Regine Andersen
Fridtjof Nansens Institutt
Det norske matsystemet står overfor et ganske annet trusselbilde nå enn for få år tilbake: Vi har erfart at epidemier med nedstenging kan få omfattende konsekvenser for produksjon og tilgang til mat; klimaendringene viser seg stadig tydeligere med de utfordringene dette medfører for landbruket; den polariserte geopolitiske situasjonen påvirker internasjonal handel med mat og innsatsfaktorer; og Norge forbereder seg på mulighet for krig. Men matsystemet vårt er utviklet før dette trusselbildet tok form og er i liten grad rigget for slike situasjoner. Mens lengre forsyningslinjer og nedbygging av lokale strukturer har vært gjennomført for å sikre effektivitet, vil det være viktig med stor grad av lokal beredskap og selvforsyning i krisetider. Dette er en sentral faktor for den nasjonale matberedskapen.
Bærekraftig matproduksjon og økt selvforsyning handler ikke bare om å produsere mer fôr og mat på norske ressurser, men også om sikker tilgang til essensielle innsatsfaktorer som er tilpasset stedegne, lokale forhold klimatisk, agronomisk og kulturelt . En sentral faktor i dette bildet er frø. Ikke bare er bonden avhengig av frø for å kunne produsere mat og fôr, men det må være kvalitetsfrø av plantearter og -sorter som er tilpasset klimautfordringene og miljøbetingelsene og som ikke bare møter etterspørselen, men også behovene for ernæring og lokal matberedskap.
Dette er bakgrunnen for prosjektet «Bærekraft, selvforsyning og lokal matberedskap: En sikrere verdikjede for lokalt tilpassede sorter av matplanter», også kalt «Frøberedskapsprosjektet». Dette er et lite forprosjekt finansiert av Landbruksdirektoratet med midler fra FFL/JA og som gjennomføres av Fridtjof Nansens Institutt sammen med Forbruksforskningsinstituttet SIFO, Universitetet i Innlandet og Statsforvalteren i Innlandet. Her er Innlandet valgt som case, og vi undersøker hvordan det står til med frøberedskapen. Vi spør blant annet hvordan det vil gå med landbruksproduksjonen i neste sesong og om fem år, dersom bygda blir avskåret fra frø/planteforemeringsmateriale utenfra.
Det er ennå for tidlig å konkludere, og datatilfanget i dette lille forprosjektet er også begrenset, men foreløpige funn tyder på at den lokale frøberedskapen mange steder i Innlandet er svært lav, men det varierer mellom typer av matplanter. Høyest er det for korn, og lavest for grønnsaker. Norge sluttet med egen grønnsaksforedling i 1985, får det aller meste av sortsmaterialet fra andre land og det er generelt lite kunnskap om dyrking av grønnsaksfrø i Norge.
Dersom utvalget er interessert i funn fra prosjektet, kan vi dele disse når de foreligger, tidlig på nyåret 2026.
Når det gjelder lokal frøberedskap, er det svært viktig å ha tilgang til sortsmateriale som er tilpasset klima- og miljøbetingelsene og som også er tilpasningsdyktig. Videre må sortmaterialet møte ernæringsbehov og annen etterspørsel.
Lokal frøberedskap handler også om kunnskap knyttet til selektering og forvaltning av frø og planteformeringsmateriale og om at bønder er i stand til å produsere frø og planteformeringsmateriale lokalt. Dette avhenger også av at lovverket ivaretar bønders rettigheter til å oppbevare, dyrke, utveksle og evt. selve frø og formeringsmateriale. I Norge er dette fortsatt mulig, fordi myndighetene har bestemt at vi skal ha et lovverk for planteforedlerrettigheter som balanserer disse rettighetene med bønders rettigheter slik de er anerkjent i Den internasjonale trakaten om plantegenetiske ressurser for mat og landbruk, som Norge er tilsluttet. Det er også mulig fordi myndighetene ryddet opp i oversetterfeil under innføringen av en rekke EU-direktiver om plantesortsgodkjenning og omsetting av såvare i 2004, som gjorde det forbudt for bønder å oppbevare, dyrke, bytte og selge frø fra egen produksjon fra 2004 til 2010. Det er svært viktig for norsk frøberedskap at disse rettighetene fortsatt består, slik at bønder vil være i stand til å ta hånd om frøberedskapen ved behov. Vi har fått et mer liberalt regelverk for sortsgodkjennelse og såvare etter 2010, men det er fortsatt begrensninger og det jobbes i EU for å liberalisere regelverket.
