Jeg skriver dette høringssvaret med en brennende følelse av sinne og opprør. Etter å ha sett mandatet til utvalget, er det umulig å ikke føle en dyp frustrasjon og sinne. Jeg vil her adressere noen av de kritiske og alvorlige manglene ved utvalgets tilnærming, som ikke bare er uakseptable, men dypt problematiske.
For det første er utvalgets sammensetning og mandat en skandaløs fornektelse av nødvendig ekspertise og mangfold. Fraværet av representanter med brukererfaring eller fra helsevesenet avslører en sjokkerende ensidighet og mangel på forståelse. Dette blir spesielt tydelig i lys av de utfordringene rusavhengige står overfor i samfunnet, der deres stemmer og perspektiver ofte blir ignorert eller marginalisert. Inkludering av disse perspektivene ville ikke bare ha beriket diskusjonen, men også ført til mer balanserte og realistiske tilnærminger i utvalgets arbeid.
For det andre er det et skrikende paradoks at utvalget ser ut til å være et bestillingsverk for å legalisere bruken av tvangsmidler, spesielt mot barn og unge. Hvis man ser utvalget i lys av at politiet har hatt kampanjer i mediene hvor de klager på manglende tvangsmidler. Det er også litt spesielt at de før Solberg-regjeringens rusreform falt, så hadde ikke politiet noen problemer med å se forskjell på. Men det ble plutselig veldig vanskelig etter rusreformen ble nedstemt og Rikadvokaten senere oppdaget hvordan politiet praktiserte tvangsmiddelbruk. Denne bruken var uhjemlet, altså ulovlig.
Tvangsmidlene som ble benyttet mot brukere, som ikke bare ble kjent ulovlig, men også dypt umoralsk, kaster en skygge over hele utvalgets arbeid.
Noen eksempler som har dukket opp i mediene er at barn blir avkledd og lyse dem under testiklene på offentlig sted, eller tvinge dem til å urinere under oppsyn, er alarmerende. Slike handlinger har ingenting med god rusforebygging å gjøre og er et klart brudd på grunnleggende menneskerettigheter.
Et hovedproblem med utvalgets arbeid er vagheten i å definere ‘rusavhengige’. Uten en klar definisjon risikerer vi å se en tilfeldig og urettferdig behandling av individer, som enten kan være rusavhengige eller ikke. Denne mangel på klarhet skaper en farlig presedens for vilkårlighet i rettssystemet.
Og til slutt, mandatet. Det er dypt skuffende at utvalget ikke har fått et mandat som reflekterer de reelle behovene i samfunnet, men heller virker som en forlengelse av en foreldet og ineffektiv kriminaliseringspolitikk. Dette mandatet mangler en progressiv tilnærming som anerkjenner rusavhengighet som et helseproblem snarere enn et kriminalitetsproblem.
Jeg vil videre utdype disse punktene, og vise hvorfor en total omlegging av utvalgets tilnærming og mandat ikke bare er ønskelig, men absolutt nødvendig.
Sammensetningen av Rushåndhevingsutvalget er, mildt sagt, en katastrofal feilslutning som underminerer både utvalgets legitimitet og effektivitet. Det er intet mindre enn skandaløst at et utvalg opprettet for å håndtere spørsmål av så stor betydning for rusavhengige og samfunnet som helhet, helt ignorerer representasjon fra dem som har førstehånds kunnskap om rusproblematikken. Mangelen på medlemmer med personlig brukererfaring eller fagfolk fra helsevesenet er ikke bare en mangel, men en direkte avvisning av viktige perspektiver og innsikt som er kritiske for å forme en effektiv og medfølende ruspolitikk. Hvordan kan vi forvente at et utvalg som er så ensidig sammensatt av jurister, uten reell berøring med de praktiske og menneskelige aspektene ved rusavhengighet, kan ta veloverveide beslutninger? Det blir som å diskutere behandling av en sykdom uten å involvere medisinske eksperter.
Dette etterlater både lovhåndhevere og de berørte i en tilstand av usikkerhet og potensiell risiko, noe som er helt uakseptabelt i en rettferdig rettsstat.
Utvalgets mandat, som er avgjørende for dets arbeid og effekt, er dypt problematisk og fortjener skarp kritikk. Det er tydelig at mandatet ikke gjenspeiler de reelle behovene og utfordringene i samfunnet når det kommer til rusproblematikk. I stedet for å bidra til en progressiv og helhetlig tilnærming, virker det som om mandatet er forankret i en foreldet og ineffektiv kriminaliseringspolitikk. Det er en stor bekymring at mandatet ikke gir rom for en fullstendig eller delvis avkriminalisering av bruk og besittelse av narkotika til egen bruk, selv for rusavhengige. Denne begrensningen ignorerer en voksende konsensus om at straffetiltak ikke er den mest effektive måten å håndtere rusavhengighet på. Internasjonal forskning og praksis viser at en tilnærming basert på helse og rehabilitering, snarere enn straff, er mer effektiv i å redusere både skade og kriminalitet knyttet til narkotika. Videre er det bekymringsfullt at mandatet ser ut til å undervurdere viktigheten av en mer lempelig tilnærming overfor rusavhengige. Ved å insistere på å opprettholde straffbarhet og ved ikke å vurdere alternative strafferettslige tilnærminger, risikerer utvalget å forsterke stigmaet og barrierene rusavhengige møter i søken etter hjelp og støtte. Det er også en bemerkelsesverdig mangel i mandatet når det gjelder å utforske og integrere internasjonale erfaringer og beste praksiser på rusfeltet. I en tid der mange land beveger seg mot mer humane og evidensbaserte tilnærminger, virker utvalgets mandat bakstreversk og isolert fra global progresjon.
I lys av dette er det klart at mandatet til utvalget trenger en grundig revisjon for å sørge for at det kan tjene samfunnet på en mer effektiv og rettferdig måte. Uten denne endringen, vil utvalgets arbeid være dømt til å forårsake mer skade enn godt.
Avslutningsvis må det sies at det arbeidet og mandatet til Rushåndhevingsutvalget representerer et alvorlig feilsteg i møte med rusproblematikken i samfunnet. Det som skulle vært en gylden mulighet til å gjøre betydelige fremskritt, har isteden blitt en kilde til frustrasjon og bekymring. Utvalgets nåværende tilnærming og mandat er ikke bare utilstrekkelige, men potensielt skadelige, spesielt for de mest sårbare blant oss.
Det er en påtrengende nødvendighet å revidere utvalgets sammensetning for å inkludere et bredere spekter av erfaringer og perspektiver, spesielt fra de som har direkte erfaring med rusproblematikk og fra helsevesenet. Videre må utvalgets mandat og tilnærming gjennomgå en radikal omlegging for å reflektere en mer menneskelig, rettferdig og evidensbasert tilnærming til rusproblemer.
Jeg oppfordrer derfor til en umiddelbar revisjon av både sammensetningen og mandatet til utvalget. Det er avgjørende at vi beveger oss bort fra straffebaserte metoder og i stedet fokuserer på helse, rehabilitering og støttende tiltak som er i tråd med internasjonale beste praksiser. Bare gjennom en slik endring kan vi håpe på å skape en mer rettferdig, effektiv og medfølende ruspolitikk som tjener samfunnet som helhet, og spesielt de somer mest berørte av disse problemene.
Tiden for halvhjertede løsninger og overfladiske tilnærminger er forbi. Vi står overfor en avgjørende mulighet til å gjøre en reell forskjell, og vi må gripe denne muligheten med begge hender. Det gjør desverre ikke rushåndteringsutvalget.
Vi går opp!
Rusmumrikken.