per 2023 var det ca. 37 627 jordbruksbedrifter i Norge, noe som er 14% færre enn i 2013. Det legges ned mange bruk hvert eneste år. Gjennomsnittsalderen blant bøndene har økt de siste tiårene. I dag er kun hver sjette bonde under 40 år. Trenden har imidlertid flatet ut, og det er tegn til økt interesse for jordbruket blant de unge. Det er viktig å bygge oppunder denne trenden, for å sikre at vi også i fremtiden har de ressursene, kunnskapen og arbeidskraften som trengs for å forvalte jorda vår. Tap av kompetanse kan også bli et problem når erfarne bønder slutter uten at kunnskapen overføres. For å opprettholde antall bønder og det høye kompetansenivået i norsk landbruk, må man sørge for at bonden har en levelig inntekt, tilgang på velferdsordninger, og tro på at næringen vil overleve inn i fremtiden. Uten mennesker i yrket hjelper det lite med gode planer og dette er en av de største utfordringene som må løses for å sikre norsk matproduksjon i fremtiden.
Sentrale dilemmaer i det norske matsystemet
Kortsiktige utslippskutt vs opprettholdelse av matproduksjon og bærekraften i matsystemet: Beredskapskommisjonen peker ut et aktivt landbruk over hele landet som en nøkkelbrikke i å opprettholde norsk beredskap. En utredning av Miljødirektoratets «kostholdstiltak» viser imidlertid at den foreslåtte reduksjonen i produksjonen av rødt kjøtt, vil medføre 30 % reduksjon i melkekubestingene, halvering av antallet sau, og avvikling av ammeku-produksjonen (NIBIO, 2024b og NIBIO 2025). Dette vil medføre at store deler av de dyra som vedlikeholder viktige økosystemer i norsk utmark, forsvinner. Det vil videre svekke grunnlaget for et landbruk i hele landet betydelig, særlig i nord (NIBIO, 2024).
Beredskapskommisjonen trekker frem viktigheten av å bevare bosetting i nordområdene og at norsk matproduksjon er viktig i global kontekst, da det kan avhjelpe en situasjon der deler av verdens befolkning ikke får dekket eget behov for næringsrik mat. Kommisjonen skriver at vi rundt midten av dette århundret bør være forberedt på høy forekomst av avlingssvikt både globalt og nasjonalt (som følge av klimaendringer og mer ekstremvær) (NOU, 2023:17). Kommisjonen anbefaler en restriktiv jordvernpraksis. Et viktig spørsmål i denne sammenhengen blir dermed: hvordan vil Matsytsemutvalget vurdere disse aspektene inn i sin utredning av en bærekraftig utvikling av det norske matsystemet? Hvordan skal økosystemtjenester og beredskap vektes opp mot kortsiktige klimakutt?
Husdyr- og planteproduksjon er integrerte, sameksisterende systemer i Norge. De drar nytte av og støtter opp under hverandre. Endringer i én del vil dermed få innvirkning på den andre. Legger man ned mye av husdyrholdet, vil grunnlaget for fôrproduksjon også forsvinne. Vi risikerer at planteproduksjonen for øvrig også svekkes, ved at marginene i jordbruket blir for små for bonden, at avstandene øker mellom gjenværende produsenter og at markedet for leverandører av utstyr og innsatsfaktorer krymper. Dette vil gjøre hele verdikjeden mer sårbar, og illustrerer viktigheten av å tenke helhetlig rundt bærekraft. Klima, miljø, økonomi og beredskap må ses i sammenheng.
Norges Bondelag har tidligere uttalt: “Å produsere mindre mat er ikke et klimatiltak” (Norges Bondelag, 2025). Utslippskutt må skje per produsert enhet, ikke gjennom å redusere volumet. Eventuelle endringer i forbrukervaner/konsum må ligge til grunn for endringer i produksjon. Noe annet vil føre til karbonlekkasje gjennom økt behov for import. Mye av løsningen for reduserte utslipp ligger i teknologi og driftsforbedringer, fremfor ensidig reduksjon i norsk produksjon. Vi må gjøre «både-og»: kutte klimagassutslippene per produserte enhet og beholde matproduksjonen basert på norske ressurser.
Selvforsyningsgrad: Norges selvforsyningsgrad for mat ligger i dag rundt 40 % (justert for import av fôr). Selvforsyningsgraden på animalske råvarer (kjøtt, egg og meieri) er vesentlig høyere enn den er for vegetabiler (NIBIO, 2023). Husdyrproduksjonen er altså en avgjørende brikke for norsk matsikkerhet, selvforsyning og tilgang til en rekke næringsstoffer i kostholdet. Etter vårt syn vil det være viktig at ethvert forslag om endringer i produksjon, underbygges av analyser av adekvat kvalitet slik at man med stor grad av sikkerhet kan fastslå at tiltakene ikke vil få negative følger for selvforsyning, matsikkerhet og beredskap. Videre bør kostholdsmønstrene som legges til grunn i utvalgets rapport være realistiske og edruelige i forhold til hvor raskt og i hvor stor grad det er mulig å endre forbrukeres vaner.
