Stefan Lindner

Hei.

Først vil jeg si: Takk for at vi endelig har fått Tannhelseutvalget og en stor takk til dere som ønsker å bidra til å forbedre tannhelsetilbudet til befolkningen vår!
Til sak:
Mye som har blitt skrevet allerede. Takk for alle innspill.
Noen har skrevet om et modell der det offentlige skal betale privat praktiserende tannleger for å behandle prioritert klientell. Det ville i så fall ikke være så mye nytt, heller et eller to steg tilbake til «C-tannlegeordningen», som eg oppfatter det. Om jeg forstår innsenderen riktig så skal det på den måten sikres et tilbod i distriktene. Jeg tenker omvendt og mer i forstand av eksisterende lovgivning der offentlig tannhelsetjeneste skal gi tilbud til hele befolkningen om det ikke eksisterer privat tannhelsetjeneste i regionen.
Vi burde i den sammenhengen også vurdere i hvilken grad vi ønsker engasjement fra kjedevirksomheter i Norge.
Det ble skrevet og snakket mye om at vi skal prioritere de som trenger det mest. I tillegg til de pasientgruppene som har blitt nevnt, så vil jeg trekke frem spesielt en ting:
Kjeveortopedisk behandling av barn!
Jeg rekner med at det er et vepsebol og litt upopulært hos noen, men vi er faktisk nødt til å se på saken.
Barna velger ikke foreldrene sine selv. Dem blir født i en situasjon som de ikke kan gjøre noe med. De kan heller ikke velge selv om de skal få behandling eller ei. Barna er fullstendig prisgitt den økonomiske og kognitive situasjonen foreldrene deres befinner seg i. Jeg har dessverre ikke tall på hvor mange barn ikke få anbefalt kjeveortopedisk behandling pga ovennevnte forhold og jeg antar at det blir vanskelig å skaffe til veie. Likevel er det god grunn til å anta at det er mange. En del av dem velger å ta behandlingen i voksenalder og resten bare lever med de ulempene dette medfører. Samfunnsøkonomisk ville det vært det beste om disse ville ha fått behandling i ung alder.
Om vi ser på ordlyden til eksisterende Tannhelsetjenesteloven så står det i § 1-1 setning 3:
«Den offentlige tannhelsetjenesten omfatter tannhelsetjeneste som utføres på gruppene som er nevnt i § 1-3 enten av fylkeskommunale ansatte eller av privatpraktiserende tannleger som har inngått avtale med fylkeskommunen etter § 4-1.»
Anm:
– §1-3 nevner de eksisterende gruppene av prioritert klientell;
– §4-1 er ikke vanlig å bruke; jeg kjenner ikke til noen som har inngått avtale etter den paragraf her i fylket (Vestland) verken priv.prakt.tannlege eller kjeveortoped
Om en ser på den setningen så skal den offentlige tannhelsetjenesten omfatte all behandling utført på prioritert klientell. Kjeveortopedisk behandling er også behandling. Om det skal gjøres noe for de som trenger det mest så må kjeveortopedisk behandling av barn inn under den offentlige tannhelsetjenesten. Vi kan ikke ha det slik at barna er prisgitt fri prisfastsettelse som medfører at foreslått behandling kan variere om 50% i pris for samme tilstand og barn. Foreldre har heller ikke kompetanse til å vurdere om den dyrere behandlingen er så mye bedre eller om den er i grunnen ganske likt. Her må det offentlige inn!
Hvordan den overgangen best kan gjøres har jeg ingen stor formening om. I grunnen tenker jeg at så lenge finansieringen er på plass så kan fylkene lyse ut stillinger og går i forhandlinger om oppkjøp/ leie av eksisterende klinikker som en mulig løsning.
Å kjøre en prøveordning i en eller flere regioner i Norge kan lett virke mot sin hensikt. En slik ordning kan lett føre til et insentiv å starte virksomhet i regioner som ikke er delaktig. Det kan medføre uttørking av behandlingstilbud i deltakende regioner og overbehandling i områder som ikke deltar. Konklusjonen av prøveordningen kunne i så fall allerede trekkes før oppstart, dvs en prøveordning kan virke mot sin hensikt.

En annen ting som kan være nyttig å se på er fortetting av tannhelsetilbudet i ettertraktede strøk. Det er ingen hemmelighet at det minker på tannhelsetilbudet desto lengre man fjerner seg fra byene. Dette gjelder både offentlig og privat tannhelsetjeneste. En mulig løsning kunne være å begrense antall tannleger i forhold til reelt befolkningstall. Det vil i hvert fall motvirke overbehandling og kan bidra til å øke tilbudet utenfor byene og bynære strøk. I den sammenheng trengs det også en oversikt over ALLE tannleger som praktiserer i Norge. Uansett om de er her bare i noen få uker/ måneder eller i lengre tid. Det kunne også være formålstjenlig å ha et samarbeid i Norden om det, bl.a. for å kunne identifisere skatteunndragelse.
En siste sak som jeg vil ta opp er studietilbudet. Norge må bli selvforsynt med tannleger, dvs vi må ha et tilstrekkelig antall studieplasser i landet vårt, også for spesialistutdanningen. Ordningen med å sende penger frå lånekassen ut av landet burde skrinlegges. Ordningen medfører at mange velger å studere i utlandet og kan oppleve vanskeligheter med å komme seg inn i det norske arbeidsmarkedet. Nivået på utdanningen i utlandet har Norge lite kontroll på og det er veldig varierende. Det kan til og med være slik at utenlandske studenter får en utdanning som er litt dårligere enn ikke utenlandske på noen av disse lærestedene. Det blant annet med bakgrunn i språk, lover og regler og økonomiske insentiver til lærestedene.
Takk for meg og lykke til med det viktige arbeidet.

Med vennlig hilsen
Stefan Lindner