Inger K. Haavik
Haugaland Vekst IKS
Mobiliseringsprosjektet Matregion Haugalandet 2025-2026 er et interkommunalt samarbeid og eid av de ni eierkommunene i Haugaland Vekst IKS, Bokn, Etne, Haugesund, Karmøy, Sauda, Sveio, Tysvær, Vindafjord og Utsira. Prosjektet er støttet av Rogaland fylkeskommune. Målet er styrket produksjon, økt etterspørsel og bedre distribusjon av lokalmat. Blant annet er det spesielt fokus på grøntproduksjon og offentlige innkjøp. Haugaland Vekst har prosjektledelsen. For mer informasjon se: https://haugalandvekst.no/regionsutvikling/strategiske-satsinger/matregion-haugalandet/.
Utgangspunkt for innspillet er forslag til felles innspill fra Norsk forum for kortreist mat i det offentlige, med noen justeringer og tilpasset Matregion Haugalandet.
Utfordringer
Mangel på fungerende lokale verdikjeder. Dagens matsystem er bygget for storskala, sentraliserte verdikjeder, der store grossister dominerer. Lokale distribusjonsledd mangler i store deler av landet. Det gjør det vanskelig for lokale produsenter å få varene ut til både private kunder og offentlige og institusjonelle kjøpere som holder til i umiddelbar nærhet.
Offentlige kjøkken har dårlig økonomi og lav råvarekompetanse. Ultraprosessert mat dominerer, både fordi det er billig og fordi mange kjøkken mangler plass, utstyr og kunnskap til å lage mat fra bunnen av. Dette har vært en utvikling som har gått over tid – og vi mener det er på tide å se på mat som noe mer enn en kostnad.
Mat sees som kostnad, ikke investering. I offentlige budsjetter er mat ofte det første som kuttes, selv om kvalitetsmåltider kan bidra til bedre folkehelse, spre kunnskap, matglede, matkultur, bærekraft og lokal verdiskaping.
Regelverket for offentlige innkjøp hemmer kortreist mat. Rammeavtaler er lange, rigide, og ofte uforenlige med sesong- og volumvariasjon hos lokale produsenter. Offentlige innkjøpere savner tydelige juridiske retningslinjer som viser vei og hvordan de kan prioritere kortreist mat.
Dilemmaer
Effektivitet vs. mangfold. Dagens system er effektivt for volumsalg, men effektiviteten kommer på bekostning av lokal verdiskaping, beredskap, smaksmangfold og miljø & bærekraft.
Pris vs. kvalitet. Innkjøpssystemet er rigget for lavest mulig pris og ikke for best kvalitet, råvareandel, ivaretakelse av bonden eller for miljøet.
Sentrale muligheter
Offentlige kjøkken kan bli motor for lokal verdiskaping. De offentlige innkjøpene utgjør et enormt volum, og er en av få strukturerte og langsiktige kjøpergrupper. Hvis de gis rom til å handle mer kortreist, kan det skape store positive ringvirkninger for produsenter, økt lokal handel, flere arbeidsplasser, bedre beredskap, klima – og ikke minst økt bærekraft. Flere bønder gir grunnlag for økt bosetting i hele landet.
Utvikle lokale distribusjonssystemer. Vil sannsynligvis bidra til økt produksjon og forbruk av kortreist mat og øke matberedskapen i hele landet.
Digitalisering og bedre systemer. Teknologi og lokal infrastruktur (som lokale mindre samlastningssentraler, og tilgang på lokal distribusjon) kan muliggjøre transport og distribusjon, oversikt over sesong, mengde og pris – og gjøre lokal handel like enkelt som bestilling fra grossist.
Bevilge økonomisk støtte til de som ønsker å gjøre ting annerledes. Flere kommuner og fylker er i gang med å teste modeller for hvordan man praktisk kan handle mer lokalmat i offentlig sektor – og erfaringene kan brukes nasjonalt. Disse aktørene må gis støtte slik at man får gjort det skikkelig, og dermed kan skalere til andre regioner.
Bedre matberedskap i hele Norge. Kan oppnås ved å stimulere til økt og ny produksjon i landbruket, men også ved å ta i bruk mindre arealer til markedshager, andelslandbruk, ol. Økonomiske intensiver må på plass for å få tatt i bruk ubenyttet, dyrkbart areal i hele landet. Det samme gjelder lokale distribusjonskanaler beregnet for småskalaproduksjon.
Økt bevissthet i befolkningen. Spre kunnskap om dyrking og tilbereding av lokal mat, med fokus på hvordan den enkelte kan bidra til lokal matberedskap. Arbeidet må begynne i barnehagene og skolene og spres videre til resten av befolkningen.
Sett politiske mål for andel kortreist eller norsk mat i offentlige innkjøp. Uten føringer og tallfestede mål, skjer det ingen endring. F.eks. 30 % kortreist mat* i det offentlige innen 2030, 50 % innen 2040. (*kortreist mat betyr da fra fylket hvor du befinner deg, eller de fylkene du grenser til).
Tilrettelegg for direktehandel i regelverk og praksis. Offentlige innkjøp må få tydeligere retningslinjer for hvordan kortreist mat kan vektes og prioriteres. Bruk dynamiske innkjøpssystem (DPS), oppdeling av avtaler og ikke-eksklusive rammeavtaler som verktøy. Gi lokale produsenter muligheten til å delta i offentlige anbud.
Invester i distribusjon og digitale systemer. Infrastruktur for kortreist mat må støttes, inkludert hub’er, kjølekjeder og digitale plattformer for bestilling, betaling og sporing. Det finnes mange initiativ – og det må gis støtte til de som ønsker å gjøre det annerledes.
Øk kompetansen i offentlige kjøkken. Råvarebasert mat krever kompetanse, plass og planlegging. Det må investeres i opplæring, utstyr og langsiktig utvikling av kjøkkenfaglig kompetanse.
Gi produsentene stabile salgskanaler. Produsenter som ønsker å levere til regionale kunder og spesielt det offentlige trenger forutsigbarhet og mulighet til å samarbeide om volum, leveranser og felles salg. Det offentlige kan være en viktig kunde for å sikre denne tryggheten.
Matberedskap og nasjonal sikkerhet må ses i sammenheng med lokal verdiskaping. Økt selvforsyning krever fungerende lokale markeder og strukturer – det er ikke nok med nasjonale lager eller industrielle produksjonssystemer.
Det er behov for et nasjonalt løft for å sikre mangfold i matproduksjonen. Norsk mat handler ikke bare om volum, men om kvalitet, smak, identitet og stolthet. Et mangfoldig matsystem gjør oss mer robuste – økonomisk, sosialt og klimamessig. Vi mener kortreist handel kan gjøre det lettere å støtte opp om det – og da med det offentlige som et solid fundament.
For å styrke bærekraften, må vi måle mer enn bare CO₂. Sosiale, kulturelle og økonomiske faktorer – som yrkesstolthet, rekruttering, lokaløkonomi og matkultur, matvaner og matglede – er avgjørende for et velfungerende matsystem.