1. Norge bør fortsatt være medlem av UPOV i henhold til avtalen av 1978, da dette gir best balanse mellom planteforedleres og bønders rettigheter og dermed best frøberedskap.
2. Norge bør søke å støtte opp under bestrebelsene i EU for å liberalisere såvareregelverket, da dette også vil kunne bidra til å styrke frøberedskapen.
3. Norge bør jobbe mer systematisk med å utvikle bruksfrøbanker rundt om i landet for å gjøre sortsmangfold tilgjengelig og bidra til å videreutvikle lovende lokalt tilpasset materiale. Norge bør også støtte andre initiativer som styrker det genetiske mangfoldet i landbruket. I denne sammenhengen er det viktig å anerkjenne at norske hagebrukere tar vare på et stort mangfold av matplanter, og har et reservoar plantemangfold det kan være aktuelt å benytte/utvikle mer målrettet med tanke på landbruk og frøberedskap.
Spørsmålene over dreier seg om det norske matsystemet, men utvalgets mandat omhandler også globale forhold. Når det gjelder frøberedskap, gjør Norge en stor innsats ved å stille Svalbard Globale Frøhvelv til rådighet som back-up for verdens frø. Norge støtter også arbeidet med internasjonale og nasjonale genbanker, særlig gjennom Global Crop Diversity Trust. Dette er et viktig arbeid som bør fortsette.
Norge har tradisjonelt fungert som brobygger mellom Nord og Sør i internasjonale forhandlinger om plantegenetiske ressurser for mat og landbruk og stått på utviklingslandenes side i arbeidet for å styrke bønders rettigheter internasjonalt. Likevel er Norges innsats for in situ on-farm forvaltning av frø fortsatt relativt begrenset. Dette er et tankekors, for det er framfor alt her det er mulig å bygge frøsikkerhet og frøberedskap i Det globael sør. Det aller meste av frø og formeringsmateriale i Afrika kommer fra bøndenes egne såfrøsystemer. Også i Asia og Latin-Amerika står bøndenes egne såfrøsystemer for en stor del av såfrøene, særlig blant småbrukere. Likevel har landenes politikk og den internasjonale bistanden stort fokus på å styrke den formelle såfrøsektoren. Dette er et paradoks. For å nå fram til småbøndene må man ta utgangspunkt der de er, og i det sortsmaterialet de selv ønsker å utvikle. Dette er et stort temaområdet som det fører for langt å gå inn på her, men om utvalget ønsker mer input, kan de ta kontakt med undertegnede som har forsket på disse problemstillingene i mange år.
Til sist vil jeg nevne at lokale frøbanker i Det globale sør spiller en særlig viktig rolle for frøberedskap. Under pandemien, naturkriser og krig har lokale frøbanker i en rekke land bidratt til at bønder lokalt likevel fikk frø. Dette er en av mange viktige funksjoner lokale frøbanker har. Norge har tradisjonelt støttet arbeidet med lokale frøbanker, men i liten skala. I flere land vurderes det nå å skalere opp lokale frøbanker både med tanker på frøsikkerhet og frøberedskap. Her har Norge og norske aktører mulighet til å være partnere og støtte dette viktige arbeidet for lokal frøsikkerhet og frøberedskap i Det globale sør.