Det vises til invitasjon til å inngi skriftlig innspill til Rushåndhevingsutvalget av 20.10.23.
Nordland politidistrikt vil komme med følgende innspill:
Håndhevelse og reaksjoner knyttet til befatning med mindre mengder narkotika til eget bruk og rene brukersaker har endret seg radikalt siden Riksadvokatens brev av 9. april 2021. Dette er senere fulgt opp av Høyesterett, særlig i HR-2022-731-A, HR-2022-732-A og HR-2022-733-A.
Samtidig er lovverket uendret. En klargjøring av regelverket anses derfor nødvendig. Herunder legger vi til grunn at overtredelse av legemiddelloven og straffeloven for befatning med narkotika fortsatt skal være straffbart. Dersom man lander på at enkelte stoffer skal være ulovlige, men ikke møtt med straff, må det åpnes for at disse stoffene kan beslaglegges for destruksjon.
Skille mellom rusavhengige og andre
Vi har i det videre tatt utgangspunkt i at det bør skilles mellom de som er rusavhengige og de som ikke er det. Dette ut fra betraktningen at rusavhengige normalt ikke skal møtes med straff for bruk og besittelse av mindre mengder narkotika. Høyesterett har i HR-2022-733-A avsnitt 26 gitt følgende vurdering om når man skal anses for å være rusavhengig: «Rusavhengighet forutsetter imidlertid generelt en omfattende bruk av narkotika, både med hensyn til omfang og varighet, og som vedkommende selv har problemer med å kontrollere. Om dette er situasjonen, må bero på en objektiv vurdering, der tidligere rushistorikk og eventuell behandlingshistorikk vil stå sentralt. Også tidligere straffereaksjoner for narkotikarelaterte forhold og vedkommendes generelle livssituasjon er av betydning». Etter vår oppfatning gir dette god veiledning, og vedkommendes egen vurdering av rusavhengighet kan i utgangspunktet ikke være avgjørende dersom de nevnte vilkår skal anses oppfylt. En gjør også oppmerksom på at tilgang til informasjon om behandlingshistorikk vil kunne være vanskelig å få da disse normalt vil være taushetsbelagte gjennom helselovgivningen.
Det vil likevel være et spørsmål om hvilken bevisterskel som skal legges til grunn for å avgjøre om noen er rusavhengig eller ei. Det må etter vårt syn være samme bevisterskel i slike saker som i strafferetten for øvrig, og det vil innebære at det gunstigste resultatet skal legges til grunn for den som er mistenkt for overtredelse. Det vil blant annet innebære at den som påberoper seg rusavhengighet vil måtte vurderes som sådan, så fremt det ikke foreligger objektive holdepunkter for å vurdere dette annerledes. Ettersom det er tale om mindre alvorlige forhold vil det være uklokt å bruke for mye ressurser på å gjennomføre en etterforskning for å avklare hvorvidt noen er rusavhengig eller ei. En vurdering må derfor gjøres på bakgrunn av allerede tilgjengelig informasjon og vedkommendes egen angivelse av sin situasjon. En slik regulering må klart framkomme av enten lovtekst eller forarbeider slik at det blir en likeartet vurdering gjennom praksis.
Det bør ved en eventuell lovendring framgå at rusavhengige skal møtes med ubetinget påtaleunnlatelse ved overtredelse av legemiddelloven, så fremt skjerpende forhold ikke gjør seg gjeldende. De terskelverdier som er foreslått i NOU 2019:26 i tabell 13.1 anses å være innenfor hva som bør tillates ovenfor de rusavhengige. Det bør dog presiseres at disse verdiene/mengdene ikke kan slås sammen, men at de gir uttrykk for terskel for ett stoff. Dersom det er flere stoffer i samme sak, hvor ett er på angitt terskel, vil øvrige stoffer anses å være over den totale terskel og straffereaksjonen vil være innenfor normalreaksjon for forholdet.
For alle andre enn rusavhengige bør det kunne ilegges reaksjon ved overtredelse av legemiddelloven, og fortrinnsvis ved utferdigelse av påtaleunnlatelse med vilkår om oppmøte for den kommunale rådgivningsenheten for rus. Ved unnlatelse av oppmøte og oppfyllelse av vilkårene bør det være anledning til å utferdige et ordinært forelegg. En slik ordning vil også bidra til at vi i større grad får brukt de rådgivende enhetene på en fornuftig måte.
