v/ Robert Murphree
**Sentrale muligheter**
AI fremstår som en av de mest lovende mulighetene for å styrke bærekraften i det norske matsystemet de neste årene. Med datadrevne beslutninger – fra omfordeling av husdyrgjødsel til presis ugrasbekjempelse og enklere dokumentasjon – kan vi produsere mer med mindre dyre innsatsmidler, kutte utslipp og redusere unødig kapitalbinding. Dette er en mulighet vi kan ta ut i praksis allerede nå.
AI – både det som er mulig nå og det som snart blir mulig – bør ligge øverst på enhver agenda i hele matsystemet. Kompetanse bør inn i diskusjoner om tiltak med mer enn seks måneders virkning. Enhver femårsplan uten en uttalelse fra en AI-sakkyndig frarådes. Så langt har det vist seg klokt å planlegge ut fra hva vi forventer at AI kan gjøre neste år, ikke bare hva den kan i dag.
AI vil gi gevinster – og betydelige utfordringer – for samfunnet de neste tiårene. Dette er etter mitt syn altfor lite tydelig politisk kommunisert – også at bonden vil bli en av samfunnsvinnerne med AI. Ingen AI-modul vil ta eiendomsskjøtet fra bonden, men AI kan gjøre at bonden slipper å være en tiarmet blekksprut av kompetanse og gjøremål i møte med morgendagens krav.
**Dilemmaene**
Vi vet med nokså god sikkerhet at kostnaden til «intelligens» vil minske – altså kostnaden ved bruk og tilgjengelighet av AI-drevet kunnskap/moduler. Det vi ikke vet, er hvor raskt kostnaden for «hardware» (AI/laser-drevne roboter/redskap) vil falle etter lansering. Og hvilke produsenter vil vinne i det lange løp, og hvem vil forsvinne?
**Utfordringer**
Den største utfordringen er antagelig at insentivene og virkemidlene kommer for sent for framtidens teknologi; veien fram blir for lang gjennom apparatene. Kunnskapen i landbruksnæringa er generelt nokså lav om hva som skjer i AI- og robotlandskapet. Og da naturligvis også adopsjons raten. Det er forståelig – utviklingen er nå ukentlig, ikke årlig. Her har jeg ingen enkel løsning.
Vi står også i et stort teknologisk paradigmeskifte: AI må ikke læres av alle som tradisjonell teknologi. De nye AI-modulene er intuitive og formidler selv kunnskap, innsikt og korrigeringer underveis. Frykten for «enda en komplisert dings» for bonden bygger på gamle erfaringer og er i stor grad ubegrunnet. Dette må vises og gjentas i praksis – demonstrasjoner, enkle piloter og tett oppfølging av bønder og andre aktører – til skepsisen er erstattet av erfaring.
Jeg skal være forsiktig med å kalle dette «de viktigste» tiltakene, men her er tre som definitivt styrker bærekraften i matsystemet:
1. **Den mest modne gevinsten er AI-omfordeling av husdyrgjødsel.**
En god del husdyrgårder får overskudd av husdyrgjødsel i 2027 med den nye gjødselforskriften. Samtidig bruker kornbønder store summer på kunstgjødsel og mangler organisk næring. En AI-løsning vil matche «overskudd» med «behov», planlegge kjøreruter, sikre rett mengde/sted/tid, dokumentere regelverk og gjøre rask nedmolding mulig. Resultatet er at husdyrbonden slipper gjeld til nye gjødselkummer (som bygges på matjord), kornbonden får rimelig næring, entreprenøren får forutsigbart volum, og miljøet spares for avrenning, ammoniakk og jordpakking (med satellittlager utenfor matjord). Dette krever ikke gigantiske statlige eller private investeringer, kun en innsats rundt koordinering og et startløft.
2. **AI/laser-roboter mot ugras vil også komme inn i kornproduksjon**
(De begynner å brukes av grønnsaksprodusenter i dag). Her bør det komme statlige insentiver nokså raskt. Et elbil-lignende insentivløft i landbruket rundt dette hadde gjort svært mye for miljøet, bondens økonomi og agronomien. Dette vil umiddelbart redusere behovet for pløying/jordarbeid, kjemikaliebruk, diesel og antagelig jordpakking. Det vil helt naturlig bevege hele landbruket mot regenerativ drift. Dette er en kjempemulighet for å bidra til å nå miljømålene i landbruket. Men både bøndene og produsentene av AI/robotene må se handlekraft og forutsigbarhet fra det offentlige.
3. **AI for direkte marked («farm-to-fork»).**
Bruk AI til å koble bønder til REKO-kunder o.l., predikere behov og tilgang, planlegge logistikk og redusere svinn. Det kan gi enda bedre pris til bonden, kortere kjeder for forbruker og lavere klimaavtrykk per vare.
Tror utvikling av langt flere lokale matkjeder (Farm to fork) er viktig for matberedskap, miljø og helse. Men disse er utenfor mitt felt.
Vedlegg: .