Distriktshensyn og sysselsetting: Mye av sysselsettingen i jordbruket er knyttet til husdyrproduksjonen. I store deler av landet er drøvtyggerproduksjon den mest rasjonelle driftsformen (NIBIO, 2024). Den bidrar til å holde liv i mange bygder og infrastruktur som er avgjørende for matsystemet. Husdyrsektoren sørger for bosettinger og aktive lokalsamfunn i hele landet. Dette har mange ringvirkninger og er viktig for annen industri og verdiskapning over hele landet (Menon, 2025). Konsekvensene av en markant reduksjon i det husdyrbaserte jordbruket vil være dramatiske for både næringen, ressursforvaltningen og distrikter over hele landet. NIBIO har beregnet at 45 % reduksjon i forbruk og produksjon av rødt kjøtt (storfe, sau/lam og svin) kan medføre et bortfall på ca. 32 % årsverk i primærjordbruket og tilhørende verdikjeder. Dette vil medføre sterkt svekket kompetanse, økt sårbarhet og store ringvirkninger for andre næringer og distriktssamfunn (NIBIO 2024b og NIBIO 2025). En undersøkelse som er utført på oppdrag av LMD konkluderer med at jordbruket er særlig viktig for de minst sentrale kommunene, der landbruket utgjør hele 12 prosent av den private sysselsettingen (Menon, 2025). Derfor er det viktig at eventuelle endringer som foreslås av Matsystemutvalget, også inkluderer gode analyser og utredninger av hvordan endringene kan bidra til å styrke, snarere enn å svekke jordbruket og de underliggende strukturene som primærproduksjonen er avhengig av og/eller bidrar til, for å unngå økt usikkerhet i en allerede presset sektor.
Klimautfordringer og målkonflikter: Husdyra står for en vesentlig andel av utslippene fra jordbrukssektoren. Et sentralt dilemma er hvordan vi kan redusere landbrukets klimagassutslipp uten at det går utover matproduksjonen og matsikkerhet. Parisavtalen fremhever eksplisitt at klimatiltak ikke skal gå på bekostning av matsikkerhet. Allikevel ser vi at helhetsperspektivet tidvis er fraværende i offentlige diskusjoner og i ulike rapporter, og at enkelttiltak, som reduksjon i antall drøvtyggere, har blitt løftet frem som klimaløsninger uten at de negative konsekvensene av slike tiltak tas med i betraktning. Å kutte kraftig i husdyrholdet vil riktignok redusere norske klimagassutslipp fra sektoren, men samtidig oppstår det en rekke målkonflikter. Redusert husdyrproduksjon kan bety redusert karbonbinding i grasmark og beite, mindre sirkularitet i matsystemet, dårligere forvaltning av jordbruksressursene, høyere sårbarhet i møte med klimaendringene, redusert matproduksjon på norske ressurser og økt import for å nevne noe. Det vil sette norsk matsikkerhet og beredskap i fare. Spesialrådgiver Arne Bardalen (NIBIO) har tidligere advart mot “fatale og irreversible konsekvenser for norsk matproduksjon og matsikkerhet” dersom forhastede klimatiltak gjennomføres uten helhetlig vurdering (NIBIO 2024c).
Tiltak og strategier knyttet til matsystemet bør derfor vurderes ut fra et helhetsperspektiv som inkluderer klima, matsikkerhet, natur, arealforvaltning, økonomi og sysselsetting i jordbruket og folkehelse. Mulighetene for å utvikle metodikk for å avdekke synergier og målkonflikter bør vurderes. På den måten kan man unngå at et klimatiltak får utilsiktede negative konsekvenser på for den helhetlige bærekraften i matproduksjonen. Konkret betyr dette at tiltak for utslippskutt i landbruket bør ses i lys av hvordan de påvirker jordbrukets evne til å produsere mat i et endret klima og med begrensede ressurser og til dels utfordrende agroklimatiske forhold. Parisavtalens prinsipp om at klimatiltak ikke skal svekke matsikkerheten må etter vårt syn ligge til grunn som en føring i all politikkutforming. Eksempelvis viser NIBIO sin utredning av et klimatiltak omtalt som «kostholdstiltaket» at selvforsyningen vil svekkes, og 35 % av jordbruksarealene vil gå ut av drift (NIBIO 2024b). Videre vil det være en reell fare for gjengroing av store områder med kulturlandskap og åpne økosystem, og at sysselsettingen i primærnæringen vil reduseres med 32 % (NIBIO 2025). I tillegg vil det medføre økt risiko for karbonlekkasje gjennom økt import av mat. Dette er viktige momenter i et helhetsperspektiv, da konsekvensene av reduksjonen i husdyrproduksjonen er store, mens potensialet for kuttene i klimagassutslipp er høyst usikre. Vi støtter etablering av et helhetlig rammeverk for politikkutforming, i tråd med det som skisseres i NIBIOs rapport “Klimatiltak og matsikkerhet – synergi eller mistilpasning” (2024d), og anbefaler at Matsystemutvalget ser nærmere på de fremtidige mulighetene for å utvikle et rammeverk for å ivareta nytte, gjennom bedre koblinger mellom tilpasning og utslippstiltak.
Ernæringsmessig betydning av animalske matvarer: Kjøtt bidrar med en rekke næringsstoffer i det norske kostholdet, og for de fleste vil kjøtt være sentralt for å sikre et tilstrekkelig inntak av en rekke næringsstoffer. Kjøtt og kjøttprodukter inneholder vanligvis omkring 20-35 % protein og flere mikronæringsstoffer, men det kan være store forskjeller i innhold av tilsatt salt, fett, fettsyresammensetning og energi. Ifølge den landsrepresentative kostholdsundersøkelsen Norkost 4 spiser voksne i Norge i gjennomsnitt 36 g rent rødt kjøtt og 25 g rent hvitt kjøtt daglig, angitt i tilberedt vare. Gjennomsnittlig daglig inntak av bearbeidede kjøttprodukter er 52 g.
Undersøkelsen viser at selv om kjøtt og kjøttprodukter kun bidrar med 12 % av det daglige energiinntaket, er det blant de viktigste kildene til protein, jern, sink, selen, vitamin A, tiamin, riboflavin, vitamin B6 og B12. Kjøtt og kjøttprodukter er blant hovedkildene til fett, mettet fett, men også en- og flerumettet fett. Proteinkvaliteten (aminosyresammensetning og biotilgjengelighet) i kjøtt er god, og i tillegg har jern og sink i kjøtt høyere biotilgjengelighet enn i vegetabilske kilder.
