Morgan Andersson
Norsk Gartnerforbund
Norsk Gartnerforbund (NGF) har en unik rolle som uavhengig interesseorganisasjon for produsentene i grøntnæringen. I motsetning til aktørene i verdikjeden, som Gartnerhallen/Bama og Nordgrønt/Coop er ikke NGF selv en del av produksjon, omsetning eller distribusjon. Denne uavhengigheten gir oss et utenfra-blikk på hele verdikjeden, og gjør det mulig å se helheten med produsentenes behov i sentrum. Der verdikjedeaktørene ofte må forsvare eller styrke egen posisjon, kan NGF peke på utfordringer og skjevheter som ellers ville blitt stående ubemerket. Slik ivaretar vi produsentenes interesser på en måte som både styrker næringens utvikling og sikrer en mer rettferdig og bærekraftig verdikjede.
Grøntsektoren – frukt, bær, grønnsaker og poteter – spiller en nøkkelrolle i løsningen av tre sentrale samfunnsoppdrag: bedre folkehelse, lavere klimaavtrykk og styrket matsikkerhet. Likevel møter sektoren betydelige hindringer. Produsentene tar høy risiko med relativt liten forhandlingsmakt, mens samfunnet samtidig er avhengig av deres innsats for å nå politiske mål.
Fem hovedutfordringer preger situasjonen:
1. En strukturell skjevhet i virkemiddelbruken, der grøntnæringen står for om lag 20 prosent av verdiskapingen i primærleddet i jordbruket, men mottar under 3 prosent av budsjettoverføringene i jordbruksoppgjøret. Det er avgjørende å øke overføringer til investeringer og utvikling, samt risikoreduserende tiltak for næringen.
2. Konsentrert markedsmakt i dagligvaresektoren med få aktører og vertikal integrasjon bidrar til asymmetriske maktforhold og lukkede verdikjeder, der det er vanskelig å få tilgang for nye aktører.
3. Økende klimarisiko og mangel på ordninger for risikodeling og forsikringsordninger, som gjør næringen sårbar for skade på eiendom, avlingssvikt og økonomisk tap.
4. Høy grad av importavhengighet av flere innsatsfaktorer, som såvarer, gjødsel, ungplanter, maskiner og maskindeler, tekniske verktøy og redskaper.
5. Næringen er sterkt avhengig av utenlandske sesongarbeidere, samtidig som rekrutteringen i Norge er svak og det er blitt vanskeligere å få tak i nok folk på grunn av innskjerpede innleieregler, lange saksbehandlingstider og høye gebyrer. Resultatet er mer usikkerhet, høyere kostnader og redusert fleksibilitet i drift.
Skal Norge lykkes med å bygge et robust og bærekraftig matsystem, bør grøntsektoren gis en tydeligere plass i politikken.
Folkehelse som samfunnsgevinst
Et sunt kosthold er grunnlaget for en frisk befolkning. Myndighetenes kostråd anbefaler 5–8 enheter frukt og grønt om dagen. I dag er snittet på om lag tre. Bare 12–17 prosent av befolkningen når minimumsanbefalingen. Konsekvensen er høy forekomst av livsstilssykdommer som koster samfunnet milliarder. Helsedirektoratet har beregnet at samfunnsøkonomisk gevinst ved å følge kostrådene kan være 250–300 milliarder kroner årlig.
Dette er ikke bare et individuelt ansvar, men et systemisk ansvar. Pris, tilgjengelighet og markedsadgang er avgjørende faktorer. NGF anbefaler derfor at tiltak som gratis nasjonal skolefruktordning, sterkere satsing på offentlige innkjøp av norsk frukt og grønt, og målrettede virkemidler som styrker konkurransevilkår og virker prisreduserende, prioriteres. Informasjon alene vil ikke endre kostholdsvaner i tilstrekkelig grad.
