v/ Kari Mette Holm
Statsforvalteren i Vestfold og Telemark
1. Sentrale muligheter, dilemmaer og utfordringer i det norske matsystemet
Muligheter:
• Økte avlinger: Det er store variasjoner i avlingsnivå for enkelte produksjoner. Vi må øke produksjonene på eksisterende arealer og ikke bare der det nydyrkes. Meld. ST 11 har satt et mål om 50 % sjølforsyning av egne jordbruksmatvarer, og økte avlinger vil bidra til å komme nærmere dette målet. I vurderingen av avlingsnivå/ytelse må det tas hensyn til sorter/raser, der avling/vekt/ytelse kan ligge noe under snittet, men som likevel har viktige kvaliteter. (Vi viser her til norsk genressurssenter.)
• Bedre utnyttelse av utmark og kantsoner: Utmarka kan utnyttes til drøvtyggere i mye større grad. Vi kan legge enda mer vekt på grasfôra dyr, og utnytte dette i markedsføring av bærekraft i matsystemet. Norge har store uutnyttede ressurser i utmarka og landskapet endres raskt ved gjengroing og deretter mangel på utsikt. Drøvtyggere er viktig for beredskap og ressursutnyttelse hvis vi skulle få problemer med importert proteinfôr. Vi har 3 % dyrkbart areal i Norge. Av dette er 50 % fulldyrka grasarealer. Kun drøvtyggere kan utnytte grasarealer og utmark.
• Beredskap: Drøvtyggere er de eneste som kan utnytte grasarealene våre. Blir importen av for til husdyra stoppet, er det drøvtyggerne som kan gi oss den matenergien vi trenger. Dette bør bringes fram som et viktig poeng i et velfungerende matsystem.
• Karbonbinding og utslipp fra jordbruket: Det bør forskes mer på drøvtyggernes påvirkning på karbonbinding i jord. Vi viser til Savory Institute og forskningsartiklene der som dokumenterer drøvtyggernes karbonbinding i holistiske beitesystemer: https://savory.global/soil-carbon-sequestration-with-holistic-planned-grazing-a-map-of-published-rates/?_gl=1*1frdeec*_gcl_au*MzAyMTE2MjU3LjE3NTg2MTQ3MzU.*_ga*OTAyMjYxNDEwLjE3NTg2MTQ3MzY.*_ga_3N3JFD8KDM*czE3NTkxNzk3OTYkbzQkZzEkdDE3NTkxODAwMzAkajYwJGwwJGgw
Vi viser også til karbonbindingsresultatene som ble oppnådd fra referansegårder i 2021-2023: Regenerativ dyrking i praksis – referansegårder 2021-2023
Vi ber matystemutvalget om å satse på utvikling av et landbruk som binder karbon naturlig ved hjelp av fotosyntese og beiting.
• God jordhelse er viktig for økt matforsyning: God jordhelse er av stor betydning for vår matsikkerhet. Vi kan øke matproduksjonen der jorda har god helsetilstand. Vi bør satse på økt produksjon av åkerkulturer, matkorn og belgvekster til mat på jord av høy kvalitet, i de beste strøk i landet. Dette kan stimuleres gjennom bruk av pris og tilskudd.
• Jordhelse – Folkehelse: Det etterlyses dokumenterte sammenhenger mellom god jordhelse og effekt på helse i befolkningen.
• Økologisk landbruk som forbilde: Økologisk landbruk skal fungere som et forbilde ved å ta i bruk nye, miljøvennlige løsninger i landbruket, som konvensjonelt landbruk også kan ha nytte av. Driftsformene økologisk og konvensjonelt samt lokalmat generelt møter dessuten mange av de samme utfordringene med markedstilgang hos de norske dagligvarekjedene, og kan ses i sammenheng i markedsarbeidet.
• Bedre ressursutnyttelse: Kjøtt fra kje og høns bør utnyttes bedre. Utrangerte verpehøner og haner er utmerket mat som vi bør finne verdikjeder for. Flere lokale slakterier kan være en løsning for å utnytte mer av ulike husdyr.
• Markedsføring av norske fortrinn: God dyrevelferd og lav antibiotikabruk bør fremheves.
• Tradisjonsmat og ivaretakelse av immateriell kulturarv: Tradisjonsmat knyttes til lokale råvarer, tilberedningsmetoder og måltidsskikker som er overført gjennom generasjoner. Dette er viktig for vår identitet. Mattradisjoner er bærere av historisk kunnskap, om hvordan ta vare på maten, ulike teknikker for tilberedning og utnyttelse av hele råvaren. I beredskapssammenheng er slik kunnskap av stor betydning.
• Rekruttering til landbruket: Hva ønsker unge som vil inn i landbruket? Vi må skape positivitet for å oppnå ønske om å overta gårdsbruk og se muligheter i fremtidig drift. Investeringsstøtte kan målrettes for å opprettholde produksjon i distriktene.
