v/prosjektleder Ingeborg Briseid Kraft, Varelogistikk i Vestkorridoren
Utfordringer og muligheter:
Verdikjeden for mat er i dag sentralisert og kontrollert av store grossister. Råvarene fraktes fra bonden til sentrallagre på øst- og vestlandet, og så tilbake igjen til butikkene rundt om i landet. Dette fører til mye transport, mye matsvinn, redusert mangfold og lite verdiskaping lokalt. Alternativet er å kjøpe direkte fra bonden via en lokal/regional og kort verdikjede. I en slik verdikjede vil det være mulig å legge til rette for mindre volumer og større variasjon. Økologiske produsenter er ofte små, så andelen økologisk mat vil bli mer tilgjengelig. I tillegg vil transporten reduseres betydelig.
Ser man det i et større perspektiv, vil direktehandel føre til at bonden sitter igjen med mer av fortjenesten fra salget og får en større del av inntekten sin fra markedet fremfor statlige overføringer. Det vil igjen gi et mer økonomisk bærekraftig landbruk, som er bedre tilpasset Norges geografi, der storskala-produksjon ofte ikke er mulig. Kommuner er viktig for å gi økonomisk bærekraft og forutsigbarhet til en kort verdikjede for mat, noe som forutsetter at det tilrettelegges for direktehandel med lokale produsenter i kommunale anbud.
Selv om Varelogistikk i Vestkorridoren er et innovasjonsprosjekt for varedistribusjon, krever etablering av en kort verdikjede for mat en helhetlig tilnærming, der det også gjøres tiltak i andre ledd av verdikjeden – samtidig. I samarbeid med systemleverandørene Dagens, Millum og Leverant (Tine) utvikler prosjektet et effektivt og økonomisk bærekraftig handels- og distribusjonssystem for direktehandel. Lokale bønder og kommunale barnehager, sykehjem, kantiner og storkjøkken deltar i uttesting og evaluering av nettbutikken, og Matvalget bidrar med opplæring av kjøkkenansatte i hvordan de kan planlegge menyer basert på råvarer i norsk sesong.
Erfaringen til nå er at prisene er konkurransedyktige med grossistenes, og at kvaliteten på råvarene er bedre. Forretningsmodellen for distribusjon er god, men ledetiden er fortsatt for lang og Tine er en stor organisasjon med en viss treghet når det oppstår behov for tilpasninger. De kommunale kjøperne har vært usikre på lovligheten av å kjøpe utenfor rammeavtaler, noe som har blitt løst gjennom å benytte FoU-unntaket i pilotperioden. Et viktig mål med piloten er å finne nivået for kritisk masse, det vil si hvor stort volum som må kjøpes via det nye handels- og distribusjonssystemet for at verdikjeden skal være økonomisk bærekraftig. Tallene til nå tyder på at vi bør tenke regionalt for å få med nok kjøpere og produsenter.
Når vi har en effektiv salgskanal på plass, blir neste skritt i prosjektet å tilpasse rammeavtaler i kommunen slik at også lokale produsenter kan levere tilbud, samt etablere dialog mellom kommunen og lokale bønder for bedre å koordinere produksjon og etterspørsel og skape forståelse for hverandres behov. En del produsenter trenger også kompetanseøkning for å bli profesjonelle nok til å selge til det offentlige. En utfordring er at en del produsenter som ønsker å benytte seg av den lokale salgskanalen er bundet av avtaler med store grossister.
1. Offentlige anskaffelser
Vår erfaring er at det finnes tilstrekkelig handlingsrom i anskaffelsesregelverket til å handle mer lokalt, men at veien ikke er gått tilstrekkelig opp. Veilederne fra DFØ åpner ikke entydig for innkjøp av lokalmat, og kommuner har lite innovasjonskompetanse og en kultur preget av tilfredshet med status quo. Frykten for at et anbud klages inn til KOFA fører til at regelverket i liten grad testes og utfordres. Kommuner går ofte sammen i store, felles anbud for å spare ressurser og øke forhandlingsposisjonen, der det bare er de største aktørene som evner å levere tilbud.
Én eller flere kommuner må gå foran å utarbeide og teste et anbud tilpasset enkeltprodukter, mindre volum og med åpenhet for sesongvariasjoner, der ikke bare pris, men også egenskaper ved maten vektlegges i evalueringen. Det trengs konkrete eksempler på konkurransegrunnlag tilrettelagt for mindre produsenter, som beviselig ikke er i strid med lovverket, og som kan kopieres av andre kommuner. Forslaget om å inkludere bærekraft i anskaffelseslovens formålsbestemmelse vil gi positiv drahjelp, og legger til rette for å nyansere fokuset på pris som (ofte eneste) evalueringskriterium. Det samme vil forslaget om å innføre en ny bestemmelse om sikkerhets- og beredskapshensyn.