Miljø og klima – grønt som klimavirkemiddel
Grøntsektoren er en av de mest klima- og arealeffektive delene av landbruket. Om lag 3 prosent av Norges land er dyrkbar jord, og under 3 prosent av dyrkbar jord benyttes til frukt og grønt. Dette gir høy verdiskaping og lave utslipp per enhet, men det sier også noe om potensialet. Det er nok av arealer til å øke grøntproduksjonen mange ganger. Et nyutviklet mulighetskart fra. NIBIO viser hvor ulike kulturer kan dyrkes rundt om i Norge.
Klimakur 2030, IPCC og FAO viser at omstilling til et kosthold med mer plantebasert mat gir store utslippsreduksjoner. Riksrevisjonens rapport fra 2025 har understreket at gjennomføringen av klimatiltak i landbruket ligger langt bak ambisjonene i klimaavtalen mellom landbruket og staten. Rapporten viser til at kun 7 prosent av utslippskuttene kan tas ut på gårdsnivå med dagens tiltak, mens en omlegging til økt grøntproduksjon i tråd med kostrådene kan bidra til over 70 prosent reduksjon. Dette tydeliggjør hvor viktig grøntsektoren er for å lykkes med klimamålene.
Samtidig er grøntproduksjonen svært klimafølsom. Tørke, flom, frost, ekstremnedbør og hagl kan ødelegge store avlinger. Klimaendringer fører også til nye trusler fra planteskadegjørere. NGF anbefaler at klimatilpasning integreres i virkemidlene, gjennom tiltak som bedre drenering, økt vanningskapasitet, sortsutvikling og -testing, hagl- og insektsnett og presisjonsteknologi. Det bør også satses på sirkulære løsninger og utbygging av lagring og foredling som reduserer matsvinn. Utfasing av torv bør først skje når fullgode alternativer finnes tilgjengelig. Samtidig er det nødvendig å sikre et sterkt jordvern.
Norsk veksthusnæring har gjennom flere tiår redusert sine klimagassutslipp betydelig, og 70 prosent av energiforbruket er i dag fornybart. For å nå målet om 100 prosent innen 2030 er det behov for større investeringer, økt satsing på energirådgivning og målrettede støtteordninger.
Beredskap og selvforsyning – et sårbart system
Flere tiår med strukturell rasjonalisering i landbruket har ført til økt sårbarhet gjennom sterk sentralisering av logistikk, lagring og forsyningslinjer. Et mer robust matsystem forutsetter kortere og mer mangfoldige verdikjeder over hele landet, som kan redusere risiko ved kriser og styrke den lokale beredskapen. Dette perspektivet løftes også frem i St.meld. 11 og i satsingen på lokalmat, og bør i langt større grad støttes av virkemiddelapparatet og målrettede insentivordninger.
Norsk matsystem er i dag sterkt avhengig av import. Selvforsyningsgraden er ca. 48 prosent for grønnsaker og bare 6 prosent for frukt. Dette gjør oss sårbare i kriser. Et robust matsystem bør inkludere moderne lager- og kjølekjeder, bedre logistikk og muligheter for å forlenge sesongen. Programmer for sortsutvikling på både friland og i veksthus bør etableres. Teknologi som ULO- og SmartFresh-lagring har allerede forlenget norsk eplesesong betydelig, og bør utvides til andre kulturer.
Det norske landbruket, og grøntsektoren spesielt, har en høy grad av importavhengighet for sentrale innsatsfaktorer som såvarer, ungplanter, maskiner og maskindeler, teknisk utstyr, gjødsel, plantevernmidler og plast- og dekkematerialer. Denne sårbarheten er omtalt i Totalberedskapsmeldingen, men uten at det foreslås konkrete løsninger for hvordan vi kan redusere avhengigheten, bygge beredskapslagre eller stimulere til økt innenlands produksjon av kritiske innsatsfaktorer.
Produksjonssviktordningen gir i dag mangelfull risikodeling. Egenandeler og lave erstatningstak gjør at produsentene sitter igjen med størstedelen av tapene. NGF anbefaler at ordningen reformeres slik at egenandel beregnes per kultur, og at erstatningstaket heves betydelig. Hullene i klimatilpassede forsikringsordninger må tettes (ekstremvær, nedbør, skadegjørere) og fondsordninger etter modell av skogfondet.
