Innspill til Tannhelseutvalget fra TAKO-senteret, Lovisenberg Diakonale sykehus
TAKO-senteret, eller TAnnhelseKOmpetansesenteret, er lokalisert ved Lovisenberg Diakonale sykehus. Senteret har to enheter: Sykehustannklinikken gir et tilbud til mennesker med behov for tannbehandling i sykehus grunnet alvorlig psykisk eller somatisk sykdom. Den nasjonale kompetansetjenesten har som oppdrag og bygge og spre kompetanse om oral helse ved sjeldne diagnoser. Vi samhandler både med tannhelsetjeneste, øvrig primærhelsetjeneste og i stor grad med øvrig spesialisthelsetjeneste. Vi jobber nesten utelukkende med mennesker med store og sammensatte helsebehov, der oral helse er en del av helheten. Vi ser at veldig mange av våre pasienter faller mellom stolene i dagens tannhelsetjeneste. Vi erfarer at det er mange barrierer slik systemet er i dag.
1. Økonomi
Mennesker med funksjonsnedsettelser oppgir ha høyere helseutgifter (Kilde SSB) enn andre og en stor del av dette er utgifter til oral helse. Det er mange i denne gruppen som har liten inntekt og dermed ikke har råd til nødvendig behandling.
Også om man har rettigheter til enten stønad til tannbehandling via HELFO eller har rett til vederlagsfri behandling i DOT oppleves de økonomiske barrierene.
• Regelverket er komplisert og vanskelig for både pasienter, annet helsepersonell og tannhelsepersonell å tolke. Noen pasienter beveger seg mellom ulike tilbud og deres rettigheter endres i takt med øvrige tilbud de mottar.
• Tannhelseloven, som definerer hvem som har rett til vederlagsfri behandling i Den offentlige tannhelsetjenesten, er utdatert. Eksempel: Mange som før hadde hjemmesykepleie har i dag brukerstyrt personlig assistent. En slik moderne løsning gir ikke rettigheter til vederlagsfri tannbehandling etter loven. Fylkeskommunen kan imidlertid gjøre en egen prioritering og tilby slike tjenester til flere enn de som er nevnt i loven, dette gir ikke likeverdige tjenester.
• De som har rettigheter til HELFO refusjon får ofte store mellomlegg, da takstene som ytes er lavere enn tannleger tar seg betalt. Vi ser eksempler på at slike mellomlegg kan bli i på NOK 100 000 og høyere. Det er urimelig å måtte betale så mye for rehabilitering, særlig når orale helseproblemer skyldes alvorlige sykdommer og/eller medfødte diagnoser.
• Vi ser også at rett til vederlagsfri tannbehandling i DOT ikke alltid bygger ned alle økonomiske barrierer. Dette fordi DOT i liten grad har ansatte spesialister og ikke alltid har økonomiske rammer til å henvise til behandling hos spesialist ved behov. De fleste tannlegespesialister jobber privat, og dette medfører også at tilbudet man får ikke er likeverdig. Spesielt fordi mennesker som har rettigheter i DOT ikke har rett på stønad fra Folketrygden hvis de velger å benytte privat tannlege for (for eksempel) periodontal sykdom.
I fremtiden må det brukes mer offentlige midler på oral helse til de gruppene om har de største behovene og/eller har behov for ekstra tilrettelegging. Pengene som ytes via trygderefusjon må følge pasienten, slik det er diagnose/problemstilling gir samme rett til behandling uansett hvor i systemet man «hører hjemme»
2. Organisering
• Tannhelsetjenesten er i dag organisert på fylkeskommunalt nivå. For de pasientene med store og sammensatte behov er dette ikke optimalt da ingen andre helsetjenester er organisert på dette nivået. Det gir utfordringer med planlegging av tjenesten som en integrert del av øvrige tjenester, utfordringer med deling av helseopplysninger og annen samhandling.
I fremtiden må tjenesten organiseres på et nivå som samsvarer med organisering av andre helsetjenester.
3. Kompetanse
• Per i dag er det for lite kompetanse om mennesker med de store og sammensatte behovene i tannhelsetjenesten
• Studenter i odontologi møter i liten grad mennesker med funksjonshemming, psykisk sykdom, kommunikasjonsutfordringer etc. i sin kliniske praksis under utdanning. Dette gjelder både på grunn- og spesialistutdanning.
• I tjenesten er det i liten grad team som får mulighet til å opparbeide erfaring med de nevne pasientgruppene.
• Som før nevnt, det mangler spesialister i den offentlige tannhelsetjenesten, og dette medfører ulikheter i helse.
• Mange mennesker trenger behandling i sykehus grunnet alvorlig somatisk eller psykisk sykdom. Per i dag er det bevilget 20 millioner kroner til sykehusodontologi i 2023, reelt sett en nedgang fra 2022. Disse 20 millionene skal fordeles på fem sykehus (som i seg selv er alt for få)
Alle må få tilgang til spesialistbehandling ved behov. Det må bygges mer kompetanse om å mennesker med sammensatte behov innenfor odontologien. Sykehusodontologi må styrkes.
4. Tilgang til tannbehandling i narkose
• Tannhelsetjenenesten har hatt begrenset tilgang til narkose. Både barn og voksne utsettes for mye større inngrep med kun lokal bedøvelse i tannhelsetjenesten enn i annen helsetjeneste. Å motta omfattende behandling i munnhulen er ofte langvarig og slitsomt. Mye behandling medfører høy lyd og annet ubehag. Det er svært sjelden mulighet til å behandle akutte tannproblemer i narkose.
I fremtiden må det bygges et mye mer robust narkosetilbud. Vi på TAKO-senteret mener det for de gruppene som vi sikter til i dette dokumentet bør være spesialisthelsetjenestenes ansvar å gi et godt tilbud om tannbehandling i narkose. Det vil gi bedre muligheter for samhandling på tvers, blant annet å få til «samnarkose» når det er flere prosedyrer man trenger å få gjort.
Samfunnsøkonomi:
I noen tilfeller vil en redusert oral helse føre til større helseproblemer og belaste det totale helsebudsjettet mer enn det ville koste å tilby vederlagsfri tannbehandling. Et eksempel er pasienter som skal utredes for transplantasjoner. Ved Lovisenberg diakonale sykehus gjøres utredninger av pasienter som vurderes for nyretransplantasjon. Man blir ikke vurdert for transplantasjon om man ikke har god nok oral helse og pasienter har tradisjonelt blitt henvist til sin private tannlege for å sikre dette. Dette har ikke alle råd til, med resultat at de i stedet får dialyse tre ganger i uken. Nyremedisinsk avdeling ved OUS viser til at en transplantasjon vil spare samfunnet for 320 000 første år, deretter 630 000 kroner per år sammenlignet med dialysebehandling.
Igjen: Det er viktig å styrke sykehusodontologien i en fremtidig tjeneste