Kjøtt og kjøttprodukter er i dag den nest største kilden til jern i kostholdet til voksne. Tilstrekkelig jerninntak er særlig viktig for sårbare grupper som unge kvinner, gravide og små barn. Tall fra Norkost 4 indikerer at en betydelig andel kvinner ikke når anbefalt inntak. Det er viktig å merke seg at dagens nasjonale anbefaling for jern har tatt utgangspunkt i et omnivort kosthold. Dersom kostens jernkilder hadde vært utelukkende vegetabilske, ville biotilgjengelighet av jernet gå ned og slik kreve et betydelig høyere jerninntak.
Egg er en konsentrert kilde til essensielle næringsstoffer og bør derfor fortsette å ha en sentral plass i kostholdet. Til tross for at egg kun bidrar med 2 % av energiinntaket, bidrar de med 12 % av vitamin D, 9 % av vitamin E og 11 % av selen, 6 % av jod og 5 % av jerninntaket i det norske kostholdet. Egg er også en sentral kilde til kolin.
Kjøtt og egg bør med andre ord fortsette å ha sentrale roller i balanserte sunne og bærekraftige norske kosthold.
Skolens rolle i å bygge matkompetanse: Å ha tilstrekkelig kunnskap om råvarer, kosthold og matlaging er avgjørende for å sette folk i stand til å gjøre gode valg for egen helse og for å bidra til å styrke bærekraften i det norske matsystemet. Samtidig ser man at grunnleggende og adekvat kompetanse på området i dag er svekket. Matsystemutvalget bør utrede flere ulike virkemidler for å nå dette målet, men særlig skolen bør ha en sentral rolle. Skolen bør bidra til elevenes livsmestring, inkludert å bygge deres kompetanse om råvarer, matlaging, mattrygghet og kosthold. Gode vaner bør etableres tidlig i livet, og skolen er en sentral arena for dette. Næringsriktig mat er dessuten en forutsetning for best mulig læringsutbytte og for overskudd til fysisk aktivitet.
Særlig gjennom mat- og helsefaget kan skolen bidra til å sikre tilstrekkelig kompetanse på området. Dette vil bidra til god helse, økt forståelse for viktigheten av godt, helsefremmende og bærekraftig norsk kosthold. Matsystemutvalget bør derfor undersøke tiltak for å styrke faget mat og helse i skolen.
Press på raske endringer: Biologiske prosesser tar tid å endre, vi må ha langsiktige mål og tiltak. Norsk matpolitikk har de senere år vært gjenstand for mye diskusjon, noe som skaper uro i næringen. Bønder og matindustri opplever motstridende signaler: På den ene siden forventes de å omstille seg for å nå klimamål og følge nye kostholdsråd (f.eks. mindre kjøtt, mer plantebasert). På den andre siden understrekes behovet for beredskap og selvforsyning. Et eksempel er Klimakur 2030-rapporten som foreslo kostholdsomlegging med betydelig reduksjon i husdyrhold, samtidig som Stortinget kort tid etter satte et mål om å øke selvforsyningsgraden av norske matvarer til 50% (justert for importerte fôrråvarer). For en bonde kan slike skiftende føringer skape stor usikkerhet og gjøre det vanskelig å avgjøre om en bør investere i eksempelvis nytt fjøs. Kampanjer som ensidig fremstiller norsk rødt kjøtt som en klimaversting kan skade omdømmet til bønder som faktisk driver klimavennlig i global sammenheng og slik påvirke motivasjonen til de som produserer maten vår. For å legge til rette for bærekraftige investeringer og rekruttering, trenger jordbrukssektoren forutsigbare rammer og et konsistent budskap om veien videre. Utfordringen til utvalget blir å formulere anbefalinger som forener disse hensynene: hvordan kan vi kutte utslipp, beskytte miljøet og sikre matforsyning. God kommunikasjon rundt dette vil være nøkkelen for å dempe uro og samle alle aktører om en felles kurs for å sikre et norsk matsystem som fortsetter å oppfylle sin primære oppgave: å sikre nok, trygg og sunn mat som dekker befolkningens behov.
Referanser:
Allen, M., et al. (2016). New use of global warming potentials to compare cumulative and short-lived climate pollutants. Nature Climate Change: 6.
Allen, M., et al. (2018). A solution to the misrepresentations of CO2-equivalent emissions of short-lived climate pollutants under ambitious mitigation. Nature Partner Journals, Climate and Atmospheric Science 1, Art 16.
Animalia. 2024. Kjøttets tilstand.
Dass, P. et al 2018 Environ. Res. Lett. 13 074027. DOI 10.1088/1748-9326/aacb39
Domellöf M, Sjöberg A. Iron – a background article for the Nordic Nutrition Recommendations 2023. Food Nutr Res 2024;68. https://doi.org/10.29219/fnr.v68.10451
FAO. 2005. Voluntary guidelines: to support the progressive realization of the right to adequate food in the context of national food security.
Helsedirektoratet. 2024. Norkost 4.
Institute of Medicine. Food and Nutrition Board. Dietary Reference Intakes for Vitamin A, Vitamin K, Arsenic, Boron, Chromium, Copper, Iodine, Iron, Manganese, Moygdenum, Nickel, Silicon, Vanadium, ad Zinc: a Report of the Panel on Micronutrients. Washington DC: 2001.
IPCC. 2019. Special report: Climate change and land.