Tvangsmidler
Ransaking:
Etter endring av praksis i mindre narkotikasaker er adgangen til å benytte tvangsmidler redusert, og det anses ikke lenger forholdsmessig å anvende slike. Det har også en side mot hvilket formål tvangsmiddelbruken har, dersom saken anses oppklart før slike tvangsmidler har vært benyttet.
Etter vår oppfatning bør det være adgang til ransaking i de tilfeller noen mistenkes for besittelse av narkotika. Det er nærmest en umulig oppgave å vurdere hvorvidt noen kan mistenktes for å ha mer eller mindre narkotika enn dagens terskelverdier. Dessuten framstår som både utilsiktet og uhensiktsmessig å ha en så skarp sondering over og under terskelverdi for adgang til ransaking. Etter vår oppfatning bør det være anledning å ransake dersom det er skjellig grunn til mistanke for besittelse og oppbevaring av narkotika. Ettersom narkotika er ulovlige produkter vil det være gods som skal beslaglegges og destrueres. En er ikke kjent med at det er andre forhold som er regulert på samme måte som dette, og det gjør også at dette er en form for forskjellsbehandling som framstår ulogisk.
Det bør videre ikke gjøres forskjell mellom de som er rusavhengige og de øvrige som er i befatning med narkotika ved vurdering av ransaking.
Kroppslig undersøkelse:
Når det gjelder rene brukersaker har en i praksis møtt på utfordringer hva gjelder bevis om rusmidler er inntatt og hvilke rusmidler som eventuelt er brukt. I mange tilfelle kan det være tegn- og symptomtest, sammen med mistenktes erkjennelse av bruk som ligger til grunn for mistankegrunnlaget. Erkjennelsen kan trekkes tilbake, og da vil man kun stå igjen med tegn- og symptomtesten som ikke oppfyller kravene til bevis for fellende dom der det er aktuelt. Det bør derfor åpnes opp for å kunne gjennomføre kroppslig undersøkelse, enten ved blod eller urinprøve, ovenfor de som ikke anses som rusavhengige. En er særlig bekymret for at unge og ungdom under 18 år som kan være i starten av en ruskarriere ikke fanges opp med tydelige objektive holdepunkter for rusbruk. Dette vil være den personkretsen som – etter vårt skjønn – vil være viktigst å fange opp for å hindre utvikling av et problematisk forhold til rus. Det er viktig både for den enkelte og ut fra samfunnsmessige interesser at færrest mulig utvikler rusavhengighet på ulovlige stoffer, men da må verktøyene for å hindre dette være på plass.
Objektiv klarlegging av narkotikabruk vil også kunne være nødvendig utenfor straffesporet for at det skal kunne legges til grunn for videre oppfølging. Det oppstilles krav til edruelighet i en rekke sammenhenger, feks. for erverv av førerkort, våpen og lignede kreves det at man ikke har et problematisk forhold til rus. I enkelte yrker er det dessuten ansett som uforsvarlig å benytte narkotiske stoffer, f.eks. innenfor luftfart, helse og politi.
Beslag og gjennomgang av telefoner:
Etter dagens praksis er det ikke adgang til å beslaglegge og gjennomgå mobiltelefoner i de mindre narkotikasakene, da dette anses uforholdsmessig. En mobiltelefon er i dag nærmest en digital samleboks for livet til de fleste, og det er svært inngripende for mange å få gjennomgått dette. På den andre siden vil en gjennomgang av mobiltelefon kunne gi politiet viktig informasjon om hvordan narkotikavirksomheten fungerer lokalt og kanskje også regionalt. På den måten kan man skaffe den informasjonen som er nødvendig for å kunne igangsette målrettet etterforskning mot selgere og bakmenn. Vår erfaring viser at de fleste som involverer seg i narkotikavirksomhet, enten på brukernivå eller høyere nivå har høy grad av egensikkerhet i kommunikasjon om narkotikarelaterte emner. Dette vises ved at svært mye av kommunikasjonen skjer ved krypterte apper som gjør det vanskelig å trenge igjennom. Kunnskap om hvilke apper som benyttes og lokalt lagret informasjon fra disse vil kunne gi politiet viktig informasjon dersom man skal kunne jobbe aktivt mot narkotikakriminalitet i stort.
Det er en vanskelig avveining hvorvidt man bør tillate beslag og gjennomgang av mobiltelefoner i de mindre alvorlige narkotikasakene. Det er likevel vårt standpunkt at det bør gis adgang til dette, og det begrunnes med at den totale samfunnsmessige gevinsten vil være større enn hensynet til den individuelle friheten når man er under etterforskning for befatning med narkotika.