Plantehelse er en kritisk del av beredskapen. NGF anbefaler at matsikkerheten sikres ved at nødvendige planteverntiltak ikke fases ut før fullgode alternativer finnes tilgjengelig. For liten «verktøykasse» øker risikoen for resistens og avlingstap.
Videre bør importkontroll og karanteneregimer styrkes, og importerte varer møte de samme kravene til plantehelse og miljø som norske. Importvernet bør moderniseres med økt bruk av prosenttoll og oppdaterte tollperioder tilpasset norsk sesong. Økt satsing på belgvekster kan erstatte importert protein, styrke selvforsyningen og forbedre jordhelsen.
Veksthusnæringen gir mulighet for helårsproduksjon og fleksibel oppskalering. Med tilgang til rimelig, fornybar energi og grønn CO₂ kan Norge produsere mer frukt og grønt gjennom vinteren, redusere importavhengigheten og styrke beredskapen.
Beredskap og omstilling av produksjon.
NGF vil understreke behovet for beredskapstiltak som går utover lagring av matvarer alene. Det bør utvikles beredskapsplaner for å sikre rask omstilling av produksjon i både veksthus og planteskoler fra ikke-spiselige produkter til spiselige vekster. Slike planer bør inkludere prioritering av kulturer med relativt høyt innhold av protein, ernæring eller kalorier, men også legge til rette for at produksjoner med lavt ernæringsinnhold kan erstattes av mer næringsrike kulturer. På denne måten kan grøntnæringen bidra direkte til nasjonal beredskap og forsvarsevne dersom Norge rammes av langvarige forsyningskriser.
Selvforsyning og ernæring
Selvforsyning bør ikke bare defineres i antall kalorier. Befolkningen har minst like stort behov for riktig ernæring, inkludert vitaminer, mineraler og et variert kosthold. I en krisesituasjon er det like viktig – kanskje viktigere – å opprettholde kostrådene som i fredstid. Et sunt og variert kosthold er en forutsetning for både fysisk og mental helse, og dermed for befolkningens evne til å håndtere en krise. For å sikre et sunt forsvar – i både hode og kropp – må selvforsyning og beredskap handle om mer enn å dekke et minimum av kalorier.
Beredskap utover kornlager
Det er positivt at det igjen bygges opp beredskapslager av korn som skal dekke tre måneder, men dette er ikke tilstrekkelig for å ivareta matsikkerheten. Kornlagre må suppleres med beredskapstiltak for innsatsfaktorer som frø, såvarer, gjødsel og plantevernmidler. Uten tilgang på disse ressursene vil produksjonsevnen raskt svekkes, selv om arealene er tilgjengelige. Det er et paradoks at Totalberedskapsmeldingen omtaler sårbarheten knyttet til import av innsatsfaktorer, men ikke foreslår løsninger. NGF anbefaler at dette blir en integrert del av den nasjonale beredskapsplanleggingen.
Markedsstruktur – høy konsentrasjon og svake produsentvilkår
Markedstilgangen for frukt og grønt er sterkt konsentrert. To dominerende innkjøpskanaler leverer til de tre store dagligvarekjedene som kontrollerer om lag 95 prosent av markedet. Dette gir produsentene få alternativer, skaper høye etableringsbarrierer og gjør det vanskelig å slippe til med nye produkter.
Prisstrukturen i dagligvarehandelen innebærer at frukt og grønt ofte får høyere relative påslag enn andre varegrupper, og i noen tilfeller også bidrar til å kryssubsidiere varegrupper med lav eller negativ lønnsomhet – inkludert matvarer som vi bør spise mindre av ifølge kostrådene.