Manzano, P., Pardo, G., Itani, M.A. et al. Underrated past herbivore densities could lead to misoriented sustainability policies. npj biodivers 2, 2 (2023). https://doi.org/10.1038/s44185-022-00005-z
Menon. (2025). Ringvirkninger av landbruksbasert næring i distriktene.
Meteorologisk institutt. 2022. Lengre vekstsesong gir større dyrkingsmuligheter, https://www.met.no/nyhetsarkiv/lengre-vekstsesong-gir-storre-dyrkingsmuligheter
National Institute of Health. Office of Dietary Supplements. Iron. Fact Sheet for Health Professionals. 2024.
NIBIO. 2019. Muligheter og utfordringer for økt karbonbinding i jordbruksjord. Rapport Vol 5/36.
NIBIO. 2021. Arealrekneskap i utmark Utmarksbeite – ressursgrunnlag og beitebruk. Rapport Vol7/208.
NIBIO (2023) Norsk selvforsyning av matvarer: status og potensial. Rap 9:137. NIBIO. 2024. Bærekraft i norsk jordbruksproduksjon Premisser og tiltak for forbedringer. Rapport Vol10/110.
NIBIO (2024) Bærekraft i norsk jordbruksproduksjon Premisser og tiltak for forbedringer. Report Vol 10, issue 110.
NIBIO. 2024b. NOTAT- Justerte framskrivinger av aktivitetsdata, og aktivitetsdata for seks tiltaksscenarier definert av Miljødirektoratet.
NIBIO. 2024c. Helhetlig tilnærming til landbrukets klimatiltak. https://www.nibio.no/nyheter/helhetlig-tilnaerming-til-landbrukets-klimatiltak
NIBIO. 2024d. Klimatiltak og matsikkerhet – synergi eller mistilpasning – Delrapport 3. Rapport 10/38.
NIBIO. 2025. Aktivitetsdata for kostholdstiltaket. Dokumentasjon av tiltaksscenario, kraftfôrkorrigertselvforsyningsgrad og beregning av antall årsverk i 2035.
Norges Bondelag. 2025. Et krav for nasjonal trygghet og matsikkerhet, https://www.bondelaget.no/bondelaget-mener/jordbruksoppgjoret/jordbruksoppgjoret-2025/et-krav-for-nasjonal-trygghet-og-matsikkerhet.
Norges offentlige utredninger (NOU). 2023:17. Nå er det alvor.
Pardo, G., Casas, R., del Prado, A. et al. Carbon footprint of transhumant sheep farms: accounting for natural baseline emissions in Mediterranean systems. Int J Life Cycle Assess (2023). https://doi.org/10.1007/s11367-023-02135-3
Ramtvedt, E. 2025. Fjellet gror igjen – et oversett klimaproblem? Nationen 29.04.25, https://www.nationen.no/fjellet-gror-igjen-et-oversett-klimaproblem/o/5-148-723308
Strand TA, Mathisen M. Zinc – a scoping review for Nordic Nutrition Recommendations 2023. Food Nutr Res 2023;67. https://doi.org/10.29219/fnr.v67.10368
Terrer, C., Phillips, R.P., Hungate, B.A. et al. A trade-off between plant and soil carbon storage under elevated CO2. Nature 591, 599–603 (2021). https://doi.org/10.1038/s41586-021-03306-8
Tine. 2021. https://medlem.tine.no/aktuelt-fra-tine/mener-metan-fra-drovtyggere-vektes-feil-i-klimaregnskapet
For å møte ovennevnte muligheter og utfordringer, mener OEK at det trengs tiltak som både forbedrer klima- og miljøprestasjonen i norsk matsystem og som styrker nasjonal matsikkerhet. Basert på øvrige momentene i dette innspillet, vil vi fremheve fem tiltak som vi anser som særlig viktige.
1. Det må legges til rette for bevaring av jordbruksarealer og for god forvaltning av utmark, i tråd med regionale forhold:
For å sikre fremtidig matproduksjon må vi ta vare på og bedre forvaltningen av de begrensede jordbruksarealene vi har. Jordvernet må styrkes slik at dyrkbar mark ikke bygges ned. De mest produktive matjordsarealene rundt byer og tettsteder er under sterkt press, særlig rundt Oslofjorden, der innbyggertallet har økt kraftig de siste tiårene.
Samtidig må vi stimulere til aktiv bruk av eksisterende gras- og beiteressurser i hele landet, særlig i nord der tilgangen på gode beiteressurser er svært gode, samtidig som de er kraftig underbeitet. Å ta disse i bruk kan øke matproduksjonen uten å øke bruken av kraftfôr. Samtidig gagner dette naturen (gjennom vedlikehold av kulturlandskapet og bevaring av artsmangfoldet), og klima (gjennom opprettholdelse av albedoeffekt og stabil karbonlagring). Tiltak som sikrer et levedyktig husdyrhold (særlig drøvtyggere) i distriktene, er viktig for at grasarealer og utmarksbeiter skal holdes i hevd.
2. Klimagassutslipp bør vurderes helhetlig og med metodikk som skiller metan fra CO₂, og fossile utslipp fra biologiske. Det bør fokuseres på kutt per enhet, fremfor kutt i volum i norsk matproduksjon.
Skal jordbruket bidra til å nå klimamålene uten å svekke matberedskap, må utslipp vurderes helhetlig, med metoder som skiller mellom klimagassenes levetid og oppvarmingseffekt. Metan er en kortlevd gass som ikke akkumuleres i atmosfæren på samme måte som CO₂, og bør derfor behandles ulikt. Samtidig må det skilles tydelig mellom utslipp fra fossile kilder og biologiske kretsløp. Norsk landbruk har store muligheter til å kutte utslipp per produsert enhet gjennom teknologi, fôr, avl og god ressursutnyttelse. Derfor bør tiltak og målsettinger i større grad handle om å redusere klimaavtrykket fra maten vi faktisk produserer – ikke å redusere produksjonsvolumet i seg selv.