• Øke matkornproduksjonen: Prisene på matkorn bør økes for å stimulere til økt matkorndyrking, og ikke tilsvarende på de andre kornslagene. I beredskapssammenheng er egen matkornproduksjon viktig.
• Sortsutvikling: Vi bør få fram plantesorter som er bedre tilpasset et klima i endring.
• Urbant landbruk: Urbant landbruk er et stort samlebegrep som omfatter skolehager, parsellhager, andelsgårder, markedshager, felleshager, terapeutiske hager, takhager og nabolagshager. Stadig flere av oss bor i byer og tettsteder. Få har tilknytning til gårdsdrift, og arealer som egner seg til matproduksjon er også attraktive til boligformål, samferdsel eller andre formål. Det urbane landbruket kan bidra til å øke kunnskapen om matproduksjon og kretsløpsprinsipp, og skape engasjement for å utvikle byer og tettsteder i en mer bærekraftig retning. Urbant landbruk kan styrke jordvernet gjennom økt kunnskap om landbrukets betydning for matproduksjon.
• Kompetanse: Vi må legge til rette for mer kunnskap om matproduksjon. I en krisesituasjon må vi kunne produsere vår egen mat.
• Offentlig innkjøp: Det offentlige bør gå foran i å kjøpe norske råvarer. Det offentlige kjøper inn store volum og er en sterk rollemodell.
o Økt etterspørsel gir økt produksjon, som igjen er lokal verdiskaping
o Gir stabil og forutsigbar etterspørsel– trygghet for bonden
o Matkultur og identitet
• Matsvinn: Redusert matsvinn vil ha positive konsekvenser for miljø, økonomi og matsikkerhet. Fortsatt oppmerksomhet på dette tema vil være positivt for et bærekraftig matsystem.
Utfordringer:
• Import og beredskap: En stor andel av maten til offentlige kjøkken er importert. Dette svekker matberedskapen. Mye av den maten vi importerer er også prosessert/ultraprosessert.
• Areal ute av drift: Gjengroing av arealer svekker beredskapen og landbruket i hele landet. Lav framtidstro, dårlig lønnsomhet, strukturendringer, aldrende bondebefolkning og mangel på rekruttering er noe av svaret på dette.
• Omdisponering og nedbygging av matjord. Det er stort press på arealer i de beste strøkene i landet, med den beste matjorda.
• Matkultur: Mye kunnskap har forsvunnet med industrialisert matproduksjon og kunnskap blir utilgjengelig når håndverk blir erstattet med industriprosesser.
• Kjedemakt og markedsadgang: Produsenter sliter med å komme inn i dagligvarekjedene, og det er lite samsvar mellom produksjonskostnad og pris ut til forbruker. Vertikal integrering og EMV (egne merkevarer) gir for sterk konsentrasjon i sluttleddet.
• Vi kan produsere mer lokalmat i Norge. Økt etterspørsel stimulerer til økt produksjon. Innkjøpssystemene er kompliserte og ikke tilrettelagt for lokale produkter. Kunnskap om anbudsprosesser er svak og mulighetsrommet som finnes utnyttes ikke fullt ut.
• Rekruttering: Lav fremtidstro blant bøndene, særlig i enkelte regioner som i Telemark.
Dilemmaer:
• Effektivitet vs. mangfold. Matsystemet er rigget for store volum. Denne effektiviteten er ønsket, men vil samtidig svekke lokal verdiskaping, mangfold og beredskap.
• Volum vs. nisje: Produsenter med store volum har behov for egnede arealer for vekstskifte. Konkurranse om å leie de beste arealene kan svekke mulighetene for de mindre produsentene.
• Mattrygghet og helse: Ultraprosessert mat, tilsetningsstoffer og emballasje gir dilemmaer rundt merking og forbrukerinformasjon. Skal vi merke råvaren eller den prosesserte maten.
2. Viktigste tiltak for å styrke bærekraften i fremtidens norske matsystem
1. Økt kompetanse i dyrking, i matforedling og i matlaging.
2. Ta vare på dyrka og dyrkbar jord, og styrk jordas evne til å produsere nok og helsemessig god mat.
3. Stille krav til utnyttelse av arealer. Støtte til et bærekraftig produksjonsnivå.
4. Agronomi og sortstilpassing til endret klima.
5. Effektive verdikjeder som tar hensyn til lokale produsenter og ulike volum.
6. Styrket tollvern for å sikre norsk produksjon og beredskap.
7. Styrke konkurransen i grossist- og butikkleddet.
8. Løfte urbant landbruk som virkemiddel til omdømmebygging, folkehelse, matsikkerhet, utdanning og helse.
9. Offentlig innkjøp som gjør det mulig å ta inn lokal mat og økologisk mat.
Vi i forvaltningen har mange virkemidler som støtter råvareproduksjon, oppstrøms prosjekter, og få virkemidler opp mot markedet, nedstrøms. Støtte til nedstrømsprosjekter kan være med på å øke tilgjengelighet og mangfold av landbruksprodukter.