Den såkalte krigen mot narkotika har, i Norge som i de fleste sammenlignbare land, vært en oppvisning i moralsk panikk, menneskerettighetskrenkelser, personlige tragedier, stigmatisering, bortkastede ressurser og konsekvent og suveren forakt for forskningsbasert kunnskap og vitenskapelige prinsipper gjennom flere tiår. Ellers i verden ser vi nå en gryende erkjennelse av at dette like kontraproduktive som nedrige regimet nå må ta slutt. Her til lands er det derimot den sittende regjeringens åpenbare vilje at dagens mistrøstige situasjon skal opprettholdes og vedvare, noe som dessverre kommer til uttrykk gjennom nedsettelsen av Rushåndhevingsutvalget og dets mandat og sammensetning.
Av Rushåndhevingsutvalgets mandat fremgår det at «politiet fortsatt skal ha egnede virkemidler for å kunne avdekke og motvirke bruk og tilhørende befatning med narkotika blant unge». Jeg har personlig opplevd hvordan venner og bekjente har fått livet fullstendig ødelagt som følge av politiets inngripen i ubetydelige narkotikasaker, og jeg har talløse ganger vært vitne til uniformerte tjenestepersoners hensynsløse fremferd mot rusbrukere med eller uten åpenlyse rusproblemer. Etter mitt skjønn er det følgelig lite som tilsier at dette er en etat som er egnet til å forebygge eller håndtere rusbruk i det hele tatt. Talløse mediesaker de seneste årene har til fulle avdekket hvor brutalt og uproporsjonalt politiet har gått til verks i møte med både problematisk og uproblematisk bruk av stoffer som faller inn under den meningsløse fellesbenevnelsen «narkotika»: Man har jaget skoleelever med helikopter ved mistanke om røyking av en cannabisjoint, brutt opp munnen på folk med batong for å hindre svelging av stoff og generelt og i massivt omfang benyttet seg av virkemidler som har vist seg å være både krenkende og lovstridige.
Det burde være ganske åpenbart en slik etat er fullstendig ukvalifisert til å foreta sakkyndige vurderinger av et så komplekst medisinsk spørsmål som (graden av) rusavhengighet hos enkeltmennesker, uansett hva slags spissfindige rammer og retningslinjer man måtte makte å snekre sammen for å muliggjøre juridisk forskjellsbehandling. Å stille en såvidt krevende diagnose som rusmiddelavhengighet må selvsagt være en oppgave som tilligger helsevesenet. Så vidt jeg kan se, glimrer imidlertid representanter for helsevesenet med sitt fravær blant Rushåndhevingsutvalgets medlemmer, som i sin helhet består av jurister. Dette er i seg selv uakseptabelt.
Slik jeg ser det, er nedsettelsen av Rushåndhevingsutvalget nok et krampaktig tiltak for å kunne opprettholde dagens kriminalisering av såkalt narkotika. Meg bekjent foreligger det neppe vederheftig forskning som tilsier at anvendelse av tvangsmidler mot brukere av rusmidler, legale som illegale, har noen påviselig forebyggende effekt. Videre mener jeg det ligger i sakens natur at «begrepet rusavhengig» ikke lar seg definere juridisk, og i hvert fall ikke i en form som gjør at det kan være «operativt for politiets førstelinje». Det er min bestemte mening at Rushåndhevingsutvalget bør protestere mot Justisdepartementets mandat og nedlegge sitt arbeid.