3. Husdyra må anerkjennes som en sentral og viktig brikke i sirkulære og bærekraftige matsystemer.
Husdyra spiller en avgjørende rolle i å lukke kretsløpene i matsystemer. Sirkulariteten i matsystemene avhenger av husdyra. De omdanner biprodukter fra plantebasert matproduksjon, samt gras, utmarksressurser og andre biomasser vi mennesker ikke spiser, til næringsrik mat. Husdyra er sentrale for å utnytte sidestrømmer fra mat- og fôrindustrien, slik som myse, kli og grønnsaksavskjær, som ellers ville gått til spille. Mye av dette er bioressurser som ellers ville blitt nedbrutt og produsert klimagasser som metan, lystgass og CO2. Samtidig produserer husdyra organisk gjødsel som bygger jordhelse og bidrar til karbonlagring og fungerer som mat til næringsrike plantevekster. Drøvtyggere bidrar dessuten til å holde store gras- og beitearealer i hevd, noe som både opprettholder karbonlagre i jorda og bevarer biologisk mangfold i kulturlandskapet. Sammen med monogastrene (gris og fjørfe) skaper de en helhet i matsystemet der ulike ressurser skaper et mangfold og reduserer sårbarheten. For å bygge et robust, sirkulært og bærekraftig matsystem må husdyra derfor anerkjennes som en nøkkelressurs i helhetlige kretsløp, og ikke bare perspektivet om at de gir oss kjøtt, melk og egg. Skal vi lykkes med å utvikle bærekraftige og sirkulære matsystemer, må husdyrproduksjonen videreutvikles, ikke bygges ned.
I Norge gjør topografi og klima at store arealer kun er egnet til grasproduksjon, og uten drøvtyggere mister vi muligheten til å høste mat fra disse ressursene (NIBIO 2024). Husdyra bidrar også til karbonbinding i jord og til å opprettholde åpne landskap og artsrike naturtyper. Husdyra bidrar til å redusere sårbarheten i norsk matforsyning og gjør oss mindre avhengige av import. De skaper ringvirkninger i lokalsamfunn, gir grunnlag for industri og arbeidsplasser, og bærer videre tradisjoner og kunnskap. Å anerkjenne husdyrenes rolle er derfor avgjørende for å bygge et matsystem som både er sirkulært, bærekraftig og tilpasset Norges naturgitte ressurser.
Vi oppfordrer utvalget til å nyansere bildet av drøvtyggerne og husdyrproduksjon for øvrig, i tråd med oppdatert forskning og norske forhold. Som påpekt tidligere i dette innspillet, skiller klimapåvirkningen fra metan seg fundamental fra klimapåvirkningen av CO₂. Videre inngår utslippene fra husdyr i et sirkulært biologisk kretsløp, og har et annet tidsperspektiv enn fossil karbonforbrenning. Husdyra tar del i et langt mer komplekst kretsløp med kontinuerlig pågående prosesser som bidrar til nedbrytning og opptak av karbon- og andre kjemiske forbindelser. Metodikken for å estimere effekten av å kutte antall kyr i et helhetlig klimaperspektiv, er for svak til å kunne si noe sikkert om den endelige effekten. Eksempelvis vil en moderat reduksjon eller en stabilisering av husdyrtallet over tid kunne føre til at metankonsentrasjonen i atmosfæren flater ut. Kutt i fossil energibruk vil på sin side være være helt nødvendig for å redusere CO₂-oppbyggingen i atmosfæren. Vi ber utvalget legge til grunn et vitenskapelig oppdatert syn på dette, slik blant annet flere klimaforskere og FN’s klimapanel nå diskuterer (jfr. alternative metrikker som GWP* for kortlivet klimagass) (Allen 2016 og Allen 2018).
Videre må norske drøvtyggeres positive bidrag (gras- og utmarksutnyttelse, karbonbinding i godt drevet eng, biologisk mangfold i kulturlandskap, albedo, karbonlagring etc, tas med i betraktningen når man legger rammene for et fremtidig bærekraftig norsk matsystem.
Vi ønsker å påpeke at dette ikke ment som argumenter for at landbruket ikke trenger å arbeide videre med å ytterligere redusere klimagassutslipp og styrke den helhetlige bærekraften i norsk matproduksjon, men effekten av ulike tiltak bør vurderes opp mot nytteverdi og i et helhetsperspektiv. Dette handler om å sikre at eventuelle tiltak rettet mot husdyrsektoren utformes på en måte som faktisk styrker bærekraften når man ser alle dimensjoner under ett.
4: Vurdering av status for nasjonal matsikkerhet må inkludere næringsstoffer, ikke utelukkende fokusere på kalorier:
Ifølge FN er et bærekraftig matsystem et system som tar vare på matsikkerhet og sikrer økonomisk, sosialt og miljømessig grunnlag for fremtidige generasjoner. Matsikkerhet eksisterer når alle mennesker til enhver tid har fysisk og økonomisk tilgang til nok, trygg og sunn mat som møter ernæringsmessige behov og matpreferanser for å kunne leve et aktivt liv med god helse. Denne definisjonen tydeliggjør at matsikkerhet også omfatter matkvalitet, næringsinnhold og helse. For et bærekraftig matsystem må vi derfor sikre at befolkningens ernæringsmessige behov dekkes, ikke bare energibehovet i befolkningen.