Vi vil i den forbindelse vise til Gunn Bratberg, prosjektleder for Grønt kompetansesenter, som mener at mat er kritisk infrastruktur. Hun stiller spørsmål ved om offentlige matinnkjøp egentlig bør gjøres etter det generelle anskaffelsesregelverket, eller om det heller bør falle inn under regelverk for innkjøp innen samfunnskritiske funksjoner – forsyningsforskriften. Vi tar ikke stilling til om forslaget i seg selv er godt, men mener det er interessant at noen tenker utenfor boksen når de fleste leter etter muligheter innenfor anskaffelsesloven. Totalberedskapsmeldingen anbefaler at Norge skal ha en selvforsyningsgrad for mat på 50 prosent innen 2030.
Advokatselskapet CMS Kluge mener at handlingsrommet innenfor det europeiske anskaffelsesregelverket er større enn det den norske anskaffelsesloven åpner for. Ifølge Kluge er det mulig å unnta enkeltkontrakter fra anskaffelsesdirektivet opp til 20 % av de samlede kontrakters verdi, så lenge den ikke overstiger 80 000 euro. Pål Talmo i Forsvaret påpeker at EU-landet Finland klarer å ivareta lokale hensyn i langt større grad enn vi gjør, og mener det skyldes en for streng norsk tolking av det europeiske anskaffelsesregelverket.
Dersom grensen for direkteanskaffelser øker fra dagens nivå, vil det være mulig å kjøpe litt mer fra lokale produsenter. Vi mener imidlertid det er behov for mer dyptgripende tiltak dersom vi skal løse utfordringene i dagens matsystem. Vi vil anbefale utvalget å kontakte Indre Østfold kommune, som har kommet langt i å utvikle en modell for samordnet varedistribusjon som legger til rette for at også mindre leverandører kan inngå rammeavtaler med kommunen.
2. Sektorovergripende koordinering
Vår erfaring er at det å etablere korte verdikjeder for mat, krever at man setter opp hele verdikjeden på en gang, og gjør nødvendige tiltak i alle leddene samtidig: Produsenter må profesjonaliseres, handel og distribusjon må skje effektivt og sømløst, kjøkkenansatte må få kompetanseøkning i menyplanlegging, og anskaffelsesenheten må tilpasse rammeavtaler for direktehandel og mindre produsenter. I mangel av en sektorovergripende enhet i offentlig sektor, har prosjektet Varelogistikk i Vestkorridoren tatt på seg rollen som koordinator for å få en slik verdikjede på bena. Vi mener imidlertid at noen bør få mandat til- eller instruks om å ta et slikt ansvar, og vi tror at det bør være en regional eller statlig aktør. Det kan nevnes at Varelogistikk i Vestkorridoren videreføres i en Nasjonal innovasjonsarena for varetransport med åtte kommuner, der lokalmat vil være en av satsningene. Erfaringene fra varelogistikkprosjektet, samt det nye handels- og distribusjonssystemet, legger grunnlaget for etablering av flere regionale verdikjeder for mat rundt om i landet. Innovasjonsarenaen har mulighet til å ta på seg ansvaret med å koordinere arbeidet, og har søkt om midler til det.
3. Korte verdikjeder for mat
Vår tilnærming er at korte verdikjeder for mat kommer i tillegg til de store grossistenes verdikjeder, og gjør det mulig for flere produsenter å nå ut til markedet. Det finnes imidlertid enkelte som mener at korte verdikjeder er fremtidens verdikjeder, fordi dagens matsystem ikke er bærekraftig. I den forbindelse viser vi til forslag om endringer i lov om god handelsskikk, som nylig var på høring. I notatet ble det drøftet å regulere tilgangen til grossist- og distribusjonstjenester, for eksempel ved å pålegge større aktører med en viss markedsandel å gi tilgang til uavhengige leverandører og detaljister. Forslaget vil kunne gi flere produsenter tilgang til markedet, men matsystemet vil fortsatt være sentralisert, med de konsekvensene det har for blant annet transport, matsvinn og bondens fortjeneste. Det samme er tilfellet dersom kommuner stiller krav om at store leverandører må øke andelen lokale produsenter i sitt sortiment. Det vil øke andelen lokalprodusert mat i kommunale innkjøp, men ikke skape et mer bærekraftig matsystem. Lokalprodusert mat er ofte ikke det samme som kortreist mat.
Kort om prosjektet:
Varelogistikk i Vestkorridoren er et interkommunalt, tverrsektorielt innovasjonssamarbeid om fremtidens løsninger for varetransport. Det geografiske nedslagsfeltet er E18 Vestkorridoren, med kommunene Oslo, Bærum, Asker, Lier, og Drammen, fylkeskommunene Buskerud og Akershus, og Statens vegvesen.
Varelogistikk i Vestkorridoren er det første prosjektet som tar et helhetlig grep om utfordringer knyttet til varetransport, med utgangspunkt i tiltaksrammeverket unngå, flytte og forbedre (UFF). Med transportreduksjon som hovedmål, har prosjektet identifisert tre fremgangsmåter for å redusere trafikkarbeid i varetransporten, herunder å etablere korte verdikjeder. Dette året tester og utvikler prosjektet en helt ny verdikjede som er designet for kortreist mat.