Isabelle Auby
Handelskampanjen
Handelskampanjen jobber for et rettferdig og bærekraftig matsystem som samtidig styrker bønder i det globale sør og det globale nord. Den norske landbruksmodellen med et sterkt tollvern, jordbruksforhandlinger og samvirkestyrt markedsregulering og et sterkt eiendomsregelverk styrker bondens posisjon i verdikjeden og innflytelsesmuligheter, og gjør det mulig å produsere for egen befolkning. Dette gir gode muligheter for å produsere mat i Norge for vår egen befolkning, sikre bonden stabile inntekter og innflytelse og samtidig ikke ødelegge globale markeder og vilkårene for bønder i andre land som produserer for egen befolkning. Vi jobber for et globalt matsystem som også tar opp i seg disse verdiene.
Samtidig blir det norske matsystemet utfordret av det globale handelssystemet. Handelsregelverk er helt avgjørende for å bidra til at vi, som er et netto mat-importerende land, får tilgang til tilstrekkelig og tilstrekkelig næringsrik mat. Men majoriteten av verdens matproduksjon forbrukes innenfor landenes grenser.
Likevel er det den lille andel grensekryssende matvarer som hensyntas i det internasjonale handelsregelverket, ikke nasjonale regler for matproduksjon til eget forbruk. Det er viktig at et internasjonalt handelsregelverk forplikter til, og beskytter retten til lokal matproduksjon for egen befolkning. Småskala familiejordbruk er sårbart for konkurranse fra importerte varer og må sikres beskyttelse. Fokuset på mest mulig effektiv og billig produksjon gir også en økt belastning på natur og klima. Tollvern kan forhindre at nasjonale markeder ødelegges
Globale matsystemer er viktig for oss her i Norge, og for befolkningen i resten av verden. I Norge er vi helt avhengige av produksjon i andre land, da vi selv kun produserer rundt 40% av maten vi spiser.
Det er derfor essentielt for det norske matsystemet at vi støtter opp under tiltak som sikrer god produksjon i andre land. Norge må jobbe for å ta vare på matjord, sikre nok og sunn mat til egen befolkning, lokalt, regionalt og nasjonalt, styrke bondens levevilkår og posisjon i verdikjeden også globalt. Matproduksjonen må være kulturelt tilpassa og sikre natur og bosettingsmønster.
1. Vi må støtte opp under lokal produksjon og småskala produksjon i Norge og i andre land. Dette sikrer mer stabile verdikjeder og gjør oss mer rustet mot krig, klimaendringer og naturkatastrofer.
2. Styrke bønders rettigheter til såfrø, i hele verden, og tilse at biologisk mangfold blir ivaretatt globalt.
3. Stoppe tapet av matjord nasjonalt og globalt.
4. Vi må skille på støtte til produkter for eget forbruk og til produkter som blir eksportert i WTO.
5. Hvert land må ha rett til å iverksette tiltak som sikrer produksjon og beredskap for eget forbruk. Dette inkluderer toll- og importvern.
Dette er en utdypning av vårt perspektiv på global landbrukspolitikk og handel. Det er viktig med stabile markeder og forsyningskjeder. Dette kan handelspolitikken bidra til. Det er derimot viktig å påpeke at matproduksjon først og fremst burde produseres for å sikre nok og nok god mat til egen befolkning.
Landbrukspolitikk og produksjon dreier seg jo først og fremst om å holde produktiv matjord i hevd, sikre nok og sunn mat til egen befolkning, både lokalt, regionalt og nasjonalt, og forbedre jorda for kommende generasjoner. Dette for å sikre gode levekår til verdens befolkning, og å opprettholde mangfold i kultur, natur og bosettingsmønster. Sterk kjøpekraft, at land velger å selge, og åpne transportruter, kan åpne opp for å kjøpe seg ut av underproduksjonen. Men ikke alle land har den kjøpekraften, og dette svekker også beredskapen i hvert enkelt land. Det er derfor viktig at handelssystemet og handelsavtaler ikke undergraver muligheten til å støtte småbønder og lokal produksjon for egen befolkning og på egne ressurser. Dette må også innebære å sikre bondens rettigheter til såfrø, dette er noe som i dag trues av globale såfrøselskap og handelsavtalers patentkapitler. Handelsregler har en tendens til å bli tolket som overordnet andre konvensjoner.
Småskala familiejordbruk er sårbart for konkurranse fra importerte varer og må derfor sikres beskyttelse. Toll, subsidier og matlagre er en del av det – i Norge som internasjonalt. Lokale markeder må styrkes, ikke undergraves. Vi må derfor legge til rette for at både bonden og bygda, i både det globale Nord og globale Sør, har gode rammevilkår. Tollvern kan forhindre at nasjonale markeder ødelegges. Dette er spesielt viktig for jordbruket, da tollvern blant annet kan bidra til å holde produktiv matjord i hevd, sikre bærekraftig jordbruk og mulighet til å tilpasse matproduksjon til det lokale ressursgrunnlaget.
Slik politikk kan bidra til å redusere sult og ulikhet, og også øke matsikkerheten globalt. Norge må derfor også stå i solidaritet med andre land som ønsker å beskytte sitt jordbruk. Dette er ikke bare bra for landet som ønsker rettigheter, men også for Norge og verden. En av de store diskusjonene innen jordbruk i WTO i dag er staters rett til oppbygging av matvarelagre for nasjonal beredskap. Hvis man kombinerer dette med oppkjøp og prisgaranti for innlandsproduksjon, så er det noe som WTO-regelverket i dag begrenser. Vi mener at regelverket i WTO burde åpne opp for mer bruk av denne typen støtte, også for land som ikke i 1987 hadde slike virkemidler.
Gjennom holistisk handelspolitikk, hvor fokus på matsikkerhet, mennesker, klima og natur står sentralt, kan vi bidra til å skape bedre matsystemer. Det er da viktig at vi sikrer at handelspolitikken ikke bidrar til å svekke bønders rettigheter til frø, svekker genetisk mangfold eller fører til store økte utslipp på grunn av transport.