I norsk kontekst spiller husdyra en viktig rolle for befolkningens ernæringsstatus. Vårt klima og landskap begrenser hvilke plantebaserte matvarer som kan dyrkes i volum. Animalske matvarer som melk, meieriprodukter, egg og kjøtt bidrar med essensielle næringsstoffer i det norske kostholdet, bl.a. protein, jern og sink av høy kvalitet, B-vitaminer (inkludert vitamin B₁₂), og kalsium. Flere av disse mikronæringsstoffene finnes i liten grad i vegetabilske matvarer vi kan produsere nasjonalt, og de er dessuten ofte mer biotilgjengelig i animalske råvarer, sammenlignet med plantebaserte. For eksempel er vitamin B₁₂ nesten utelukkende tilgjengelig fra animalske kilder, og jern fra kjøtt tas lettere opp i kroppen enn jern fra planter. Uten et visst innslag av husdyrprodukter i kostholdet må man kompensere gjennom import av matvarer vi ikke har gode nok forutsetninger for å produsere selv, eller kosttilskudd for å unngå mangeltilstander.
En fallgruve i arbeidet med matsikkerhet er å fokusere ensidig på kalorier eller avlingsutbytte uten å ta hensyn til næringsinnholdet i det som produseres. Tradisjonelle målinger av selvforsyning og matsikkerhet har ofte tatt utgangspunkt i tonn mat eller energiproduksjon, og har ikke vurdert om dietten faktisk dekker befolkningens behov for protein, vitaminer og mineraler. Slike beregninger kan gi et falskt bilde av trygghet. Man kan for eksempel oppnå høy kalori-selvforsyning ved å produsere mye korn eller poteter, men samtidig risikere «skjult sult», der den nasjonale matproduksjonen bidrar med nok energi, men mangler tilstrekkelig mengder av alle de ulike næringsstoffene vi behøver.
For utvalget betyr dette at ernæringskvalitet må integreres i utredningen av hva en bærekraftig norsk matproduksjon i Norge innebærer. Strategier for bærekraftig matsystem i Norge bør ivareta produksjon av næringstett mat slik at den i størst mulig grad dekker befolkningens behov for nødvendige næringsstoffer for ivaretagelse av god helse. Dette innebærer en balansert tilnærming der man på den ene siden følger opp klimamål og miljøhensyn, og på den andre siden opprettholder matproduksjon som sikrer et variert og næringsrikt kosthold.
Referanser:
Allen, M., et al. (2016). New use of global warming potentials to compare cumulative and short-lived climate pollutants. Nature Climate Change: 6.
Allen, M., et al. (2018). A solution to the misrepresentations of CO2-equivalent emissions of short-lived climate pollutants under ambitious mitigation. Nature Partner Journals, Climate and Atmospheric Science 1, Art 16.
NIBIO (2024) Bærekraft i norsk jordbruksproduksjon Premisser og tiltak for forbedringer. Report Vol 10, issue 110.
Bærekraftsbegrepet: Bærekraftbegrepet rommer mange aspekter og krever en rekke avveininger for å løse målkonflikter som oppstår. Det er dermed utfordrende å definere. Det er uenighet innad i og mellom ulike fagmiljøer og sektorer om hva som bør inngå i en vurdering av bærekraft, og hvordan indikatorer, målkonflikter og andre faktorer bør måles og vektes. NIBIO har pekt på at det er viktig å erkjenne at rammevilkår og avveininger mellom hensyn og interesser som avgjør hva som blir vurdert som bærekraftig i en gitt kontekst, krever politiske avgjørelser (NIBIO, 2024). En klar definisjon av bærekraft er nødvendig for å sikre at indikatorene er meningsfulle og målbare. I tillegg er det svært utfordrende å gjøre en objektiv og vitenskapelig vurdering av bærekraft. Som NIBIO beskriver vil enkelte av faktorene reflekterer ulike verdisyn, og det er mange målkonflikter innen bærekraft som vitenskap ikke kan løse. Ikke bare skal det gjøres et valg av hvilke indikatorer man skal måle/vurdere, men man skal også avgjøre vektingen mellom dem og videre gjøre vurderinger der det oppstår målkonflikter. Dette gjør bærekraftvurderinger politiske, og det er derfor viktig å våre åpen om avveininger, målkonflikter og øvrige vurderinger.
Forutsetningene for matproduksjon varierer fra ett område til et annet, og hva som defineres som bærekraftig mat vil variere mellom ulike geografiske regioner (samt avhenge av hvordan man definerer begrepet). Derfor er det nødvendig å se på hvilken mat vi kan produsere med ressursene som er tilgjengelige her i Norge. Ved å utnytte de nasjonale ressursene til å produsere mat til egen befolkning på en effektiv og forsvarlig måte, sikrer vi høy grad av selvforsyning. Opprettholdelse av norsk matproduksjon er en viktig nasjonal og internasjonal politisk beslutning for å i minst mulig grad være avhengig av å import fra land som er mer sårbare for klimaendringer.
Internasjonalt er det en vridning fra redusert produksjon til «bærekraftig husdyrhold»: Til tross for debatten om kjøttkutt, ser vi at det økende grad snakkes om «mer bærekraftige husdyrproduksjoner», fremfor reduksjoner i produksjonsvolum. EU anerkjenner behovet for å gjøre husdyrholdet mer bærekraftig fremfor å avvikle det. For eksempel åpner EUs felles landbrukspolitikk (CAP) for betydelige tilskudd til bevaringsbeite, utmarksbruk og klimatiltak på gårder med husdyr. CAP fremhever også at landbruket er nøkkelen til å opprettholde levende bygder og biologisk mangfold der husdyra spiller en viktig rolle. Den nye EU-forordningen Regulation (EU) 2024/3012, legger til rette for sertifisering av karbonlagring i jord. Dette vil indirekte støtte beitedyrhold. Vi ser med andre ord i EU en tilnærming der man prøver å balansere klima med matsikkerhet og andre bærekraftparametere, der målet er å gjøre husdyrproduksjonen mer bærekraftig fremfor å legge den ned. Norge bør sikre at nasjonal politikk ikke “straffer” bærekraftig husdyrhold, men hjelper den til å bli enda bedre. Matsystemutvalget bør sikre et godt bilde av utviklingen internasjonalt, for at anbefalingene skal bidra til å styrke, snarere enn å svekke, konkurransekraften til norsk matproduksjon.