1. Rettferdig fordeling og bedre konkurransevilkår
NGF anbefaler en økning av overføringer til grøntsektoren i jordbruksoppgjøret i samsvar med sektorens potensielle bidrag på sentrale samfunnsoppdrag innen helse, miljø, beredskap og verdiskaping. Lov om god handelsskikk og marginovervåking bør styrkes og håndheves. Omsetningskanaler bør være åpne og ikke-diskriminerende. Det bør gis incentiver for utvikling av alternative salgskanaler og etablering og styrking av lokale verdikjeder (jf. St.meld. 11). Dersom konkurransen ikke bedres, bør strukturelle grep vurderes.
2. Arbeidskraft, rekruttering og teknologi
NGF foreslår at saksbehandlingstiden i UDI for søknader om oppholdstillatelse for sesongarbeidere fra tredjeland reduseres til maksimalt 4 uker, at sesongen utvides til 9 måneder, og at søknadsgebyrene senkes. Det bør gjøres enklere å opprette bankkonto og få skattekort. Avløserlag og ideelle organisasjoner kan etter gitte kriterier (sertifisering) gis adgang til å leie ut arbeidskraft til grøntnæringen. Et nasjonalt rekrutteringsprogram for grøntnæringen bør etableres med mentorordninger, etableringstilskudd og bedre velferdsordninger, i samsvar med nasjonal strategi for rekruttering til landbruket. Parallelt bør det satses på robotisering og mekanisering gjennom et eget program («AgriTech Grønt»), med pilotprosjekter, investeringsstøtte og kompetanseløft.
3. Endring av tilskudd ved produksjonssvikt
NGF anbefaler at egenandel beregnes per kultur, og at erstatningstaket heves til minst 5 millioner kroner. Det bør utvikles klimatilpassede forsikringsordninger, og hullene i dagens lovverk knyttet til skader fra nedbør og snø bør tettes. I tillegg bør det etableres et avlingsfond etter modell av skogfondet, slik at produsentene ikke bærer all risiko alene.
4. Offentlige innkjøp som driver for styrket norskandel og matberedskap
I dag er kun om lag 20 prosent av de offentlige innkjøpene av frukt og grønt norskprodusert. Dette bidrar til å trekke ned den samlede norskandelen, svekke selvforsyningen og redusere beredskapen – samtidig som det virker mot myndighetenes egne kostråd. NGF anbefaler at det fastsettes et mål om at minst 60 prosent av offentlige årlig innkjøp av frukt og grønt skal være norskprodusert. Offentlige innkjøp er den sterkeste driveren for å øke både forbruk og produksjon av norsk grønt, og vil være et viktig bidrag til å styrke selvforsyning.
Anskaffelsesregelverket bør brukes aktivt til å vektlegge sesong, bærekraft og opprinnelse. Skolefruktordningen bør videreutvikles, og opprinnelsesmerking og «Nyt Norge» bør styrkes.
5. Helhetlig veksthuspakke (energi + CO₂)
NGF anbefaler at det etableres en ordning som sikrer tilgang på rimelig, fornybar energi kombinert med energieffektiviseringstiltak. Det bør sikres tilgang til grønn CO₂ til en kostnad som næringen kan bære. Dette vil gjøre helårsproduksjon lønnsom og styrke beredskap og selvforsyning.
• Jordvern og torv: NGF anbefaler å styrke nasjonal styring av jordvern, og å avvente utfasing av torv til fullgode alternativer er tilgjengelige. Overgangen bør skje gradvis og kunnskapsbasert, basert på statlig initiert forskningsprogram og overgangsordninger som sikrer produksjonen.
• Forskning og integrert plantevern: NGF anbefaler at klimatilpassede sorter, presisjonsdyrking, biologisk plantevern og verdikjedeinnovasjon (svinn, lagring, emballasje) prioriteres. Integrert plantevern (IPM) bør videreutvikles fra veksthus til friland, og rådgivning og kunnskapsdeling styrkes.
• Planteproteiner: NGF anbefaler økt norsk dyrking av belgvekster for å redusere import, forbedre jordhelsen og styrke selvforsyningen.
• Merking og marked: NGF anbefaler tydelig opprinnelsesmerking også i bearbeidede varer, slik at forbrukerne får reell mulighet til å velge norsk.