v/ Lise Lotte Dalen
Prosjekt: Fremtidsfôr – landbrukets samarbeid for bærekraftig fôr
Prosjektmedlemmer: Nortura, Norgesfôr, Felleskjøpet Fôrutvikling, Felleskjøpet Agri, Felleskjøpet Rogaland Agder, Tine, Animalia, Kjøtt- og Fjørfebransjens Landsforbund. Prosjektledelse av NCE Heidner Biocluster.
De mest sentrale mulighetene, dilemmaene og utfordringene i det norske matsystemet?
1. Muliggjøring av utnyttelse av Norges naturgitte ressursgrunnlag
Kun 3 prosent av Norges areal er dyrket mark, og bare 30 prosent av dette egner seg for korndyrking. Resten er best egnet til produksjon av grovfôr, noe som tydelig viser at drøvtyggere har en naturlig og nødvendig plass i det norske matsystemet. De er i stand til å omdanne gras og store utmarksområder til mat for mennesker. For å sikre tilgang på mat og styrke nasjonal beredskap må vi legge til rette for bærekraftig bruk av gras- og utmarksressursene, med hensyn til økonomi, miljø og samfunn. Utmarksressursene våre er ikke avhengig av menneskelig innsats (for eksempel gjødsling) og er derfor ressurser som er stabile uavhengig av geopolitikk og endringer i import.
2. Internasjonale standarder for vurdering av bærekraft dekker ikke særnorske hensyn
Når bærekraft skal vurderes, som for eksempel skal skje for fôrråvarer i Samfunnsoppdraget for bærekraftig fôr, er det naturlig å se til internasjonale standarder. I stor grad kan vurdering av bærekraften i fôrråvarer baseres på kriteriesett i anerkjente internasjonale standarder, men for å nå målene i samfunnsoppdraget for bærekraftig fôr er det avgjørende at det legges til vurderingskriterier som kan ivareta særnorske hensyn. Flere av samfunnsoppdragets hoved- og delmål fanges ikke opp i de eksisterende bærekraftstandardene, herunder forsyningssikkerhet (sirkularitet og gjenbruk av næringsstoffer), samt økt andel grovfôr til drøvtyggere. Sirkularitet og gjenbruk av næringsstoffer styrker selvforsyning fordi de reduserer importbehovet og holder ressursene i omløp innad i Norge.
3. Dilemmaet mellom økt produksjon og redusert klimagassutslipp
Det er satt tydelige politiske ambisjoner for å øke selvforsyningen i landbruket, blant annet gjennom målene i samfunnsoppdraget for bærekraftig fôr. Samtidig er det en forventning om at hele matsystemet – inkludert fôrsystemet – skal bli mer bærekraftig. For å lykkes er det avgjørende å balansere de tre dimensjonene i bærekraftbegrepet: økonomisk, sosialt og miljømessig. Deltakerne i Prosjekt: Fremtidsfôr understreker at selvforsyning er en sentral del av den sosiale bærekraften, og at hensynet til selvforsyning må tillegges størst vekt i tilfeller der det oppstår målkonflikter.
1. Regelverksutvikling og politikk som tilrettelegger for økt sirkularitet
En lavthengende frukt, men som krever målrettet innsats, er å utvikle regelverk som sikrer økt bruk av restråstoff i verdikjeden for fôr. Restressurser representerer et betydelig, uutnyttet potensial for å nå målsetningene i samfunnsoppdraget for bærekraftig fôr, og er blant de få råstoffene som kan utnyttes uten økte klimagassutslipp. For eksempel kan næringsstoffer fra biorest benyttes inn i gjødsel- og fôrkretsløpet dersom det oppnås tryggere kategorisering og regelverksutvikling. For å realisere dette potensialet, må politikkutformingen aktivt bidra til at disse ressursene forblir i mat- og fôrverdikjeden, og ikke eksporteres til områder med lavere samfunnsmessig verdi, som for eksempel kjæledyrfôr i utlandet.
Det må samtidig regulatorisk til rette for at trygge og dokumenterte behandlingsmetoder åpner for bruk av flere restressurser. Dette gjelder blant annet dagens forbud mot bruk av marint protein i fôr til drøvtyggere og bruk av kjøttbeinmel fra drøvtyggere, som bør revurderes på faglig grunnlag. Videre bør mulighetene for at insekter kan fôres på behandlet biorest vurderes, noe som vil styrke både lønnsomheten og bærekraften i norsk insektsproduksjon. Regelverksendringer på disse områdene er avgjørende for å skape en mer sirkulær og beredskapsorientert fôrsektor.
Å styre ressursene dit de har størst samfunnsmessig verdi handler om å sikre nasjonal ressurskontroll, samtidig som det skaper en høyere samfunnsverdi gjennom bedre balanse mellom økonomisk lønnsomhet, miljøhensyn og matsikkerhet.
2. Teknologiutvikling for mer robuste og effektive plantesorter og verdifull produksjon av disse
Klimaendringene gjør kornproduksjon i Norge stadig mer sårbar og uforutsigbar. For å sikre et trygt samfunn med god tilgang på mat, nå og i fremtiden, må det satses målrettet på utvikling av klimatilpassede plantesorter som både gir høy avling, tåler økt forekomst av ekstremvær og har ønskede kvaliteter (for eksempel økt proteininnhold).
Samtidig må det tilrettelegges for at disse sortene faktisk tas i bruk. I dag er det for få insentiver for bønder til å velge sorter med høyere proteininnhold. Avlingsmengde veier tyngst både ved godkjenning av nye sorter og i den økonomiske avkastningen for bonden. Det finnes få sorter på markedet hvor kvalitet lønner seg økonomisk. Dersom vi skal styrke norsk selvforsyning og klimatilpasning, må myndighetene justere både regelverk og støtteordninger slik at også robusthet og næringsverdi premieres.
3. Økonomisk risikoavlastning for mer bærekraftige investeringer
I en verden som er økende ustabil, opplever selskaper at risikable investeringer blir enda mindre attraktive. For å øke bærekraften i det norske matsystemet, er det behov for risikovillig kapital. Denne kapitalen må brukes til å oppskalere teknologi som kan tilrettelegge for økt produksjon og samtidig øke bærekraften i norsk landbruk.
4. Bærekraftige fôrråvarer er kun bærekraftige i praksis hvis bruken også er bærekraftig
Produksjonen av en fôrråvare kan være knyttet til lavt karbonutslipp, lite energiforbruk, gode arbeidsforhold og positiv påvirkning på biodiversitet. Likevel vil en fôrråvare som fører til lav fôreffektivitet (omdanning av fôr til animalske produkter), har negativ påvirkning på dyrehelse eller har andre egenskaper som begrenser effektiviteten, ikke være bærekraftig når den tas i bruk. Råvarer som ikke møter kvalitetsstandarder vil føre til ineffektiv ressursbruk, det kan føre til at flere næringsstoffer forsvinner ut av verdikjeden og gjøre fôrproduksjonen mindre sirkulær. Derfor er det en forutsetning for bærekraftig fôrproduksjon at også produsenter av nye alternative fôrråvarer får midler til forskning og utvikling slik at de sikkert møter kvalitetsstandarder.