Forbrukerinnsikt: MatPrat gjennomfører jevnlig forbrukerundersøkelser og har på den måten god innsikt i befolkningens oppfatninger og verdiperspektiver knyttet til mat, kosthold og helse, samt matproduksjon. Forbruker er en viktig aktør og premissgiver i matsystemet. Perspektivet er dermed avgjørende for å kunne legge realistiske og hensiktsmessige føringer og rammer for fremtidens matsystem.
I diskusjonen knyttet til mat og matproduksjon, handler mat om langt mer enn ernæring, klima og bærekraft. Mat er også kultur, identitet, tilhørighet og verdier. Mat og matopplevelser er noe vi deler med hverandre, både i hverdagen og som samfunn og nasjon gjennom tradisjoner og matkultur. Debatten om kostholdsrådene de siste årene har vist at det er visse spenninger knyttet til temaene rundt mat og matproduksjon. Mange opplever at det mangler en omforent forståelse for norsk produksjon, matsesonger og praktiske forhold. Disse motsetningene og dilemmaene kommer også til utrykk i forbrukerundersøkelser.
Å ta disse spenningene på alvor er viktig for å kunne forene befolkningen om fremtiden. Tre begreper kan være til hjelp i denne sammenhengen: 1) Verdikonflikt – mellom globalt universelle løsninger og lokale tilpasninger, mellom klimahensyn og matsikkerhet, mellom akademisk styring og praktisk erfaring. 2) Populisme – motstanden ble et uttrykk for skepsis mot det som oppfattes som elitepregede løsninger, og styrket av følelsen av at fagfolk snakket til folk, ikke med dem. 3) Nativisme – mange ønsket å forsvare norske mattradisjoner og landbruk mot globale standarder som ikke tok hensyn til norske forhold.
Pandemi, invasjon av Ukraina og et maktskifte i USA har de siste årene bidratt til at folk i Norge fått et annet perspektiv og økt bevissthet om viktigheten av norsk matproduksjon og matsikkerhet. Det har ført til en økt oppslutning omkring norsk matproduksjon, men også mer oppmerksomhet og dragning mot norsk matkultur i bred forstand. Det handler om å ruste oss for en usikker fremtid både rasjonelt, men også emosjonelt. Når vi diskuterer matsystemet, snakker vi om noe som berører folks hverdag på et grunnleggende nivå. Mat handler ikke bare om kosthold og utslipp, men også om trygghet, historie og tilhørighet. Nettopp derfor vekker matpolitikk sterke følelser når den oppleves som bestemt ovenfra. Da ligger risikoen i at samtalen sklir over i identitetspolitikk, der oppmerksomheten flyttes fra løsninger til hvem som blir hørt, og hvem som blir skjøvet til side. Skal vi lykkes med å utvikle et bærekraftig matsystem, må politiske mål kobles tettere til hverdagen folk lever i, og ulike perspektiver og erfaringer få plass i prosessen. Målet er å bygge et system som har tillit, legitimitet og bred oppslutning. Skal vi lykkes med å utvikle et mer bærekraftig matsystem, må vi bygge bro mellom politiske mål og den virkeligheten folk lever i, og sikre at ulike stemmer opplever å bli tatt med i prosessen.
Tillit og endring: Norske myndigheter og norsk matproduksjon nyter generelt høy tillit hos forbrukerne. Samtidig ser vi en utbredt skepsis i offentligheten mot det mange opplever som en «kostholdselite» og ovenfra-og-ned-holdninger i klima- og ernæringsdebatten. Når løsninger blir oppfattet som diktert utenfra, kan det for mange føles som et tap av noe som oppleves nært, viktig og identitetsskapende.
Et matsystem som skal være bærekraftig over tid, forutsetter at forbrukerne fortsetter å ha tillit til og forståelse for produksjonsmåtene. Det krever åpenhet om de målkonfliktene og avveiningene som må gjøres. Allmennheten bør informeres og involveres, både før og underveis. Nibio peker på at en av de største styrkene i det norske matsystemet er den høye tilliten og lojaliteten til norskprodusert mat, dette er et fortrinn vi må bygge videre på gjennom samarbeid.
Skal man lykkes, må forbrukerne oppleve at de er enige i premissene. Kommunikasjonen må bygge tillit, ikke motstand. Våre undersøkelser viser at mange i dag er mer opptatt av å spise norsk, nært og i sesong enn av å velge mat som presenteres som «klimavennelig med lavest mulig utslipp». Folk ønsker å spise den maten som har en naturlig plass i norsk matkultur, og de har en sterk forkjærlighet for produkter de forbinder med både moderne og tradisjonell norsk mathistorie.
Samtidig har oppfatningen av bærekraft endret seg. Tidligere ble bærekraft nesten utelukkende knyttet til klima, men i dag forbinder mange det med lokal matproduksjon, norske råvarer, beredskap og matsikkerhet. Dette viser at bærekraftbegrepet er sammensatt og må kommuniseres på en måte som også speiler norske erfaringer og perspektiver. Akkurat som i andre land tolkes begrepet gjennom vår egen historie. Norske forbrukere knytter fortid og fremtid sammen til en fortelling om matproduksjon som de både kjenner igjen, har tillit til, og tror på som en vei videre.
