Kjære utvalg, takk for anledning til å bidra med innspill.
Tillat meg en analogi, og tilgi ubehaget ved den kognitive dissonansen den kan avstedkomme:
La oss si at man i 1972 – fremfor å avkriminalisere homofili, søkte å berge forbudets moralske autoritet ved å etablere et skille: Mellom dem som var tungt homofile og ikke kunne kureres, og dem som kun hadde blitt fersket i å eksperimentere litt på en fest og måtte settes på den rette sti.
Sett med samtidens øyne ville et slikt skille naturligvis fremstå absurd. Men jeg ber utvalget om å tenke tilbake til hvordan den jevne forståelsen av hvordan en homofil mann var forstått på den tiden. Det var noe man «så på folk».
Men på denne tiden levde langt de fleste homofile menn i skjul. Mange med feminine mannerismer øvet fra barndommen av på å fremstå maskuline, I berettiget frykt for både rettslige og utenomrettslige sanksjoner, tap av pasientrettigheter, generell marginalisering og skam som drev svært mange til selvmord. Kort sagt, mange av de samme sanksjonsformene som nå rettes mot rusbrukere.
Så her er problemet: Uansett hvor mye språklig sukker man legger i gryta, vil en definisjon av avhengighet ugjenkallelig koke ned til “kom igjen; man ser det jo på dem”.
Det bør være åpenbart for utvalgets medlemmer hvor egnet dette er til å ytterligere true en allerede svært presset rettssikkerhetssituasjon i Norge.
I hele den periode da undertegnede var avhengig av illegale rusmidler for å overleve symptomene på posttraumatisk stress, kombinerte jeg det med jobb og et fullt fungerende liv. Engasjert i frivilligheten, i lokalsamfunnet, i demokratiet. Det følte jeg som min plikt – både til meg selv og mitt land. Ingen ville sett det på meg, om jeg ikke hadde stått frem.
Jeg vil appellere til utvalgets respekt for rettsstatlige verdier og menneskeverd og be dere om å komme til den eneste konklusjonen som har meritter nok til å tåle tidens tann: At en definisjon slik bestilt ikke er mulig å innfri.
Vi er Norge, et fritt land, et moderne liberalt demokrati – en rettsstat der straffeskyld ikke skal avgjøres av hvorvidt “man ser det på dem”.
Dersom dette ikke er mulig, vil jeg falle tilbake til å be dere om å definere det på en slik måte at jeg i minst mulig grad hadde vært skånet slik jeg ble – av fast jobb, leilighet, hvit hud, fine klær, alt dette som gjør at man ikke så det på meg og satt meg i stand til å overleve i en livssituasjon som på det vanskeligste var så prekær at jeg tenker med gru på hva en kontakt med rettsvesenet kunne medført. Det er ikke vanskelig å tenke seg at det ville blitt mitt endelikt, som for så mange andre.
Så kan jeg ta min plettfrie vandel og flytte til et friere land. Min overlevelsesskyld er et luksusproblem, men det tynger meg for det.
Alt godt,
Tore Sinding Bekkedal