Avstand og matkultur: En viktig utfordring er at urbaniseringen har skapt større avstand mellom forbrukere og matproduksjon. Stadig færre har direkte kontakt med gårdsdrift eller husdyr, noe som gjør det vanskeligere å formidle kompleksiteten i matsystemet, ressursgrunnlaget og produksjonen. For å kunne gjøre denne jobben må man ha norske bønder med på jobben. De, sammen med organisasjonene i landbruket, er viktige garantister og tillitsbærere i møte med forbruker.
Offentlige diskusjoner om eksempelvis husdyrproduksjon i et klimaperspektiv har ikke bare handlet om faglig uenighet, men har også vært del av en større verdidebatt knyttet til retningen for framtidens matsystem, der flere har tatt til orde for et mer holisitisk perspektiv knyttet til både miljø og bærekraft. Mange i landbruket, særlig i husdyrnæringa, var dypt bekymret, ikke bare for næringens omdømme, men også for hvordan deres livsverk, kunnskap og rolle i samfunnet ble vurdert. For at aktørene i matsystemet skal kunne samles om en retning for det norske matsystemet, er det viktig at det oppleves som nøytralt, faglig forankret og i tråd med norske forhold. Vi oppfordrer Matsystemutvalget til å sette seg godt inn i hva som karakteriserer den norske primærnæringen og ressursgrunnlag, når det gjelder øvrige målsettinger, muligheter og begrensninger.
Relevant statistikk vedrørende forbrukerholdninger:
79 % mener at bærekraftig matproduksjon handler om mer enn bare å redusere klimagassutslipp, det handler også om å bruke våre ressurser til å produsere mat i Norge.
69 % mener at drøvtyggere som lam, sau og storfe er viktige i Norge for å utnytte gras til matproduksjon.
70 % mener at drøvtyggere, som storfe og lam/sau, bidrar til biologisk mangfold i Norge fordi de holder kulturlandskap åpne (63 % i 2019).
71 % oppgir at de er opptatt av at vi i Norge skal produsere mest mulig av vår egen mat.
23 % mener at det å redusere forbruket av rødt kjøtt er det viktigste bærekraftstiltaket forbrukene kan gjøre i Norge.
65 % er opptatt av å bevare norsk matkultur.
70 % svarer at det er godt og smakfullt når de blir spurt om grunner til å inkludere animalske proteiner i kostholdet (Undersøkelse om kosthold og dietter 2025).
Rødt kjøtt som kategori: I ernæringssammenheng brukes begrepet “rødt kjøtt” som en fellesbetegnelse for kjøtt fra svin, storfe og småfe (sau/lam og geit). Svinekjøtt skiller seg likevel fra kjøtt av småfe og storfe i lavere myoglobininnhold, annen fettsyresammensetning og andre nivåer av mikronæringsstoffer. Likevel er de satt sammen til én kategori, hovedsakelig av praktiske hensyn i epidemiologiske studier.
I bærekraftssammenheng gir det også liten mening å sette svin i samme kategori som storfe og småfe. Det er betydelige forskjeller når det kommer til drøvtyggere og enmagede dyr (svin) i forhold til fôrbehov og ressursutnyttelse, fordøyelse og klimagassutslipp. Storfe og småfe er helt avgjørende for å utnytte de store utmarksressursene som finnes i Norge, som igjen er viktig for selvforsyning og matsikkerhet. Svin har god tilvekst på kornressursen bygg, som vi har et stort overskudd av i Norge, og bidrar således til å opprettholde viktige matjordarealer som i stor grad ville gått ut av produksjon om de ikke ble brukt til produksjon av bygg. Evnen til å utnytte kraftfôr effektivt gjør at svin har relativt lave klimagassutslipp. Når det gjelder rødt kjøtt fra drøvtyggere, gjør den kombinerte produksjonen av kjøtt, melk, skinn og ull fra storfe og sau deres rolle i matsystemet kompleks. Det blir derfor misvisende å vurdere betydningen deres utelukkende ut fra én enkelt varestrøm, som for eksempel bare kjøtt.
“Rødt kjøtt”-begrepet som én enkelt kategori som favner flere og til dels ulike husdyrslag, gir derfor begrenset verdi og svært unyansert informasjon. I Matsystemutvalgets arbeid kan det være hensiktsmessig å skape flere nyanser om rødt kjøtt som begrep – både når det gjelder ernæring, miljø og bærekraftspersektiver i stort.
Norske husdyrprodusenter er en del av løsningen: Til slutt vil vi understreke at norske husdyrprodusenter ønsker å være en del av løsningen. Drøvtyggere, gris og fjørfe vil fortsatt spille en rolle i det norske matsystem i overskuelig fremtid. Nøkkelen blir å produsere mer mat og næring med mindre utslipp, mindre ressursforbruk og mindre negativ påvirkning. Tiltak som sørger for bevaring av matressuruser, teknologi, kompetanse, primærprodusenter, et aktivt jordbruk over hele landet, styrket sirkularitet, og samspill mellom produksjon og forbruk kan bidra til det. Vi håper Matsystemutvalget vil ta våre innspill med i sitt videre arbeid, og at arbeidet vil resultere i et helhetlig og framtidsrettet veikart for norsk matproduksjon.
Referanser:
NIBIO (2024) Bærekraft i norsk jordbruksproduksjon Premisser og tiltak for forbedringer. Report Vol 10, issue 110.
Milford (2024) The impact of consumers’ preferences for domestic food on dietary sustainability. Appetite, Vol 195, https://doi.org/10.1016/j.appet.2024.107206.
Westengen et al. 2025. Three reasons why food system transformations are contested, and why food system scientists and policymakers should care. Front. Sustain. Food Syst. Vol 9.
Vedlegg: .